Så det ble først tre dager i Tuzla, så la vi inn et par netter i Beograd, og siden jeg reiste med en kollega som er serber la vi til slutt inn tre netter i Kikinda, hans hjemby langt nord i Serbia.

Det ble en veldig bra tur, og et kræsjkurs i dagens Balkan og tidligere Jugoslavia. Min kollega var nemlig jugoslav før han på nittitallet pluttselig var blitt serber. Fra Beograd kjørte vi til Tuzla, over fjellene hvor frontlinjen mellom Republika Srpska (i Bosnia, må vite) og resten av Bosnia gikk. I dag et område preget av ruiner og utilgjengelig mark grunnet tung minelegging.

Anyhoo, fotografier ble tatt og fremkalt, og presenteres på internettlerretet under:

Alle bildene over fra Tuzla, Bosnias tredje største by med ca 250.000 innbyggere.

Noen fun facts om Tuzla er at byen og området rundt er kjent for sitt salt, og byen ligger oppå en saltmine. Denne saltminen har man da utvinnet salt fra i lang tid, som man gjerne gjør med saltminer. Det som ikke var tenkt så nøye gjennom her var som jeg skrev at byen ligger oppå en saltmine, og når man tar saltet ut derifra så vil gjerne byen synke, for den har ikke så mye å stå på lengre.

En konsekvens av dette var at det var veldig mange skjeve hus der, og en rekke hus som ser veldig tradisjonelle ut, men som egentlig er nye hus gjenbygt i gammel stil etter at den opprinnelige bygningen hadde rast sammen – eksempelvis bygningen på nederste bilde. I dag prøver har man sluttet utvinningen og prøver heller å redde grunnen.

Tuzla var sjarmerende, men også den mest forurensede byen jeg har vært i. Plassert i bunnen av en dal hvor det for anledningen var veldig kaldt, og hvor alle fyrer direkte med kull gjorde underverker for lungene mine. Å gå de ti minuttene fra hotellet til sentrum var omtrent som å røyke en tyvepakning i et strekk.

Her busser vi over en av bruene over til Beograd.

Dagen etter ville vi gjerne ha oss litt Puk-Pok, men dessverre var det stengt.

..så vi gikk heller en tur i parken.

Siden jeg som sagt reiste med en tidligere jugoslav var det selvsagt at vi måtte dra å se Titos grav når vi først var i Titos by, så som sagt så gjort! Her vises et lite utvalg av stafettpinnene som jugoslaver sprang rundt hele Jugoslavia med i anledning Titos bursdag, hvert år!

Og her er Hotel Moskva, det fineste hotellet i Beograd! Fordelen ved å bo på Hotell Balkan som vi gjorde er at man har utsikt til dette hotellet!

(Hotel Balkan var i rettferdighetens navn et veldig bra hotell det også, bare mye billigere)

Vi fikk bare en kveld og en hel dag i Beograd, og det var i tillegg bitende kaldt. (Fun fact: det er alltid vind der!), men hu hei for en by, jeg har en svært sterk mistanke om at dette er en av de kuleste hovedstedene i Europa, og blir definitivt å dra tilbake. Kanskje bare ikke i februar.

Siste post på ruten var som sagt Kikinda, hvor de fem bildene over er fra. Kikinda er en by på ca 70.000 innbyggere, og forsåvidt ikke Balkans navle. De er vennskapsby med Narvik, i anledning Beisfjord fangeleir fra andre verdenskrig, hvor en rekke serbere fikk en tragisk død. De har også mammuten Kika.

Her bodde vi også hos min kollegas familie som var både hyggelig og interessant, og det er sjelden læringseffekten av en tur er så stor som den var denne gang: tre byer fra stor til mellomstor til liten, i to land, med lokale guider hele tiden var stas!

Gjennom reiser til de fleste kontinent og intervjuer med kjernepersoner får vi den ene kjipe historien etter den andre, fra naturkatastrofen som er Niger-deltaet, til gjennomkorrupte og ultravoldelige Ekvatorial-Guinea, Kinas virksomhet i Afrika, forurensing i Ecuador, Putins metoder i Russland, gjentatte kriger over hele verden etc.

Den røde tråden er korrupsjon, og hvordan oljebransjen (og andre bransjer som driver med knappe naturressurser) må gå til kilden for å kunne utvinne, og hvor den som betaler mest under bordet gjerne er den som får kontrakten.

Boka er godt og dramatisk skrevet, og gir en bra oversikt over en industri og dens gjøren og laden. Det jeg savner i den er at den er litt ensidig, og at den kunne gått dypere ned i mulige konsekvenser av, for eksempel, peak oil. I tillegg er konklusjonen ganske tam. Den sier omtrent at sol- og vindenergi er fremtiden, og ikke mye mer enn det.

Men god lesning tross det! Jeg kjøpte den etter å ha lest et intervju med forfatteren, som også er verd å få med seg!

Vi bodde på Art Hotel Navigli i bydelen Navigli, det kostet ikke mye, var utrafikkert og lå rett over gata for Rita, en eksellent bar med proff og hyggelig betjening og fabelaktige drinker. Og i umiddelbar nærhet var det en drøss andre barer og restauranter. Drar jeg til Milano igjen skal jeg bo i Navigli igjen.

Navigli betyr forresten, eh, noe med navigering eller kanaler, og ble designet av da Vinchi sjøl. I praksis betyr det at det er en bydel sentrert rundt et par-tre kanaler, og at det er kanal-idyllisk der.

Her er forøvrig utsikten fra verandaen der, og jeg som ser på den.

Her flyr en due over plassen, på vei til operaen.

Milano er kanskje mest kjent for katedralen sin, en av verdens største og flotteste kirker. Den var også mektig stor og flott! Man kan til og med gå opp på taket og nyte solen, om det ikke regner. Som det forøvrig gjorde 3 av de 4 dagene vi var der.

..i tillegg har de en enorm togstasjon, her er den.

Og her er den duen fra fire bilder opp kommet frem til operaen, og har funnet en plass med utsikt til Leonardo da Vinchi!

Grunnen til at vi var i Milano var altså at Geneve er en yderst kjedelig by, så er man der og har noen dager ekstra (og ikke står mye på ski) er det best å dra vekk. Tog til Milano tar fire timer, går ofte, og er mye mer interessant! Det var i tillegg slapsete og fælt i Geneve denne gang så jeg har ingen bilder derfra nå, men om noen ønsker kan bilder i fint vær fra forrige tur dit også beskues.

Det har igjen vært TIFF, for tyvende gang, og for min del en av de aller beste festivalene jeg har vært med på. Vanligvis må man regne med å se et par skikkelig ræva filmer, et knippe man er likegyldig til etter en ukes tid, og et knippe svært bra filmer som henger ved en. I år så jeg 1 jeg ikke ville sett igjen, noen få bra men forglemmelige, og helt utrolig mange veldig, veldig gode filmer!

Listen under var først skrevet kronologisk, men justerte den så heller fra best til ikke-fullt-så-braest. Det unike i år er at den nedeste fjerdedelen ikke er ille i det hele tatt!

For a Moment Freedom

Denne hadde jeg ingen spesielle forventninger til, men gikk dypt preget ut av kinosalen etterpå. Det ble publikumsvinner, og det ble også den beste jeg så. Om iranske flykningers nye liv i eksil, først og fremst i Tyrkia. Sterke historier, filmatisk flott, fantastiske skuespillere, og som tittelen antyder, ikke spesielt lystig.

A Single Man

Dette var en stor overaskelse. Om livet til en engelskprofessor etter han mistet sin (homofile) samboer. Flott historie, fabelaktig skuespill og nydelig filmatisk sett. Må ses!

The Road

Jeg var ubestemt på om jeg i det hele tatt skulle se denne, da boka er en mørk favoritt som har hjemsøkt meg omtrent månedlig i de over to årene siden jeg leste den. Men filmen innfridde, som betyr at den er veldig, veldig god. Men les boka også!

Mitt liv med en idiot

Dette var en del av retrospekt-programmet i anledning TIFF sitt 20-årsjubileum, og et gjensyn men en film jeg så først i 1995. Siden da har jeg vagt husket den som en av de mest absurde og morsomme filmopplevelsene jeg har hatt på festivalen, og det er den nok fortsatt. En mann kjøper seg en idiot på en lokalt anstalt for to flasker vodka. Ingen vet hvorfor, men idiotens inntreden i familiens liv får ganske katastrofale, og hysterisk morsomme følger. “Smerten mørkla hele Europa”!

Alle andre

Siste film i år ble en passe dyster, og noe ubehagelig film om et ungt kjærestepars manglende og / eller dårlige kommunikasjon og samliv, i det som burde vært en behagelig ferie. En svært tett og beklemt stemning følger gjennom hele filmen, og omså bare av den grunn bør den ses!

Humpday

Amerikansk indie-film igjen, om to venner som møtes etter lang tid. Den ene er ganske satt, den andre er veldig fritenkende. Sammen kommer de frem til at de bør spille inn en pornofilm, sammen, som et kunstprosjekt! Den var hysterisk morsom til tider, eneste ankepunkt er at føste halvdel nok inneholdt flere morsomheter enn siste halvdel.

Crazy Heart

Som fjorårets “The Wrestler”, bare med en falmet alkoholisert countrystjerne heller enn en falmet pillemisbrukende wrestler. Et stort høydepunkt å se denne rett etter “Tambourine. Drum”.

Me and Orson Welles

Satt i New York på 30-tallet og omhandler åpningen og åpningsoppsettingen av “Julius Cæsar” på Welles Mercury Theatre. Forestillingen og teateret er ekte, men historien her er en fiksjon om en ung skuespillers suksesser, forelskelser, fornedrelser og vennskap gjennom noen hektiske uker. Fin film!

The Most Dangerous Man in America

En dokumentar om Daniel Ellsberg og Pentagon-papirene, hvor Daniels offentliggjøring av topphemmelige Pentagon-papirer var en grunn til at opinionen snudde mot Vietnam-krigen. Også pressehistorisk interessant da en rekke aviser valgte å trosse amerikansk lov for å publisere det de mente var viktig å få ut.

10 to 11

Stort sett satt inne i en overfylt leilighet i Istanbul, og følger en gammel mann, hans samling av aviser og andre tilsynelatende meningsløse ting, i kamp mot de andre i borettslaget. Underlig fengende til å handle om dette.

The Door

Selveste Danmarks stolthet Mats Mikkelsen, i en tysk thriller. Handler om at Mats fikk sjansen til å gå tilbake til livet sitt før en tragisk hendelse endret alt, men at det ikke var så lett likevel. Utviklet seg til å bli en ganske så spennende sak.

Disco and Atomic War

Om betydningen av finsk TV i oppløsningen av Sovjetunionen, eller betydningen av “soft power” i form av ekponering av vestlig fritt liv til datidens ufrie østlige liv. Bakgrunnen er at Tallin i Estland klarte å ta inn TV fra Finland, og hvordan dette ble spredt videre inn i Sovjet. Morsom og interessant.

The Girlfriend Experience

Steven Soderberghs nyeste film om hverdagen til en luksusprostituert og hennes kjæreste. Når jeg så den som første film tenkte jeg at den var rimelig bra, men nå litt over en uke etter er det ganske klart at den ikke gjorde noe stort inntrykk.

Un Prophète

Gangsterfilm som følger en nyinnsatt fange fra lavest til øverst på den interne rangstigen. Filmatisk tøff, men jeg synes den ble litt lang og ufokusert, med litt mange tråder som ikke alltid ble fulgt godt nok opp. Eventuelt så hadde jeg bare sett for mye den dagen.

Half-life

Satt i en ikke veldig fjern fremtid, og er noe så lite sjeldent som en amerikans indie-film om dysfunksjonelle familier og forhold. Den var ok, men satt ikke akkurat store spor i meg.

Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa

Før-førpremiære (lyd og farger var bl.a. bare halvferdig) av den nye filmen til gutta bak Død Snø og Kill Buljo. Jeg har bare sett sistnevnte av disse, men synes i alle fall denne var morsommere. En Blair Witch-inspirert mockumentary.

Tambourine. Drum

Trist russisk film om et trist russisk lite gruvesamfunn. Så går det litt bra en liiiten periode. Så går det lukt til helvete igjen. Til slutt dør de.

Av de mer tematiske ting jeg pleier å oppsummere ser jeg jo at det i 2009 var en viss nedgang på alt:

Reiser

Nå er det jo ikke negativt å reise mindre i disse tider, men det er vel først og fremst tidfeldigheter at jeg reise littegranne mindre i år. Fikk uansett først en tur til Barcelona i april, som utover regn (som det var da), lommetyver (som vi gjennomskuet) og horer (som vi takket nei til) enda er en flott by. Neste tur ble en uke i Riga måneden etter, en by jeg lenge har hatt lyst til å besøke, men som jeg ble mettet på rimelig fort. En uke var i alle fall tilstrekkelig! I tillegg har jeg vært i Oslo på go-open en tur, og tre ganger i Trondheim,

Turene over var i utgangspunktet jobbturer, og første private tur ble til Stockholm, Uppsala og Hvaler. Det var knall siden jeg aldri har vært i hverken Stockholm eller Uppsala før. Min andre og siste private tur ble til Bergen for å feire min mors 60-årsdag. Jeg var i Bergen sist da jeg ble døpt der, og det tror jeg forøvrig er sist gang mamma også var der. Begge ganger ble jeg våt på hodet. Uansett en fin bursdag i en fin by!

Bøker

Å se gjennom hva jeg leste i fjor var jo litt begredelig – kun *seks* bøker! Det er det minste jeg har lest på mange, mange år. Grunnen er vel at jeg har vært litt lei og ikke funnet de store leseopplevelsene som har gitt meg lyst til å lese mye mer, umiddelbart (det er nemlig sånn det funker hos meg). Jeg leste ingen dårlige, men den eneste som er verd å ta spesielt frem er Netherland av Joseph o’Neill. Det positive er at det ikke kan bli vanskelig å slå det antallet i 2010. En god ting relatert til bøker var at noen startet bokelskere.no, så nå finnes min boksamling der. Naturlig nok er jeg ikke så aktiv der nå siden jeg ikke leser så mye, men det var et sosialt nettverk (på norsk) som var savnet!

TIng relatert til elektronisk databehandling

Bloggmessig satset jeg på et bra 2009, og feilet totalt. Jeg har faktisk bare skrevet 16 innlegg i 2009, og ikke av revolusjonerende kvalitet heller. I 2010 satser jeg på å ikke klare å skrive 16 innlegg engang.

(Ja, jeg prøver omvendt psykologi på meg selv).

På datamaskin og operativsystemfronten var det stille og rolig, etter all min tidligere eksperimentering med Linux, Windows og OS/X. Som mange andre har jeg bare trukket meg litt tilbake som fornøyd Mac-bruker så det er lite mer å eksperimentere med. På jobbfronten holder jeg heldigvis fortsatt på med open source, nå først og fremst med Drupal, som det også vil bli mye mer av fremover.

Tidligere år har det vært Facebook og Spotify jeg har blitt hektet på. Spotify har jeg blitt fornøyd betalkunde av, mens Facebook-bruken min har gått litt ned, til fordel for Twitter-bruken min som har gått noe opp.

Så da, klar for et nytt tiår, hey ho!

“På vegne av venner” er det dødsannonser er underskrevet med i de tilfeller ingen andre kan eller vil skrive under. Det betyr i korte trekk at det er en begravelse staten Norge arrangerer, for ingen andre gjør det. Eller med andre ord, det er for de som dør uten å ha noen venner eller noe familie som kan stå for det praktiske.

Boka handler om Kristophers personlige prosjekt om å oppsøke disse begravelsene, for at de døde i alle fall skulle ha en venn som fulgte dem i grava. Det varte gjennom en god del begravelser over 3-4 måneder, der flere var “bomturer” i form av at noen andre møtte opp som (man må regne med) kjente vedkommende.

Boka er mest en beskrivelse av begravelsene, og prestens preken eller mangel på sådan. Noen ganger var det ganske fint, mange ganger ikke, og noen ganger veldig ille. Som da presten kom alt for sent, eller da de ikke kunne si noe som helst. Boken er i mindre grad Kristophers egne refleksjoner om seg selv, sine overlevelsesmekanismer og om prosjektet i seg selv.

Jeg synes det hele var et fint innblikk i noe som skjer hver eneste dag, men som man aldri forholder seg til. Det er fint at noen prøver i alle fall!

Riktignok ble jeg litt for hektet på Mad Men i går til at jeg klarte å knote ut denne posten på dagen, men her er den, og bildet er i alle fall tatt på rett dato! Bursdagen etter teveserietitting ble feiret med tilstrekkelige mengder øl og rom på Perez, noe som også begynner å nærme seg en tradisjon!

Tidligere år ses her: 32, 31 år, 30 år, 29 år, 28 år og 27 år

Så la meg prøve.

Den ytre handlingen til denne boka er mangfoldig, snodig, har ingen spesifikk begynnelse eller slutt, og de tildels svært alvorlige hendelsene er egentlig ikke så viktige. Det handler om en aksjemegler i New York hvis familie må flytte fra leiligheten sin etter 9/11. Familien brytes videre opp da konen tar med seg barnet tilbake til London, mens vår mann Hans blir igjen i New York.

Alene i New York tar Hans opp sin gamle cricket-interesse, en sport som stort sett blir spilt av immigranter av et annet klasselag enn han selv, og et velkjent “umulig vennskap” med den noe megalomane wanna-be cricket-mogulen Chuck Ramkissoon utvikler seg og blir en tråd i fortellingen. Et annen urelatert hovedspor i fortellingen er om familieoppbruddet, forholdet til sønn og kone på et annet kontinent, singeltilværelsen og mer interne ting.

Boka åpner forøvrig med å fortelle at familien er tilbake sammen, bor i London, og Hans får en telefon om at Chuck er drept. Ingen spenningsoppbygging der altså.

Mest av alt er bokas handling et tilsynelatende vilkårlig utsnitt av en tidsperiode. Det skjer en god del, men vi får ikke nødvendigvis noen forklaring på hva og hvorfor det skjer, hva som ledet opp til det og hva som skjedde videre. Boka har også fått mye skryt som en av de store post-9/11-romaner, som omhandler både vår frykt, likegyldighet og virkelighetsdistansering, samt både multikulturalisme og internasjonalisme. Slettes ikke verst bare det, og det er mye rett i det.

Det som gjorde den mest minneverdig for meg er imidlertid hvordan den fanger hovedpersonen og hans tanker veldig bra, og holder deg helt fast i hans sinnstilstand og hans univers til boka er ferdig. Den er (nødvendigvis) også svært velskrevet, med et konsist og ofte uventet vittig språk.

..og selv om kanskje de ytre handlingen ikke har så mye å si i det hele, er det hele både interessant og fengende, selv for de av oss som kanskje ser på cricket som noe av det mest uforståelige man kan være interessert i. Herved anbefalt.

Men de snakker jo rart da.

I utlandet har de mange ville dyr. Her en såkalt “måse” som ser ut over Södermalm fra sin påle på Mosebacke Torv.

De er også svært religiøse. Her en kirke med en park under, også i Södermalm. Bildet tatt fra parken

Vil man ut av den grå byen, “til fargene” som de sier, kan man ta en liten båt.

Denne gikk til Fjäderholmarna, som til tross sitt navn bare var én holme så vidt jeg kunne se. Men det var fint der, husk shorts!

Södermalm var den fineste og mest interessante bydelen by far i Stockholm, selv om de aller fleste bare satt på gresset og latet seg.

I Uppsala er de veldig religiøse, og prøver å være Trondheim ved å bygge enda større kirker, ha enda flere studenter, og enda mer teknolgiutvikling. Fin by!

Uææ.

De har også en noe underlig hobbit-fetisj der.

..men selv om det er svært lærerikt å reise til andre land og oppleve andre kulturer og levesett er det jo også fint hjemme. Størstedelen av ferien tilbringte vi derfor på Hvaler i en slags komatøs tilstand uten helt å vite hva klokka var, eller på hvilken dag den var noe.

De snakker riktignok litt rart der også, men det ble en flott ferie likevel!

Nå skal det sies at jeg har lest veldig lite i år, og at disse to kanskje er de eneste to journalistiske bearbeidelsene av historiske hendelser jeg noengang har lest.

Undertittelen til Europa er ganske døll, “en reise gjennom det 20. århundret”, og bakgrunnen er at den nederlandske journalisten Geert Mak i 1999 ble sendt rundt i Europa i ett år av sin moderavis, for å skrive om det hundreåret som var i ferd med å passere. Boka er så delt opp i måneder han reiser i, og steder han besøker. Månedene har kanskje ikke så mye å si, men det er veldig effektfullt å fortelle denne historien med bakgrunn i store og små plasser som hadde betydning, intervjuer med, eller beretninger fra, mennesker som opplevde det, ispedd Mak sin fortellerstemme som binder sammen og fargelegger det hele.

Tematisk er det som seg hør og bør, det handler om første og andre verdenskrig, facismen og jødeforfølgelsen, Sovjets oppstandelse og nedbrytelse, EU, Jugoslavia. Dette er ting som man sikkert burde kunne på rams fra før av, men det gjør man jo typisk ikke, og derfor blir dette en god dose etter- og videreutdanning kombinert med en god leseopplevelse.

En drøy hundrings og rundt 800 sider lesing vil det koste deg. Du får det ikke billigere!