Premisset her er at hovedpersonen har mistet hukommelsen, og for å prøve å få den tilbake må venner av han skrive til han, om han, nødvendigvis fra deres eget perspektiv. Det er en ganske fiffig fortellerteknikk, da vi både blir godt kjent med hovedpersonen som aldri har noen direkte rolle i boka, de som forteller hans historie, de innbyrdes forhold mellom fortellerene, og hvordan essensen i en historie er helt avhengig av fortellerens perspektiv.

Når jeg selv nettopp skrev dette, ser jeg forøvrig hvorfor jeg trodde boka var mindre tilgjengelig enn den er. For når man faktisk leser boka er dette premisset helt i bakgrunnen, rett og slett fordi Tiller skriver veldig bra, personene trer godt frem, og historiene er fascinerende. Og så tar ikke hver av de tre fortellerne så mye plass, rent sidemessig, så det er alltid noen nye vendinger å se frem til.

Dette blir en trilogi så vidt jeg har fortsått, og del to har nettopp kommet ut. Jeg har lest flere anmeldelser som mener del to er enda bedre, så jeg regner med at jeg etterhvert blir å få lest alle sammen.

Da jeg hadde kjøpt boka gikk det opp for meg at jeg tenkte på Herman Willis sin journalistikk, hadde i forbifarten forvekslet han og Eggen i mitt eget hode, og at jeg den gang hadde absolutt intet forhold til Eggen fra før av.

I ettertid ser jeg (på min egen blogg) at jeg også har lest Manhattan av Eggen, men glemt at det var han. Det er også en flott bok, så jeg føler Eggen har kommet veldig dårlig ut i mitt minne. Beklager.

Hermanas betyr søstre på spansk, og boka handler i utgangspunktet om en ung cubansk dikter og hans kjærlighetsforhold til en søskenpar av typen søstre. Boka handler imidlertid vel så mye om Cuba etter revolusjonen, og spenner fra ca 1958 og opp til 80-tallet. Vi kommer innom mange av de viktige hendelsene i Cubas historie som invasjonen i Grisebukta, okkupasjonen av den Peruvianske ambassaden og sovjets tilstedeværelse. Mange av de sosiale og politiske forholdene på Cuba, som fordeliger av boliger og arbeid, sensur og kontroll. Og de mer mennesklige forholdene som kjærlighet, patriotisme og opportunisme. I tillegg er det rett og slett en god historie om Raúl, søstrene og deres venner.

Jeg likte boka veldig godt. Skal innrømme at det var en ekstra dimensjon at jeg har vært der, kjenner igjen bydelene i Havana, stranda, motorveien, de andre byene. Og uten å ha lest mye annen cubansk litteratur føler jeg Eggen skaper en troverdig cubansk historie med kun cubanske hovedpersoner. Det kan være det bare føles sånn for en annen nordmann, men jeg tror faktisk ikke det, og det er ingen liten bragd. Den er bra som et korrektiv til den ofte gjeldende holdningen om at Cuba er en av de “gode” autoritære regimene i verden.

Skal kjøpe mer av Eggen med tiden, og for hans helt egen skyld, ikke for Herman Willis sin skyld.

Dette er en novellesamling på tre noveller, titulert etter den første novellen. Den første novellen handler om en jente i et fosterhjem som blir forelsket i en av hennes forsterbrødre. Hun er innesluttet og viser seg å være ikke så rent lite sadistisk, av ingen umiddelbar åpenbar grunn. Den andre handler om en jente som beskriver sin søsters graviditet, inkludert mye syltetøy, og den tredje om et mystisk studentherberge med en svært handikappet forstander. Den var best.

Nå har jeg ingenting annet enn Murakami og japanske filmer å sammeligne med, men man kan i alle fall kjenne igjen noe av den melankolien som ligger i Murakami i disse. Og også en del av det mystiske, eller overnaturlige som ligger der. Det er også en del ikke-åpenbar ondskap i disse, som jeg kjenner igjen fra for mange japanske filmer på TIFF.

Det hele er veldig bra skrevet, og det er en gjennomgående ganske ubehagelig og kjip stemning i novellesamlingen. Det er imidlertid ikke noe som umiddelbart vil få meg til å lese mer av henne, men det er sikkert mer fordi sånne skrekk-aktige noveller / bøker ikke er noe som noen gang har fenget meg så mye.

En slik kulturell blunder kan man jo ikke ha på seg, så nå har jeg også lest Freedom og kan uttale meg. Først og fremst så er jeg jo veldig glad i amerikansk litteratur, og spesielt de som blir sagt å skulle skrive de neste Store Amerikanske Romanene. Det er noe med de gode, lange, mikro-episke historiene som stort sett er satt i New York eller New England som tiltaler meg av en eller annen grunn.

Denne handler om ekteparet Walter og Patty Berglund, deres to barn og deres musikervenn Richard Katz. Vi følger Walter og Patty gjennom et helt liv, og gjennom mange forskjellige faser både i livet og ekteskapet. Og samtidig svisjer vi innom en rekke aktuelle temaer som global oppvarming, bærekraftig utvikling, befolkningseksplosjon, Irak og krigsprofittering, demokrater og republikanere og det hele.

Jeg likte boken veldig godt. Som man forventer av forfattere som blir hyllet på denne måten er språket veldig godt, karakterene både gjennomarbeidede og troverdige, og det er generelt mye som lukter Pullizer-pris av denne.

Skal jeg være litt negativ, og også begrunne hvorfor jeg vil bli veldig overrasket om denne eksempelvis vinner noen Pullitzer, så er det at den blir for ujevn. Hovedkarakterene Walter og Patty er begge helt strålende beskrevet, og mange andre karakterer er også det, men så er det noen igjen som kunne hatt godt av litt mer arbeid. På samme måte er det også noen mindre deler i en ellers strålende fortelling som virker litt for lettvint løst.

Men dette er pirk, Freedom er en av de bedre bøker jeg har lest på lenge (i en periode jeg riktignok har lest lite), og jeg blir nok også å plukke opp den sagnomsuste Corrections med det første for å få lest den og.

Hundehoved har solgt over 200.000 eksemplarer i Danmark, har vunnet en rekke danske priser, og er en av de største romansuksessene der de siste år. Jeg kjøpte og leste den på dansk, men ser at den er oversatt til norsk også nå.

I boka møter vi en hovedpersonen som jeg i farta ikke husker navnet på. Vår mann er for tiden kunstner i Amsterdam, og er av ukjente grunner blitt familiens kronikør som prøver å samle trådene i slektens gang, knytte historiene sammen og få mening ut av det hele.

Og det er disse historiene som er bokas omdreiningspunkt. Vi følger familien fra hans farfars flukt fra tyske blodhunder, bak til hans foreldre, og frem til vår fortellers generasjon. Fra 30-tallets Bergen, via Stavanger, Kristiansand, Oslo, Lofoten og til vi ender i 1990-tallets Odense og Ålborg.

Boken er veldig medrivende, der vi får fortalt familiens historier gjennom masker av forfatterens egne erindringer, tredjeparts gjenfortellinger og en god porsjon fri fantasi. Karakterene er tidvis strålende, og det er underholdende lesning, om enn med et underliggende alvor.

Weekendavisen har kaldt det en «realistisk magisk slægtsroman». Dette er jo en sub-sub-sjanger hvor «100 års ensomhet» er fasiten, og samtidig en av mine favorittbøker, og Hundehoved fikk meg flere ganger til å tenke tilbake på denne. Ramsland er ikke helt Marquez, men absolutt en fyr man kan holde et øye på fremover, og Hundehoved absolutt noe man kan lese for se hva som rører seg hos brodefolket.

Boka handler om en ung militær som arbeider i en militærleir under kulturrevolusjonen. Han er oppasser og kokk til leirsjefen og hans smekre yngre kone, og er en god kommunist på alle måter. Han er gift hjemme, og prøver å være flittig for å kunne stige i gradene og bli overført til byen med sin kone etterhvert.

Det store dilemmaet han støter på i boka er at han er nødt til å ligge gjentatte ganger med den smekre yngre konen til leirsjefen når denne drar på en lengre reise, og at dette (i følge henne), også er en måte å tjene folket på. Han finner også ut at han liker det en del mer enn seg sømmer for en gift mann.

Etterhvert finner de også ut at sexen blir bedre om de ødelegger kommunistiske symboler underveis i akten. Det er jo rimelig kontrarevolusjonært, og man skjønner at Kinas propagandabyrå ikke akkurat anbefaler boken grunnet det, men når jeg spør meg selv om jeg synes dette var veldig interessant å lese om er nok svaret nei.

Boken er helt grei, og funket bra på en flyreise, men akkurat denne er ikke noe som vil få meg til å oppsøke mange flere av kinas innenfraskrivende forfattere.

Fullstendig uinteressant sier du? Min blogg, sier jeg da!

I boka møter vi vår navnløse antihelt, som hangler rundt i New Yorks klubbverden, kokainrusa og desillusjonert. Han har blitt forlatt av kona, og er i ferd med å miste totalt grepet på jobben sin som faktasjekker i et prestisjefylt magasin. Hverdagene består stort sett av å henge med sine dårlige og overfladiske venner, jakte på beste fest og kokain, være bakfull og skulke jobb, eller være bakfull og generelt ubrukelig på jobb. Etterhvert får vi også mer innsikt i hendelsene som ledet opp mot den situasjonen han befinner seg i nå.

Boka er lettlest og tidvis veldig morsom, med vendinger som “You are a republic of voices tonight. Unfortunately, that republic is Italy.”, men ut over det tror jeg mine forventninger var litt for høye. Blant annet trodde jeg jo det var en av de beste bøkerne fra 2009, og i tillegg har den blurbs som sier ting som at dette er den beste boken noengang skrevet om det å være ung, ta dop, og musikk. Det er det jo ikke.

Jeg tror det er Marie sin, og jeg tror det var jeg som anbefalte å kjøpe den basert på at jeg hadde hørt noe om den, men jeg husker ikke nå om dette i det hele tatt er sant, og hva jeg i så fall hadde hørt var.

I alle tilfelle er det en av de bøkerne som bare har stått i hylla i noen år uten at noen har orket å lese den. Jeg har hatt den fremme flere ganger men satt den tilbake igjen etter å ha lest bakpå at den er en vakker bok om en ung gutts misnøye med sitt navn, utforskning av identitet, spennet mellom to generasjoner og kulturer og så videre.

Denne gangen kjedet jeg meg imidlertid så mye at jeg faktisk begynte å lese inni boka også, og etter noen timer fant jeg meg selv fortsatt gjørende det. Og etter noen dager hadde jeg lest den ferdig, og samtidig bestilt Jhumpas nyeste bok hjem.

Det er en liten familiekrønike som går over 30+ år hvor vi møter et ungt ektepar som flytter til USA fra India, og lærer å leve der mens de så godt de kan også prøver å bevare sin indiske identitet. Etterhvert blir vår helt Gogol født, og det er hans liv vi følger videre til boken slutter da han er i begynnelsen av 30-årene.

Som man kanskje skjønner likte jeg boka veldig godt, men ikke grunnet utforskningen av spennet mellom to generasjoner og kulturer som mange fremhever, og som er Lahiris ting, men mer som en veldig velskrevet og egentlig ganske klassisk “coming of age”-roman som amerikanerne er så gode på når de først slår til. Det er en bra historie som er veldig bra fortalt. Man bryr seg om karakterene, ser hva de ser og føler hva de føler, og den inneholder tilstrekkelig mange vendinger til at man ikke helt klarer å legge den fra seg lenge av gangen heller.

Bra jobba av meg å potensielt anbefale denne til kjæresten, altså!

Jeg leste først Den ulende mølleren, som handler om en småforvirret men driftig finsk møller som gjør alt rett i bygda bortsett fra å måtte ule litt om netterne, noe som får bygdedyret til å våkne.

Så leste jeg Harens år om en mann i sin beste alder som velger å forlate det livet han kjenner for å heller følge sin intuisjon til enhver tid, med en hare i lomma.

Og til slutt leste jeg Kollektivt selvmord som handler om en gruppe som ønsker å ta selvmord sammen, og deres ferd (i buss) mot det målet.

Alle har det til felles at de handler om finner litt på utsiden av det normale samfunnet, gjerne har et element av flukt og jakt i seg, alltid finnes det en heimbrentfabrikk i skogen, og alltid blir det drukket litt over måte. De er også lettleste og morsomme hele tiden.

Jeg syntes Den ulende mølleren var best, da jeg følte genuin sympati for denne karen, Harens år ble jeg litt lei av (selv om mange virker til å ha den som sin favoritt), og Kollektivt selvmord syntes jeg var bedre igjen, men litt for gjentakende og monotom.

Det kan imidlertid være at det ikke var så lurt å lese tre av han i strekk, da jeg kjenner at jeg nå er ganske mettet. Flere andre jeg har hørt om bruker Paasilinna mer som en avveksling mellom andre ting for å booste lesegleden litt om har gått litt lei, og det er nok smartere!

De er i all hovedsak satt i Crosby, Maine og løper over en periode på kanskje 30-40 år, da vi møter henne i en rekke forskjellige perioder av livet. Først syntes jeg det ble tegnet et ganske sympatisk bilde av Olive, kanskje fordi de tidlige historiene ofte var skrevet i hennes perspektiv, men etterhvert blir det klart at de oppfatningene Olive har av seg selv ofte står i ganske sterk kontrast til de oppfatningene andre har av henne, inkludert både sønn og ektemann.

I begynnelsen gikk det litt tregt å lese, og jeg la den vel også fra meg en lengre periode, men da jeg først satte meg for å lese den ferdig var den veldig givende. Like deler tristhet som sort humor, og en fiffig måte å portrettere et menneske på er det unektelig!