Denne bloggen ble først satt opp på Movable Type, som var all the rage på tidlig 2000-tall, og det var mitt første møte med et publiseringssystem. Jeg hadde hatt personlige websider i mange år før dette, men da bare med flate HTML-filer lastet opp med FTP. Movable Type var en programvare opprinnelig skapt av et ektepar, men gratis for alle å bruke, tukling med kildekoden var oppmuntret til, og programvaren vokste seg større med at folk som brukte den forbedret koden og skrev tilleggsfunksjonalitet for den.

På dette tidspunktet hadde ikke jeg noe spesielt bevisst forhold til åpen kildekode, annet enn at det var sånn web-en var. Jeg lærte meg som alle andre HTML ved å se på kildekoden til andre websider. Og den gang alle kun hadde flate HTML-filer var dette også alt.

i 2006 skiftet jeg bloggen over fra Movable Type til WordPress. Det var stort sett på grunn av problemer med Movable Type, men jeg hadde også blitt mye mer bevisst på betydningen av fri programvare. Movable Type hadde et par år tidligere sluttet å være gratis, og lagd en forretningsplan hvor man måtte betale for å la bloggen sin være drevet av Movable Type.

Dette var en veldig interessant historie, bloggosfæren snakket ikke om annet, og Mark Pilgrim skrev da sin smått legendariske Freedom 0-post (faktisk på denne bloggens ettårsdag!), som fikk veldig mange til å gå over til den da mye dårligere og ferske konkurrenten WordPress. I den posten skrev han:

Movable Type is a dead end. In the long run, the utility of all non-Free software approaches zero. All non-Free software is a dead end.

I dag eksisterer fortsatt Movable Type, men er ikke nær så relevant som det en gang var. De gikk på et tidspunkt over til å bli virkelig fri programvare, men da hadde de mistet mange av sine fans over til bl.a. WordPress. I dag kjøres over 5% av hele weben på WordPress, som da var en dårligere plattform enn Movable Type.

For noe over seks år siden fikk jeg jobb på Nasjonalt senter for telemedisin, hvor jeg aller først fikk inn WordPress på noen prosjekter. Så ble jeg lettere sjokkert over standarden på andre programvarer vi kjørte på web, og fikk etterhvert hele vår avdeling over på fri programvare. Det førte til en enda større bevissthet om at fri programvare var veien å gå.

I de siste årene har min avdeling på telemedisin brukt Drupal eksklusivt for våre web-satsninger. Drupal er fri programvare gjort riktig, så da jeg fikk tilbud om å bli med tre andre svært dyktige Drupal-folk i et nytt firma som utelukkende lager nettløsninger basert på Drupal takket jeg ja. Jeg jobber nå som informasjonsarkitekt i Ramsalt Lab, og jobber ikke med noe som ikke er fri programvare lengre. Det er veldig spennende, og spesielt når det kommer til web tror jeg fortsatt det Mark Pilgrim skrev over, at alt annet er en dead end!

Så bloggen fikk meg i utgangspunktet bevisst på fri programvare, og den hadde bursdag i går, og nå er det det jeg gjør hver dag, hele tiden. Gratulerer!

Tallenes tale viser også i år at det ikke har skjedd.

• Første år: 141 nye innlegg og 270 nye kommentarer.
• Andre år: 54 nye innlegg og 170 nye kommentarer
• Tredje år: 36 nye innlegg og 146 nye kommentarer
• Fjerde år: 40 nye innlegg og 148 nye kommentarer
• Femte år: 26 nye innlegg og 56 nye kommentarer
• Sjette år: 26 nye innlegg nå også, men 67 nye kommentarer!

Går man inn i det statistiske materialet kan det se ut som om bloggen nå har stabilisert seg på 26 innlegg i året, selv om det kan være for tidlig å konkludere på det, men kommentarmessig har vi en økning på 20% (eller 11 kommentarer). Ikke noe å kimse av, i alle fall ikke i nedgangstider!

Hipp hipp!

Reiser

Det ble noe mindre reiser i fjor enn året før, men likevel mange. Tidlig på året fikk jeg meg et par dager i Brüssel. Jeg har vært innom der noen ganger før, men aldri fått tid til å se noe nevneverdig av den.

Sommermånedene ble delt på forskjellige steder, nærmere bestemt Hvaler, København og London (og forsåvidt også Malmö). Alle stedene var veldig fine på sin måte, men det var spesielt bra å komme tilbake til København igjen for første gang på alt for lenge! Årets hovedferie ble likevel mine to uker i Argentina og Uruguay, sammen med masse kompiser. Jeg drar tilbake når som helst!

Årets siste turen var også veldig fin, selv om den hadde desidert dårligst vær! Det var sammen med kjæreste i Berlin, som er en by jeg tror jeg aldri vil bli lei av (og som jeg får et intenst behov for å flytte til hver gang jeg er der..)

Her er forøvrig den feiende flotte årsrapporten over reiser som jeg fikk fra Dopplr, hvor det står flere ting, som min gjennomsnittsfart, mitt karbon-fottrykk etc:

(klikk bildet for større versjon).

Bøker

24 ble lest i fjor, 17 i år, og da er det kanskje naturlig at jeg har færre som jeg vil trekke frem som spesielt gode. Faktisk er det bare to av dem som skal få ekstra hederlig omtale, nemlig Lolita av Vladimir Nabokov som var fantastisk fiksjon, og The Looming Tower av Lawrence Wright som var fantastisk ikke-fiksjon.

Blogging og andre datamaskinelle ting

Blogginen min har alltid den dystreste statistikken. 31 nye innlegg i fjor, mot 36 året før, mot 41 året før etc. Igjen satser jeg på et bedre bloggår i 2009! I fjorårets oppsummering pekte jeg på at jeg var blitt hekta på Facebook, mens det i fjor var Spotify som endret alt. Allerede en måned etter kan jeg si at jeg hører mye mer på musikk enn jeg har gjort de siste årene.

Fjoråret besto ikke minst av de største operativsystem-messige forandringer jeg noen gang har gått gjennom, da jeg startet året med å kun bruke Linux. Det fikk en overraskende slutt i oktober da noen lempet en MacBook Pro i hendene mine. Og er man åpen for å teste forskjellige operativsystem i utgangspunktet tester man selvsagt det også. Det gikk som det ofte går når man får velge mellom total frihet og bekvemmelighet, så dette skrives på samme MacBook Pro.

..og det er til og med verre enn det! Jeg har lenge vært på utkikk etter en ny hjemmemaskin, og da jeg endelig kjøpte nå nylig ble det en MacBook, heller enn en ny Windows-PC eller en mini-Linux-PC. Overgangen er med andre ord total, men jeg har det i grunn ganske godt med det!

Andre gangen er altså nå. Jeg har konto på mange musikkrelaterte tjenester, som last.fm og pandora, men har nesten aldri brukt det selv om jeg er veldig glad i musikk, og selv om tjenestene er kule. Twitterøret mitt fanget imidlertid nylig opp litt snakk om Spotify, og i tillegg fikk jeg er personlig anbefaling, så jeg måtte se litt nøyere på det. Da jeg også forsto at jeg måtte bli invitert inn for å få være lamme, tok angsten meg umiddelbart (min tidligere manglende Underskog-konto plagde meg i månedsvis).

Snille Twitter-venner fikset heldigvis invitasjon fort, og gjø og fyse, hvorfor er ikke verden i fyr og flamme over dette enda? Her har alle store plateselskap, og indie-distributører, undeskrevet lisensavtaler med denne tjenesten. Og tjenesten lar meg så streame.. alt! Dette er en revolusjon.

Altså, jeg finner 99% av alt jeg søker etter, uansett om jeg jobber hardt med å lete etter de mest obskure bandene jeg kjenner til. Når jeg har funnet det kan jeg spille det, men en gang! Ingen ventetid, ingen hakking, ingen pes Jeg kan legge det i spillelister! Jeg kan dele spillelistene! Vi kan samarbeide på dem! De er linkbare! Jeg har hele diskografiene til Dylan, Bowie, Neil Young tilgjengelig på to sekunder. Jeg har alt tilgjengelig! Mohaha!

Under er brukergrensesnittet i applikasjonen man laster ned. Jeg har søkt på det utmerkede bandet Luna. Jeg får en boigrafi hentet fra Allmusicguide eller Wikipedia. Jeg får oppgitt at Spiritualized, The Comas, Ultra Vivid Scene, The American Analog Set og Beat Happening er lignende artister (og kan selvsagt gå dit).

Jeg får så en liste over “top hits” (som jeg ikke vet hvordan de bestemmer), så får jeg plater av bandet, og under det igjen en liste over andre plater bandet er med på. Typisk samleplater fra musikkblader og lignende.

Luna er ett av de bandene som er dårlig representert. Jeg får bare opp tre av de åtte platene som finnes, to singler, og syv (hele) samleplater som de er med på.

For meg endrer dette alt. Selv om jeg har mange, mange hyllemeter med CD-er og alltid har hevdet at den fysiske samlingen har en stor verdi i seg selv, så bytter jeg det fort med dette. Jeg eier ingen av låtene mer, jeg kan ikke laste dem ned heller, og om jeg ikke betaler meg inn må jeg til og med høre på reklame en gang i timen eller så, men jeg kan høre alt som faller meg inn å høre, med en gang.

Andre fun facts

• En grunn til at man ikke har hørt mye om dette enda er at det er en svensk tjeneste, i beta, og enn så lenge er gratisversjonen bare tilgjengelig i Sverige, Norge, Finland, Spania og Frankrike. Betalversjon i det meste av Europa, ingenting i USA enda.
• De bruker visst en kombinasjon av p2p-teknologi og sentral streaming, men det er lite info ute om dette. Det blir interessant å se hvordan det skaleres, når dette tar av.
• Noen band har lagt ned veto, Metallica, Pink Floyd og Beatles er de store. Det blir veldig interessant å se hvor mange andre som følger, når dette tar av.
• …samtidig, det mest imponerende for meg er hvor utrolig mye som er langt utenfor mainstream som er med!
• Et par ganger har jeg fått beskjed om at et spor ikke har vært tilgjengelig i Norge, det blir interessant å se hvordan dette vil utvikle seg, når dette tar av.

Bli med?

Jeg har ingen invitasjoner, så kan desverre ikke spre det til andre på den måten. Du kan imildertid bruke 9 kroner på å sjekke det ut i et døgn, 99 for en måned (som i desember vil gi deg en invitasjon om dagen, så du blir den mest populære i vennekretsen din), eller vente på en gratis.

Tjenesten er for god til å være sann. Jeg håper veldig det fortsetter sånn!

Krysspress er et publiseringsbyrå i Tromsø som produserer bedriftsaviser og kundemagasiner, det er også arbeidsplassen til kjæresten min, og et byrå som inntil nylig hadde noen statiske websider de ikke kunne oppdatere på noen god måte.

Det kan man ikke være bekjent av med en open source CMS-nerd i hus, så vi startet å bygge opp nye sider basert på Drupal, og etterhvert også med et nytt design. I denne bransjen er det forøvrig kun postkort-design som gjelder. Jeg synes uansett resultatet ble bra, og krysspresserne kan nå oppdatere sidene sine betydelig lettere!

Fra et teknisk synspunkt var det både morsomt og litt frustrerende å jobbe med Drupal 6. Morsomt da Drupal er veldig kult og kraftig, og versjon 6 har en rekke forbedringer fra forrige versjon, men frustrerende da mange moduler man må ha enda ikke helt har tatt steget over fra versjon 5.

Vi har ikke foretatt noen fullstendig test i alle mulige browsere, og siden jeg har vært slem og brukt litt Firefox-spesifikk CSS (for avrundede hjørner) ser den best ut der. Alle tekniske og ikke-tekniske kommentarer mottas med takk!

Andy Baio er en morsom blogger der har titt og ofte graver opp gammelt, ukjent eller glemt materiale, og gir de et nytt liv på web.

Et av hans siste prosjekter var å finne VHS-ene til dokumentarserien “The Machine That Changed the World“, digitaliserer de, legge ut på Viddler med annotasjoner, og til slutt gjøre alt tilgjengelig som en torrent (3,1 Gb).

“The Machine That Changed the World” er en dokumentar om datamaskinens historie, laget av BBC og WGBH Boston. Den er i fem deler, hver på ca. 50 minutter, gikk på lufta i 1992, og er til dags dato den største dokumentarserien som er laget om datamaskiner. De med litt for mye kunnskap om dokumentarserien om datamaskiner sier også at dette er den beste som noen gang er laget.

Jeg likte den i alle fall veldig godt, uten å være så nerdete. Det er en veldig interessant historie om teknologisk utvikling, konsepter, industrialisering og automatisering, med mange interessante intervjuer og perspektiver, og i tillegg morsom. Trenger du noe å hvile øynene på i sommerferien er den herved sterkt anbefalt!

Part 1, Great Brains

..tar for seg de tidlige konseptene som mange, mange år etter førte frem til datamaskinens fødsel. Dette er 1800-tallet, da “computers” refererte til mennesker som satt og regnet. Episoden refererer også fremover til senere episoder, og er på den måten en god introduksjon til serien.

Part 2, Inventing the Future

..handler om den første kommersialiseringen av datamaskinene, og er nok min favorittepisode. Her får du store business-planer, store fall, grunnen til at Silicon Valley har sitt navn, grunnen til at du enda vet hvem IBM er, morsom innsikt i datidens umennesklige programmeringsspråk, samt utviklingen fra vakuumtuber til integrerte kretser, og hvorfor det betyr noe.

Part 3, The Paperback Computer

..er også en veldig morsom episode, med sine hippienerdene (deriblant en viss Steve Jobs) som insisterte på at også privatpersoner kunne ha glede av datamaskiner. Her ser du hva Xerox, av alle, har gjort for den opplevelsen du har med din datamaskin akkurat nå, du får fødselen til grafiske brukergrensesnitt, den personlige datamaskinen, Apple og Microsoft.

Part 4, The Thinking Machine

..handler om kunstig intelligens, og de utfordringer man støter på når maskiner skal tenke som mennesker. Episoden handler like mye om mennesklig intelligens som om datamaskiner, og hovedutfordringene i feltet er omtrent det samme i dag som i 1992. Drister jeg meg til å si.

Part 5, The World at Your Fingertips

..handler om internett før World Wide Web, med tidlige nettbrukere, Usenet, og Minitel, hvor sistnevnte er ett av flere lukkede prosjekter som ble effektivt tatt av dage av Tim Berners-Lee. Dette er en morsom episode, men ganske velkjent. Det mest tankevekkende er kanskje hvor veldig kort tid siden det er alt var veldig annerledes.

Jeg fikk mye ut av hele serien, men alle episodene kan ses uavhengig. Skal jeg velge noen personlige favoritter blir det episode 2 og 3. I alle fall, go have look-see!

I år var temaet innovasjon, som for min del førte til mer matnyttige innlegg enn ellers, spesielt:

Clayton Christensen om disruptiv teknologi

Høydepunktet var en totimers keynote om innovasjon og disrupsjon av Clayton Christensen. Disruptiv (teknologi) kan forstås som teknologi, forretningspraksiser eller metoder som kommer inn fra sidelinjen på et eksisterende marked, gjerne helt nederst i markedet hvor det er vanskeligst å tjene gode penger, gjerne med løsninger som i utgangspunktet er teknisk dårligere og vanskeligere å bruke, og hvor markedslederne gjerne er likegyldige til konkurransen grunnet faktorer som dette.

I et kort perspektiv gir det ofte forretningsmessig god mening, men i et langt perspektiv er dette ting som dreper kjemper. Mye kan sies her, men heller enn å gjøre det vil jeg peke på Wikipedia, som har en ypperlig oversiktsartikkel over teorien.

Hvem faller nå?

Bilde generøst stjålet fra FAIL Blog.

Teorier er imidlertid morsomst når man kan relatere det til ting man tenker på selv, og for meg er det spennende å se på hvordan spesielt Microsoft vil måtte utvikle seg fremover. De er et firma som er truet fra mange kanter, selv om de per i dag er tilnærmet uovervinnelige i operativsystem- og kontorapplikasjon-markedet.

På én front har man kontorprogramvare med Google og andre sin satsning på webapplikasjoner (Gmail + Google Docs og Calendar. Zoho med sine tilsvarende Zoho apps etc.) Til nå har dette ikke tatt av i forretningsverdenen, og har blitt rimelig ignorert av Microsoft som heller forbedrer sine desktop-applikasjoner, men svært mange privatbrukere har nå bl.a. sin e-post på nett heller enn på maskinen sin, og mer vil følge.

..og i bakgrunnen her lusker tjenester som Facebook. Flere og flere (av den derre ungdommen nå til dags) har ikke noe forhold til mail og kalenderapplikasjoner, webbasert eller ikke, men de har derimot et sterkt forhold til meldinger og eventer på Facebook og MySpace. For meg er internett uten mail utenkelig, men det er nok mest fordi jeg er vokst opp med det.

En annen front er på billige og ultraportable datamaskiner. Asus EEE har hatt en vanvittig suksess, og flere tilsvarende ultraportable kommer med Linux som foretrukket operativsystem heller enn Windows. Hvorfor? Fordi det er kjappere, tar mindre plass, og gjør jobben vel så godt. Windows er laget for maskiner med mye og sterk maskinvare. Det har funket flott i mange år, men hva når flere og flere kunder velger fysisk lettere og billigere maskiner med dårligere maskinvare?

..og i bakgrunnen her lusker mobiltelefonen, som veldig godt kan ta knekken på de ultraportable igjen. Det er vel få som er i tvil nå om at iPhone vil kunne knekke mange leverandører både i privat- og businessmarkedet for mobiler, og hvorfor skal man ønske seg enda en liten datamaskin i tillegg til den?

Mange markeder har blitt snudd på hodet av disruptiv teknologi, og mange står i kø for å bli det, men i dag er det mest åpenbart å rette blikket mot Microsoft fordi:

• De er en kjempe på et gigantisk marked, men det er et marked som forandrer seg fort.
• Deres mest kjente og brukte satsning på webapplikasjoner er et mislykket oppkjøp av Yahoo.
• De må nå gi bort et utdatert OS for å prøve å konkurrere om de ultraportables gunst.
• De har ingen sosiale nettverk av betydning, og vil nok slite med å komme inn på dette markedet nå.
• Deres mobile plattform er under kraftig skyts, fra Apple, men også potensielt fra Googles Android.

Det er selvsagt ikke gitt at Microsoft ikke klarer dette helt fint, da de tross alt ikke er dumme, og tross alt vet hvor de bli angrepet fra, men det blir interessant å se hvilke grep de blir å ta.

..men siden det jeg skriver her er kjent stoff, i alle fall for de som trenger å vite noe om det, er det kanskje mer interessant å spekulere om de neste kjempene. Hvem vil ta rotta på Googles sitt monopol på websøk og webapplikasjoner, og hva kommer da? Og hvem skal ta Apple på senga med ting de ikke ser komme?

• Første år: 141 nye innlegg og 270 nye kommentarer.
• Andre år: 54 nye innlegg og 170 nye kommentarer
• Tredje år: 36 nye innlegg og 146 nye kommentarer
• Fjerde år: 40 nye innlegg og 148 nye kommentarer
• Femte år: 26 nye innlegg og 56 nye kommentarer

Etter en aldri så liten økning i innlegg og kommentarer mellom tredje og fjerde år, er det altså et stort fall både i innlegg og ikke minst kommentarer etter det. Femåringer nå til dags, altså. Til neste år skal jo bloggen begynne på skole, så han far sjøl bør nok skjerpe seg!

Man gratulerer likevel, selv om bloggen er noe lat er det likevel den mest standhaftige websiden jeg har hatt lengst på nett, uten noen pauser!

De dårlige tingene

Facebook har endret seg mye, blant annet da de gikk fra å være en plass der du bestemte helt hvordan andres profiler skulle fremstilles for deg, fra hva som skulle være åpent og i hvilken rekkefølge det skulle presenteres, til en plass der dine kontakter bestemte alt du skulle få se (og det ble mye), og hvordan. En fundamental endring i filosofi, som mange sikkert ikke merket noe til i praksis, men som jeg synes var synd.

Grunnet dette kalte jeg opprinnelig Facebook for antitesen til MySpace, men de endret seg til heller å bli MySpace på en annen måte.

De gikk også fra å være en plass hvor man hadde noen enkle og definerte kommunikasjonskanaler der man måtte bedrive relativt ordentlig kommunikasjon, fint plassert mellom formelle mailer og forstyrrende chater, til en plass med svært forstyrrende automatiske vegger for å sende andres innhold til alle man kjente. Samtidig. Og så fikk man chat.

Og i tillegg, fra å ha en allerede råtten politikk på bl.a. eierskap til data har de bare blitt verre. Dette har alltid vært et problem med Facebook, men tidligere trodde jeg kanskje de ville bli bedre. Det viser de ingen tegn til.

De relativt uforandrede, men likevel unyttige tingene

Jeg likte fotoalbumene veldig godt, og synes enda at det å kunne kategorisere bilder etter hvem som er på de, sammen med hvem, hvem som var sammen med deg etc. er veldig nyttig! Det er sånn man husker ting selv, og da gir organiseringen veldig god mening.

Men da man ikke eier bildene sine selv etter å ha lastet dem opp, har jeg sluttet med dette.

Grupper fungerer fortsatt som ad-hoc-nettverk, som er litt kult. Men det ble aldri noe mer enn det. Jeg hadde idéer om sivilisert kommunikasjon, siden hva du bidrar med er så knyttet til din identitet, men det ble mer en ting der du ble med i en gruppe om du er enig med tittelen av gruppa. Du er i mot mishandling av barn? Bli medlem. Du liker ikke at folk har rettigheten til å vifte med hva faen de vil, bare fordi det er nasjonaldag? Bli medlem. Greit nok, men det er ikke noen ny borgerlig offentlighet, akkurat.

De gode tingene

Jeg skrev at det ikke ville være noen vits å melde seg ut av nettverket når man først var inne, og det står jeg på. Man har en måte å finne mange folk som ellers ikke har noen tilstedeværelse på web, man kan bruke Facebook så mye eller lite man vil, og det er svært nyttig å ha en adresseliste på web. I tillegg husker man bursdager, og kan se bilder av onkelungene sine som leker i snøen (selv om det strengt tatt betyr at søster ikke lengre eier bildene).

Facebook har blitt enormt mye større på dette året, og det har ført til en del innovasjon hos andre aktører. Google har ikke prøvd å kjøpe dem, som jeg trodde, men kom med sine idéer om open social, selv om de foreløpig har mest teoretisk verdi. LinkedIn, MySpace og en rekke andre tjenester har implementert homefeed-aktige ting, som har gjort de bedre og mer brukervennlige.

Kort sagt har de gjort en del ting veldig elegant, og fått meg og mange andre til å tenke nytt. Eller, fått mange andre til å få panikk, for så og kopiere elementer direkte fra Facebook.

Applikasjonenen, eller plattformen som ble introdusert er i ettertid det som for meg gjorde Facebook om til en spam-maskin heller enn noe nyttig, men det har samtidig vist i praksis hvordan et “operativsystem på web” kan se ut, og hva det kan inneholde. Personlig likte jeg å kunne oppdatere både Twitter, Goodreads og Dopplr fra en plass, men det tar også litt av sjarmen fra de forskjellige.

Og det er fortsatt morsomt å observere hvordan Facebook utvikler seg. De har en tendens til å tyne brukerne sine gjennom den ene hårreisende tingen etter den andre, svare på kritikk alt for sent, men til slutt likevel justere og finne et kompromiss mellom hva de vil og hva brukerne kan tolerere. For meg er det vanskelig å fortsatt være engasjert i web og mulighetene her og samtidig ikke følge med på Facebook.

Lasse skrev imidlertid nylig en artikkel som klargjører det helt sentrale med åpne standarder, blant annet mangfold. Og la meg legge til: innovasjon og brukeropplevelse.

Historien er full av eksempler på hva åpne standarder betyr, men la oss ta to nærliggende:

Browserkrigen

Kort sagt, det var en gang Netscape og Internet Explorer som begge ville være størst i nettlesermarkedet, og begge ville låse brukerne til seg med sine helt særegne tolkninger og utvidelser av HTML-standarden, som er det websider lages med.

Webutviklere var da tvunget til å enten utvikle websider til én nettleser og gi beng i den andre, eller utvikle to versjoner av websider. Flere aktører med egne standarder ville betydd at man måtte utvikle enda flere versjoner av samme websted etc. Internet Explorer vant denne krigen, og vi som arbeider som webutviklere har plagdes med etterslepet av dette alltid siden.

Mange år og mye lobbyering har gått, og nå virker det som om Internet Explorer har snudd. Siste versjon er såpass god at de fleste av mine problemer er borte, og neste versjon skal bli enda bedre.

Men hva betyr det for andre enn stakkars meg som må lage sider som støtter alle? Jo, det betyr først og fremst at aktørene i dette markedet har en felles slagmark å kjempe om brukernes gunst på, og da de kan ikke gjøre dette gjennom å være de eneste som støtter utvalgte sider lengre må de gjøre det på andre områder, typisk innovasjon og brukeropplevelse.

Som Firefox-bruker er jeg interessert i hvordan de arbeider med hastighet, offline-funksjonalitet og webapplikasjon-støtte (som i Prism), Explorer-brukere vil få sine nye ting i Exlorer 8, og Opera- og Safari-brukere vil få sine ting. Alle vil prøve å vinne deg som bruker, men ikke med å låse deg til ett valg. Alle vil kopiere smarte løsninger hos hverandre. og det fører kun til en bedre opplevelse for deg.

Hva synes jeg at du skal bruke? Helt ærlig, jeg kunne ikke brydd meg mindre, så lenge jeg kan lage sider som fungerer i alle. Konkurransen fører til at vi alle får det bedre.

Tekstbehandling

Det er her debatten har vært i det siste. Office-pakken til Microsoft har et de facto-monopol her, da alle aktører på teksbehandlingsmarkedet må kunne åpne, skrive til og vise bl.a. .doc-filer likt for å kunne ha en sjans for å hevde seg.

Det virker jo rimelig nok at aktører må kunne gjøre noe så basalt som å vise filer likt for å konkurrere, problemet er bare at formatet er eid av Microsoft, og de vil ikke forklare til noen andre hvordan det fungerer. Derfor er det bare de som har en reell sjanse til å vise alt riktig, mens andre aktører må gjette seg til det. Forslaget har derfor vært å få et nytt og åpent format, som alle har like gode sjanser til å vise riktig, da selvsagt også Microsoft.

Det gjenstår enda å se hva som vil skje her fremover, etter at Microsoft nylig fikk ISO-godkjent sitt OOXML-format, men sansynligvis vil det ikke bety en tøddel for deg som bruker.

Og det er veldgi dumt for deg. Du vil fortsatt klikke save, forsatt sende filer i mail til kollegaer, forsatt få kommentarer tilbake på mail, fortsatt plages med å lagre dette i publiseringssystemet ditt. Og så videre.

Konkurransen vil enda ikke foregå på en felles slagmark, og det vil derfor ikke være veldig interessant å konkurrere om din gunst med bedre løsninger. Du vil ikke få oppleve hva de kloke og innovative hoder hos Google, Sun, Microsoft og Apple med flere ønsker å gjøre for å hjelpe deg (og selvsagt få deg til å velge deres produkter i samme slengen). Den manglende konkurransen vil føre til at ingen av oss får det bedre.

Så vær så god, nyt nyutviklingene i browsermarkedet til det fulle fremover, og gjør det samme innenfor tekstbehandling som du stort sett har gjort de siste femten årene. Bare husk at grunnen til dette i begge tilfeller er muligheten til å kjempe på samme slagmark, og at det er derfor du bør bry deg om åpne standarder!