Fullstendig uinteressant sier du? Min blogg, sier jeg da!

I boka møter vi vår navnløse antihelt, som hangler rundt i New Yorks klubbverden, kokainrusa og desillusjonert. Han har blitt forlatt av kona, og er i ferd med å miste totalt grepet på jobben sin som faktasjekker i et prestisjefylt magasin. Hverdagene består stort sett av å henge med sine dårlige og overfladiske venner, jakte på beste fest og kokain, være bakfull og skulke jobb, eller være bakfull og generelt ubrukelig på jobb. Etterhvert får vi også mer innsikt i hendelsene som ledet opp mot den situasjonen han befinner seg i nå.

Boka er lettlest og tidvis veldig morsom, med vendinger som “You are a republic of voices tonight. Unfortunately, that republic is Italy.”, men ut over det tror jeg mine forventninger var litt for høye. Blant annet trodde jeg jo det var en av de beste bøkerne fra 2009, og i tillegg har den blurbs som sier ting som at dette er den beste boken noengang skrevet om det å være ung, ta dop, og musikk. Det er det jo ikke.

Jeg tror det er Marie sin, og jeg tror det var jeg som anbefalte å kjøpe den basert på at jeg hadde hørt noe om den, men jeg husker ikke nå om dette i det hele tatt er sant, og hva jeg i så fall hadde hørt var.

I alle tilfelle er det en av de bøkerne som bare har stått i hylla i noen år uten at noen har orket å lese den. Jeg har hatt den fremme flere ganger men satt den tilbake igjen etter å ha lest bakpå at den er en vakker bok om en ung gutts misnøye med sitt navn, utforskning av identitet, spennet mellom to generasjoner og kulturer og så videre.

Denne gangen kjedet jeg meg imidlertid så mye at jeg faktisk begynte å lese inni boka også, og etter noen timer fant jeg meg selv fortsatt gjørende det. Og etter noen dager hadde jeg lest den ferdig, og samtidig bestilt Jhumpas nyeste bok hjem.

Det er en liten familiekrønike som går over 30+ år hvor vi møter et ungt ektepar som flytter til USA fra India, og lærer å leve der mens de så godt de kan også prøver å bevare sin indiske identitet. Etterhvert blir vår helt Gogol født, og det er hans liv vi følger videre til boken slutter da han er i begynnelsen av 30-årene.

Som man kanskje skjønner likte jeg boka veldig godt, men ikke grunnet utforskningen av spennet mellom to generasjoner og kulturer som mange fremhever, og som er Lahiris ting, men mer som en veldig velskrevet og egentlig ganske klassisk “coming of age”-roman som amerikanerne er så gode på når de først slår til. Det er en bra historie som er veldig bra fortalt. Man bryr seg om karakterene, ser hva de ser og føler hva de føler, og den inneholder tilstrekkelig mange vendinger til at man ikke helt klarer å legge den fra seg lenge av gangen heller.

Bra jobba av meg å potensielt anbefale denne til kjæresten, altså!

Jeg leste først Den ulende mølleren, som handler om en småforvirret men driftig finsk møller som gjør alt rett i bygda bortsett fra å måtte ule litt om netterne, noe som får bygdedyret til å våkne.

Så leste jeg Harens år om en mann i sin beste alder som velger å forlate det livet han kjenner for å heller følge sin intuisjon til enhver tid, med en hare i lomma.

Og til slutt leste jeg Kollektivt selvmord som handler om en gruppe som ønsker å ta selvmord sammen, og deres ferd (i buss) mot det målet.

Alle har det til felles at de handler om finner litt på utsiden av det normale samfunnet, gjerne har et element av flukt og jakt i seg, alltid finnes det en heimbrentfabrikk i skogen, og alltid blir det drukket litt over måte. De er også lettleste og morsomme hele tiden.

Jeg syntes Den ulende mølleren var best, da jeg følte genuin sympati for denne karen, Harens år ble jeg litt lei av (selv om mange virker til å ha den som sin favoritt), og Kollektivt selvmord syntes jeg var bedre igjen, men litt for gjentakende og monotom.

Det kan imidlertid være at det ikke var så lurt å lese tre av han i strekk, da jeg kjenner at jeg nå er ganske mettet. Flere andre jeg har hørt om bruker Paasilinna mer som en avveksling mellom andre ting for å booste lesegleden litt om har gått litt lei, og det er nok smartere!

Så, tingenes tilstand:

1. Første år: 141 nye innlegg og 270 nye kommentarer.
2. Andre år: 54 nye innlegg og 170 nye kommentarer
3. Tredje år: 36 nye innlegg og 146 nye kommentarer
4. Fjerde år: 40 nye innlegg og 148 nye kommentarer
5. Femte år: 26 nye innlegg og 56 nye kommentarer
6. Sjette år: 26 nye innlegg nå også, men 67 nye kommentarer!
7. Syvende år: ahem, 14 nye innlegg. 20 kommentarer.

Et historisk bunnår med andre ord! Noe av skylden er nok at jeg har lest færre bøker, siden jeg stort sett blogger om det, men også at disse mikrotjenestene som Twitter og Facebook også har vært mer nærliggende å skrive på. Men nå er jeg litt lei av de også, så kanskje ser vi et oppsving igjen før åtteårsdagen. Det er om ikke annet ikke spesielt arbeidskrevende å få til!

De er i all hovedsak satt i Crosby, Maine og løper over en periode på kanskje 30-40 år, da vi møter henne i en rekke forskjellige perioder av livet. Først syntes jeg det ble tegnet et ganske sympatisk bilde av Olive, kanskje fordi de tidlige historiene ofte var skrevet i hennes perspektiv, men etterhvert blir det klart at de oppfatningene Olive har av seg selv ofte står i ganske sterk kontrast til de oppfatningene andre har av henne, inkludert både sønn og ektemann.

I begynnelsen gikk det litt tregt å lese, og jeg la den vel også fra meg en lengre periode, men da jeg først satte meg for å lese den ferdig var den veldig givende. Like deler tristhet som sort humor, og en fiffig måte å portrettere et menneske på er det unektelig!

What I Talk About When I Talk About Running er den eneste boka til Murakami der han snakker mye om seg selv. Ikke uvanlig for en romanforfatter i grunn. Her snakker han om seg selv via hans store lidenskap og livsledsager, nemlig løping. Han løper mye, deltar i maraton, trener og lar det stå til.

Boka er halvparten generelle refleksjoner om løping, hvorfor han driver med det, hva som driver han og så videre, og den andre halvparten mer spesifikke gjennomganger av løp han har gjort. Noe av det er relativt interessant, i alle fall om man har lest romanene hans og vil vite litt mer om forfatteren bak, men mye av det ble ganske pludrete og uinteressant.

(Opplevelsen kan være relatert til at jeg er usedvanlig lite opptatt av løping også. Man har da sykkel.)

Så det ble først tre dager i Tuzla, så la vi inn et par netter i Beograd, og siden jeg reiste med en kollega som er serber la vi til slutt inn tre netter i Kikinda, hans hjemby langt nord i Serbia.

Det ble en veldig bra tur, og et kræsjkurs i dagens Balkan og tidligere Jugoslavia. Min kollega var nemlig jugoslav før han på nittitallet pluttselig var blitt serber. Fra Beograd kjørte vi til Tuzla, over fjellene hvor frontlinjen mellom Republika Srpska (i Bosnia, må vite) og resten av Bosnia gikk. I dag et område preget av ruiner og utilgjengelig mark grunnet tung minelegging.

Anyhoo, fotografier ble tatt og fremkalt, og presenteres på internettlerretet under:

Alle bildene over fra Tuzla, Bosnias tredje største by med ca 250.000 innbyggere.

Noen fun facts om Tuzla er at byen og området rundt er kjent for sitt salt, og byen ligger oppå en saltmine. Denne saltminen har man da utvinnet salt fra i lang tid, som man gjerne gjør med saltminer. Det som ikke var tenkt så nøye gjennom her var som jeg skrev at byen ligger oppå en saltmine, og når man tar saltet ut derifra så vil gjerne byen synke, for den har ikke så mye å stå på lengre.

En konsekvens av dette var at det var veldig mange skjeve hus der, og en rekke hus som ser veldig tradisjonelle ut, men som egentlig er nye hus gjenbygt i gammel stil etter at den opprinnelige bygningen hadde rast sammen – eksempelvis bygningen på nederste bilde. I dag prøver har man sluttet utvinningen og prøver heller å redde grunnen.

Tuzla var sjarmerende, men også den mest forurensede byen jeg har vært i. Plassert i bunnen av en dal hvor det for anledningen var veldig kaldt, og hvor alle fyrer direkte med kull gjorde underverker for lungene mine. Å gå de ti minuttene fra hotellet til sentrum var omtrent som å røyke en tyvepakning i et strekk.

Her busser vi over en av bruene over til Beograd.

Dagen etter ville vi gjerne ha oss litt Puk-Pok, men dessverre var det stengt.

..så vi gikk heller en tur i parken.

Siden jeg som sagt reiste med en tidligere jugoslav var det selvsagt at vi måtte dra å se Titos grav når vi først var i Titos by, så som sagt så gjort! Her vises et lite utvalg av stafettpinnene som jugoslaver sprang rundt hele Jugoslavia med i anledning Titos bursdag, hvert år!

Og her er Hotel Moskva, det fineste hotellet i Beograd! Fordelen ved å bo på Hotell Balkan som vi gjorde er at man har utsikt til dette hotellet!

(Hotel Balkan var i rettferdighetens navn et veldig bra hotell det også, bare mye billigere)

Vi fikk bare en kveld og en hel dag i Beograd, og det var i tillegg bitende kaldt. (Fun fact: det er alltid vind der!), men hu hei for en by, jeg har en svært sterk mistanke om at dette er en av de kuleste hovedstedene i Europa, og blir definitivt å dra tilbake. Kanskje bare ikke i februar.

Siste post på ruten var som sagt Kikinda, hvor de fem bildene over er fra. Kikinda er en by på ca 70.000 innbyggere, og forsåvidt ikke Balkans navle. De er vennskapsby med Narvik, i anledning Beisfjord fangeleir fra andre verdenskrig, hvor en rekke serbere fikk en tragisk død. De har også mammuten Kika.

Her bodde vi også hos min kollegas familie som var både hyggelig og interessant, og det er sjelden læringseffekten av en tur er så stor som den var denne gang: tre byer fra stor til mellomstor til liten, i to land, med lokale guider hele tiden var stas!

Gjennom reiser til de fleste kontinent og intervjuer med kjernepersoner får vi den ene kjipe historien etter den andre, fra naturkatastrofen som er Niger-deltaet, til gjennomkorrupte og ultravoldelige Ekvatorial-Guinea, Kinas virksomhet i Afrika, forurensing i Ecuador, Putins metoder i Russland, gjentatte kriger over hele verden etc.

Den røde tråden er korrupsjon, og hvordan oljebransjen (og andre bransjer som driver med knappe naturressurser) må gå til kilden for å kunne utvinne, og hvor den som betaler mest under bordet gjerne er den som får kontrakten.

Boka er godt og dramatisk skrevet, og gir en bra oversikt over en industri og dens gjøren og laden. Det jeg savner i den er at den er litt ensidig, og at den kunne gått dypere ned i mulige konsekvenser av, for eksempel, peak oil. I tillegg er konklusjonen ganske tam. Den sier omtrent at sol- og vindenergi er fremtiden, og ikke mye mer enn det.

Men god lesning tross det! Jeg kjøpte den etter å ha lest et intervju med forfatteren, som også er verd å få med seg!

Vi bodde på Art Hotel Navigli i bydelen Navigli, det kostet ikke mye, var utrafikkert og lå rett over gata for Rita, en eksellent bar med proff og hyggelig betjening og fabelaktige drinker. Og i umiddelbar nærhet var det en drøss andre barer og restauranter. Drar jeg til Milano igjen skal jeg bo i Navigli igjen.

Navigli betyr forresten, eh, noe med navigering eller kanaler, og ble designet av da Vinchi sjøl. I praksis betyr det at det er en bydel sentrert rundt et par-tre kanaler, og at det er kanal-idyllisk der.

Her er forøvrig utsikten fra verandaen der, og jeg som ser på den.

Her flyr en due over plassen, på vei til operaen.

Milano er kanskje mest kjent for katedralen sin, en av verdens største og flotteste kirker. Den var også mektig stor og flott! Man kan til og med gå opp på taket og nyte solen, om det ikke regner. Som det forøvrig gjorde 3 av de 4 dagene vi var der.

..i tillegg har de en enorm togstasjon, her er den.

Og her er den duen fra fire bilder opp kommet frem til operaen, og har funnet en plass med utsikt til Leonardo da Vinchi!

Grunnen til at vi var i Milano var altså at Geneve er en yderst kjedelig by, så er man der og har noen dager ekstra (og ikke står mye på ski) er det best å dra vekk. Tog til Milano tar fire timer, går ofte, og er mye mer interessant! Det var i tillegg slapsete og fælt i Geneve denne gang så jeg har ingen bilder derfra nå, men om noen ønsker kan bilder i fint vær fra forrige tur dit også beskues.

Det har igjen vært TIFF, for tyvende gang, og for min del en av de aller beste festivalene jeg har vært med på. Vanligvis må man regne med å se et par skikkelig ræva filmer, et knippe man er likegyldig til etter en ukes tid, og et knippe svært bra filmer som henger ved en. I år så jeg 1 jeg ikke ville sett igjen, noen få bra men forglemmelige, og helt utrolig mange veldig, veldig gode filmer!

Listen under var først skrevet kronologisk, men justerte den så heller fra best til ikke-fullt-så-braest. Det unike i år er at den nedeste fjerdedelen ikke er ille i det hele tatt!

For a Moment Freedom

Denne hadde jeg ingen spesielle forventninger til, men gikk dypt preget ut av kinosalen etterpå. Det ble publikumsvinner, og det ble også den beste jeg så. Om iranske flykningers nye liv i eksil, først og fremst i Tyrkia. Sterke historier, filmatisk flott, fantastiske skuespillere, og som tittelen antyder, ikke spesielt lystig.

A Single Man

Dette var en stor overaskelse. Om livet til en engelskprofessor etter han mistet sin (homofile) samboer. Flott historie, fabelaktig skuespill og nydelig filmatisk sett. Må ses!

The Road

Jeg var ubestemt på om jeg i det hele tatt skulle se denne, da boka er en mørk favoritt som har hjemsøkt meg omtrent månedlig i de over to årene siden jeg leste den. Men filmen innfridde, som betyr at den er veldig, veldig god. Men les boka også!

Mitt liv med en idiot

Dette var en del av retrospekt-programmet i anledning TIFF sitt 20-årsjubileum, og et gjensyn men en film jeg så først i 1995. Siden da har jeg vagt husket den som en av de mest absurde og morsomme filmopplevelsene jeg har hatt på festivalen, og det er den nok fortsatt. En mann kjøper seg en idiot på en lokalt anstalt for to flasker vodka. Ingen vet hvorfor, men idiotens inntreden i familiens liv får ganske katastrofale, og hysterisk morsomme følger. “Smerten mørkla hele Europa”!

Alle andre

Siste film i år ble en passe dyster, og noe ubehagelig film om et ungt kjærestepars manglende og / eller dårlige kommunikasjon og samliv, i det som burde vært en behagelig ferie. En svært tett og beklemt stemning følger gjennom hele filmen, og omså bare av den grunn bør den ses!

Humpday

Amerikansk indie-film igjen, om to venner som møtes etter lang tid. Den ene er ganske satt, den andre er veldig fritenkende. Sammen kommer de frem til at de bør spille inn en pornofilm, sammen, som et kunstprosjekt! Den var hysterisk morsom til tider, eneste ankepunkt er at føste halvdel nok inneholdt flere morsomheter enn siste halvdel.

Crazy Heart

Som fjorårets “The Wrestler”, bare med en falmet alkoholisert countrystjerne heller enn en falmet pillemisbrukende wrestler. Et stort høydepunkt å se denne rett etter “Tambourine. Drum”.

Me and Orson Welles

Satt i New York på 30-tallet og omhandler åpningen og åpningsoppsettingen av “Julius Cæsar” på Welles Mercury Theatre. Forestillingen og teateret er ekte, men historien her er en fiksjon om en ung skuespillers suksesser, forelskelser, fornedrelser og vennskap gjennom noen hektiske uker. Fin film!

The Most Dangerous Man in America

En dokumentar om Daniel Ellsberg og Pentagon-papirene, hvor Daniels offentliggjøring av topphemmelige Pentagon-papirer var en grunn til at opinionen snudde mot Vietnam-krigen. Også pressehistorisk interessant da en rekke aviser valgte å trosse amerikansk lov for å publisere det de mente var viktig å få ut.

10 to 11

Stort sett satt inne i en overfylt leilighet i Istanbul, og følger en gammel mann, hans samling av aviser og andre tilsynelatende meningsløse ting, i kamp mot de andre i borettslaget. Underlig fengende til å handle om dette.

The Door

Selveste Danmarks stolthet Mats Mikkelsen, i en tysk thriller. Handler om at Mats fikk sjansen til å gå tilbake til livet sitt før en tragisk hendelse endret alt, men at det ikke var så lett likevel. Utviklet seg til å bli en ganske så spennende sak.

Disco and Atomic War

Om betydningen av finsk TV i oppløsningen av Sovjetunionen, eller betydningen av “soft power” i form av ekponering av vestlig fritt liv til datidens ufrie østlige liv. Bakgrunnen er at Tallin i Estland klarte å ta inn TV fra Finland, og hvordan dette ble spredt videre inn i Sovjet. Morsom og interessant.

The Girlfriend Experience

Steven Soderberghs nyeste film om hverdagen til en luksusprostituert og hennes kjæreste. Når jeg så den som første film tenkte jeg at den var rimelig bra, men nå litt over en uke etter er det ganske klart at den ikke gjorde noe stort inntrykk.

Un Prophète

Gangsterfilm som følger en nyinnsatt fange fra lavest til øverst på den interne rangstigen. Filmatisk tøff, men jeg synes den ble litt lang og ufokusert, med litt mange tråder som ikke alltid ble fulgt godt nok opp. Eventuelt så hadde jeg bare sett for mye den dagen.

Half-life

Satt i en ikke veldig fjern fremtid, og er noe så lite sjeldent som en amerikans indie-film om dysfunksjonelle familier og forhold. Den var ok, men satt ikke akkurat store spor i meg.

Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa

Før-førpremiære (lyd og farger var bl.a. bare halvferdig) av den nye filmen til gutta bak Død Snø og Kill Buljo. Jeg har bare sett sistnevnte av disse, men synes i alle fall denne var morsommere. En Blair Witch-inspirert mockumentary.

Tambourine. Drum

Trist russisk film om et trist russisk lite gruvesamfunn. Så går det litt bra en liiiten periode. Så går det lukt til helvete igjen. Til slutt dør de.