Så la historia: trettifire, tretttre, trettito, trettien, tretti, tjueni, tjueåtte, tjuesju.

Premisset her er at hovedpersonen har mistet hukommelsen, og for å prøve å få den tilbake må venner av han skrive til han, om han, nødvendigvis fra deres eget perspektiv. Det er en ganske fiffig fortellerteknikk, da vi både blir godt kjent med hovedpersonen som aldri har noen direkte rolle i boka, de som forteller hans historie, de innbyrdes forhold mellom fortellerene, og hvordan essensen i en historie er helt avhengig av fortellerens perspektiv.

Når jeg selv nettopp skrev dette, ser jeg forøvrig hvorfor jeg trodde boka var mindre tilgjengelig enn den er. For når man faktisk leser boka er dette premisset helt i bakgrunnen, rett og slett fordi Tiller skriver veldig bra, personene trer godt frem, og historiene er fascinerende. Og så tar ikke hver av de tre fortellerne så mye plass, rent sidemessig, så det er alltid noen nye vendinger å se frem til.

Dette blir en trilogi så vidt jeg har fortsått, og del to har nettopp kommet ut. Jeg har lest flere anmeldelser som mener del to er enda bedre, så jeg regner med at jeg etterhvert blir å få lest alle sammen.

Denne bloggen ble først satt opp på Movable Type, som var all the rage på tidlig 2000-tall, og det var mitt første møte med et publiseringssystem. Jeg hadde hatt personlige websider i mange år før dette, men da bare med flate HTML-filer lastet opp med FTP. Movable Type var en programvare opprinnelig skapt av et ektepar, men gratis for alle å bruke, tukling med kildekoden var oppmuntret til, og programvaren vokste seg større med at folk som brukte den forbedret koden og skrev tilleggsfunksjonalitet for den.

På dette tidspunktet hadde ikke jeg noe spesielt bevisst forhold til åpen kildekode, annet enn at det var sånn web-en var. Jeg lærte meg som alle andre HTML ved å se på kildekoden til andre websider. Og den gang alle kun hadde flate HTML-filer var dette også alt.

i 2006 skiftet jeg bloggen over fra Movable Type til WordPress. Det var stort sett på grunn av problemer med Movable Type, men jeg hadde også blitt mye mer bevisst på betydningen av fri programvare. Movable Type hadde et par år tidligere sluttet å være gratis, og lagd en forretningsplan hvor man måtte betale for å la bloggen sin være drevet av Movable Type.

Dette var en veldig interessant historie, bloggosfæren snakket ikke om annet, og Mark Pilgrim skrev da sin smått legendariske Freedom 0-post (faktisk på denne bloggens ettårsdag!), som fikk veldig mange til å gå over til den da mye dårligere og ferske konkurrenten WordPress. I den posten skrev han:

Movable Type is a dead end. In the long run, the utility of all non-Free software approaches zero. All non-Free software is a dead end.

I dag eksisterer fortsatt Movable Type, men er ikke nær så relevant som det en gang var. De gikk på et tidspunkt over til å bli virkelig fri programvare, men da hadde de mistet mange av sine fans over til bl.a. WordPress. I dag kjøres over 5% av hele weben på WordPress, som da var en dårligere plattform enn Movable Type.

For noe over seks år siden fikk jeg jobb på Nasjonalt senter for telemedisin, hvor jeg aller først fikk inn WordPress på noen prosjekter. Så ble jeg lettere sjokkert over standarden på andre programvarer vi kjørte på web, og fikk etterhvert hele vår avdeling over på fri programvare. Det førte til en enda større bevissthet om at fri programvare var veien å gå.

I de siste årene har min avdeling på telemedisin brukt Drupal eksklusivt for våre web-satsninger. Drupal er fri programvare gjort riktig, så da jeg fikk tilbud om å bli med tre andre svært dyktige Drupal-folk i et nytt firma som utelukkende lager nettløsninger basert på Drupal takket jeg ja. Jeg jobber nå som informasjonsarkitekt i Ramsalt Lab, og jobber ikke med noe som ikke er fri programvare lengre. Det er veldig spennende, og spesielt når det kommer til web tror jeg fortsatt det Mark Pilgrim skrev over, at alt annet er en dead end!

Så bloggen fikk meg i utgangspunktet bevisst på fri programvare, og den hadde bursdag i går, og nå er det det jeg gjør hver dag, hele tiden. Gratulerer!

For over en måned siden kom vi hjem fra Thailand, hvor vi tilbringte to uker på Koh Lanta. Grunnet indre hybelbeboer i Marie (yey!) valgte vi også å bo unødvendig fint, og nesten ikke gjøre noe mens vi var der.

Slutten av mars er kjent som den tørreste og varmeste perioden i den thailandske sesongen, så det var litt rart at det høljet ned halvparten av tiden der. Men vi fikk lest mye, badet en del, spist tilstrekkelig med curry, og hadde det veldig fint. Koh Lanta var fabelaktig for en rolig ferie, selv om det går charter dit, og jeg drar gjerne tilbake!

Bilder fra ferie hører med:

Lese bok. Dette var egentlig hovedaktiviteten vår.

Hotellet hadde en flytebrygge som man kunne bade fra ved lavvann. Da det kom uvær måtte denne tas inn, noe som sysselsatte halve Sør-Thailand i en ukes tid.

Dette har jeg valgt å kalle “Båt og bølger”.

Marie tester vannskorpa.

Siste dagene fikk vi solnedgangen, her fra hotellromverandaen vår. Du slår ikke utsikten derfra så lett.

Alt i alt, nydelig land nok en gang!

Da jeg hadde kjøpt boka gikk det opp for meg at jeg tenkte på Herman Willis sin journalistikk, hadde i forbifarten forvekslet han og Eggen i mitt eget hode, og at jeg den gang hadde absolutt intet forhold til Eggen fra før av.

I ettertid ser jeg (på min egen blogg) at jeg også har lest Manhattan av Eggen, men glemt at det var han. Det er også en flott bok, så jeg føler Eggen har kommet veldig dårlig ut i mitt minne. Beklager.

Hermanas betyr søstre på spansk, og boka handler i utgangspunktet om en ung cubansk dikter og hans kjærlighetsforhold til en søskenpar av typen søstre. Boka handler imidlertid vel så mye om Cuba etter revolusjonen, og spenner fra ca 1958 og opp til 80-tallet. Vi kommer innom mange av de viktige hendelsene i Cubas historie som invasjonen i Grisebukta, okkupasjonen av den Peruvianske ambassaden og sovjets tilstedeværelse. Mange av de sosiale og politiske forholdene på Cuba, som fordeliger av boliger og arbeid, sensur og kontroll. Og de mer mennesklige forholdene som kjærlighet, patriotisme og opportunisme. I tillegg er det rett og slett en god historie om Raúl, søstrene og deres venner.

Jeg likte boka veldig godt. Skal innrømme at det var en ekstra dimensjon at jeg har vært der, kjenner igjen bydelene i Havana, stranda, motorveien, de andre byene. Og uten å ha lest mye annen cubansk litteratur føler jeg Eggen skaper en troverdig cubansk historie med kun cubanske hovedpersoner. Det kan være det bare føles sånn for en annen nordmann, men jeg tror faktisk ikke det, og det er ingen liten bragd. Den er bra som et korrektiv til den ofte gjeldende holdningen om at Cuba er en av de “gode” autoritære regimene i verden.

Skal kjøpe mer av Eggen med tiden, og for hans helt egen skyld, ikke for Herman Willis sin skyld.

Dette er en novellesamling på tre noveller, titulert etter den første novellen. Den første novellen handler om en jente i et fosterhjem som blir forelsket i en av hennes forsterbrødre. Hun er innesluttet og viser seg å være ikke så rent lite sadistisk, av ingen umiddelbar åpenbar grunn. Den andre handler om en jente som beskriver sin søsters graviditet, inkludert mye syltetøy, og den tredje om et mystisk studentherberge med en svært handikappet forstander. Den var best.

Nå har jeg ingenting annet enn Murakami og japanske filmer å sammeligne med, men man kan i alle fall kjenne igjen noe av den melankolien som ligger i Murakami i disse. Og også en del av det mystiske, eller overnaturlige som ligger der. Det er også en del ikke-åpenbar ondskap i disse, som jeg kjenner igjen fra for mange japanske filmer på TIFF.

Det hele er veldig bra skrevet, og det er en gjennomgående ganske ubehagelig og kjip stemning i novellesamlingen. Det er imidlertid ikke noe som umiddelbart vil få meg til å lese mer av henne, men det er sikkert mer fordi sånne skrekk-aktige noveller / bøker ikke er noe som noen gang har fenget meg så mye.

En slik kulturell blunder kan man jo ikke ha på seg, så nå har jeg også lest Freedom og kan uttale meg. Først og fremst så er jeg jo veldig glad i amerikansk litteratur, og spesielt de som blir sagt å skulle skrive de neste Store Amerikanske Romanene. Det er noe med de gode, lange, mikro-episke historiene som stort sett er satt i New York eller New England som tiltaler meg av en eller annen grunn.

Denne handler om ekteparet Walter og Patty Berglund, deres to barn og deres musikervenn Richard Katz. Vi følger Walter og Patty gjennom et helt liv, og gjennom mange forskjellige faser både i livet og ekteskapet. Og samtidig svisjer vi innom en rekke aktuelle temaer som global oppvarming, bærekraftig utvikling, befolkningseksplosjon, Irak og krigsprofittering, demokrater og republikanere og det hele.

Jeg likte boken veldig godt. Som man forventer av forfattere som blir hyllet på denne måten er språket veldig godt, karakterene både gjennomarbeidede og troverdige, og det er generelt mye som lukter Pullizer-pris av denne.

Skal jeg være litt negativ, og også begrunne hvorfor jeg vil bli veldig overrasket om denne eksempelvis vinner noen Pullitzer, så er det at den blir for ujevn. Hovedkarakterene Walter og Patty er begge helt strålende beskrevet, og mange andre karakterer er også det, men så er det noen igjen som kunne hatt godt av litt mer arbeid. På samme måte er det også noen mindre deler i en ellers strålende fortelling som virker litt for lettvint løst.

Men dette er pirk, Freedom er en av de bedre bøker jeg har lest på lenge (i en periode jeg riktignok har lest lite), og jeg blir nok også å plukke opp den sagnomsuste Corrections med det første for å få lest den og.

Hundehoved har solgt over 200.000 eksemplarer i Danmark, har vunnet en rekke danske priser, og er en av de største romansuksessene der de siste år. Jeg kjøpte og leste den på dansk, men ser at den er oversatt til norsk også nå.

I boka møter vi en hovedpersonen som jeg i farta ikke husker navnet på. Vår mann er for tiden kunstner i Amsterdam, og er av ukjente grunner blitt familiens kronikør som prøver å samle trådene i slektens gang, knytte historiene sammen og få mening ut av det hele.

Og det er disse historiene som er bokas omdreiningspunkt. Vi følger familien fra hans farfars flukt fra tyske blodhunder, bak til hans foreldre, og frem til vår fortellers generasjon. Fra 30-tallets Bergen, via Stavanger, Kristiansand, Oslo, Lofoten og til vi ender i 1990-tallets Odense og Ålborg.

Boken er veldig medrivende, der vi får fortalt familiens historier gjennom masker av forfatterens egne erindringer, tredjeparts gjenfortellinger og en god porsjon fri fantasi. Karakterene er tidvis strålende, og det er underholdende lesning, om enn med et underliggende alvor.

Weekendavisen har kaldt det en «realistisk magisk slægtsroman». Dette er jo en sub-sub-sjanger hvor «100 års ensomhet» er fasiten, og samtidig en av mine favorittbøker, og Hundehoved fikk meg flere ganger til å tenke tilbake på denne. Ramsland er ikke helt Marquez, men absolutt en fyr man kan holde et øye på fremover, og Hundehoved absolutt noe man kan lese for se hva som rører seg hos brodefolket.

Boka handler om en ung militær som arbeider i en militærleir under kulturrevolusjonen. Han er oppasser og kokk til leirsjefen og hans smekre yngre kone, og er en god kommunist på alle måter. Han er gift hjemme, og prøver å være flittig for å kunne stige i gradene og bli overført til byen med sin kone etterhvert.

Det store dilemmaet han støter på i boka er at han er nødt til å ligge gjentatte ganger med den smekre yngre konen til leirsjefen når denne drar på en lengre reise, og at dette (i følge henne), også er en måte å tjene folket på. Han finner også ut at han liker det en del mer enn seg sømmer for en gift mann.

Etterhvert finner de også ut at sexen blir bedre om de ødelegger kommunistiske symboler underveis i akten. Det er jo rimelig kontrarevolusjonært, og man skjønner at Kinas propagandabyrå ikke akkurat anbefaler boken grunnet det, men når jeg spør meg selv om jeg synes dette var veldig interessant å lese om er nok svaret nei.

Boken er helt grei, og funket bra på en flyreise, men akkurat denne er ikke noe som vil få meg til å oppsøke mange flere av kinas innenfraskrivende forfattere.

Intet nytt år uten ny TIFF-post her. Sent ute som alltid, siden det er snart to uker siden festivalen sluttet. Her er det jeg husker akkurat nå om filmene jeg så:

Fjellet

Ole Giævers spillefilm-debut om to lesbiske jenter som må opp i fjellet for å møte og forsone seg med fortiden. En velkjent situasjon for de fleste altså. Det var i all hovedsak en fin film, og det krever både sin regissør og sine skuespillerinner å få noe slikt til å fungere, da hele filmen tross alt er to jenter som går og snakker på et fjell.

Framtidens melodi

“En av de særeste filmene i årets program” får meg til å tro at festivalledelsen ikke har sett deres eget program, men det er i alle fall en slags dokumentarisk film om en alkoholisert trubadur og hans ubrukelige manager. Den var ganske koselig, men jeg måtte slå den opp i programmet for å i det hele tatt huske den

The famous and the dead

Brasiliansk sak som visstnok satte fingeren på ungdommes drifting, rotløshet og liv gjennom internett og Bob Dylan og det hele. Det jeg så før vi gikk etter en halvtime var en driftende og rotløs regissør uten noen egentlig idé om filmens innhold, men mye eksperimentering med filmes form

In the shadows

Tysk krimsak om en gangster som kom ut av fengselet og måtte finne seg nye oppdrag i Berlins underverden. En tilbakelent slags thriller som var helt ok å se, men som ikke satt dype spor.

Exit through the gift shop

Banksy lager film om Banksy, spinner opp en fabelaktig historie om som kretser rundt kunst, kunstforbruk, hype og det hele, før du kanskje etter en stund ser gotcha-en. En høydare!

Sizzle: a global warming comedy

Ganske lite jeg husker av denne, men en Michael Moore-ish dokumentar om miljø og miljøforskning. Synes rett og slett den burde og kunne vært bedre, gitt det materialet.

Three

Tom Tykwer er en regissør jeg kjenner og liker på grunn av tidligere TIFF-er, så da jeg så at hans nye film også kom kjøpte jeg sporenstreks. Et snasent trekantdrama, med mye mer humor enn noen av hans tidligere, men fortsatt like filmatisk flott, bør ses.

Will you marry us?

Masse snakk om for en sjarmerende feel-good må-se-film dette var under festivalen, men det var egentlig bare en alt for søtladen tenåringsfilm forkledd som alt det andre.

Syndromes and a century

Asiatisk film har aldri vært min ting, men siden det var Thailand-tema i år, og dette var den ene man burde se av de i følge programmet så prøvde jeg. At det går an å presse så mye ingenting inn i en så lang film er forsåvidt imponerende, men mitt forhold til asiatisk film er på en all time low nå.

Machete maidens

Dokumentarisk film om filipinsk filmindustri på 60-tallet, da det var et yndet sted å lage low budget exploitation-film. Synes den var morsom, om noe repeterende. Så den sammen med tre gutter og en jente. Jenten synes den var helt meningsløs, guttene smilte fra øre til øre. Det kan ha noe med veldig, veldig mye pupper å gjøre.

Israel vs israel

Hard start på dagen men en dokumentar om den spredte israelske motstanden mot israels politikk, men egentlig mest en dokumentasjon av noe av råttenheten som foregår i det landet. Ensidig film som man kanskje ikke lærte mye nytt av, men likevel et knyttneveslag å se den.

Winter’s bone

Denne har fått masse velfortjent oppmerksomhet i det siste. Om et moderne hillbilly-samfunn midt inne i det midterste av USA. Historien er fin, men det er stemningen i filmen som virkelig nagler deg fast fra første sekund som imponerer mest. Må ses.

I am a terrorist

Begynte morsomt om en revolusjonær liten pike som følger i sine revolusjonære helters fotspor, helt til den egentlig sporer av, mister fokus og slutter å handle om noe annet enn bruddstykker av møter mellom mennesker. Mennesker som sang masse i tillegg, mener jeg å huske.

Män som simmar

Dokumentar om en engelsk innvandrer til Sverige som må finne en hobby for å blende inn, og melder seg inn i et helt ubrukelige svensk synkronsvømminglag. Filmen var strålende morsom, og stemningen på Verdensteateret sånn som det bare kan bli under TIFF.

Inside job

Påkostet dokumentar om finanskrisen, som tok for seg å forklare hva som hadde skjedd, og hvorfor det sannsynligvis vil skje igjen. Vel verd å se, og jeg tror nok jeg vil se den igjen når den kommer som DVD.