Ikke bare så det bedre ut og var mye kjappere, men det ga meg også noen nye måter å jobbe mer effektivt på. Bare det å kunne jobbe direkte på serverne på jobb via SSH direkte i filutforskeren, heller enn å bruke FTP-programmer eliminerte mange timer totalt sett med kjedelige oppgaver. Resultatet var at jeg etter en måned gikk helt bort fra å bruke Windows i mitt daglige arbeid. Noen ting var verre, men tilstrekkelig mange ting var så mye bedre at det totalt sett ga mest mening.

Så kom en overraskende twist. En tilfeldig dag på jobb for et par måneder siden fikk jeg beskjed fra en kollega om at det var en ledig MacBook Pro på huset. Den hadde blitt levert inn grunnet en feil, orginal eier fikk ny, men så ble feilen rettet like etterpå. Så med bakgrunn i mine eksperimenteringer med andre operativsystemer sa jeg at jeg ville prøve den, og fikk den.

For å ta konklusjonen først så bruker jeg nå denne maskinen i det daglige, ikke Linux-boksen, og heller ikke XP-boksen (som riktignok er samme boks). Så med bakgrunn i at jeg har jobbet med tre operativsystem i år, her er mine grunner til å skifte enda en gang.

Grunnen til at jeg nå bruker Mac

En grunn er jo at man ikke leverer fra seg en MacBook Pro når man får den om man ikke må. Is mine now.

Ellers vil man kanskje tro at dette først og fremst er fordi OS X er så skinnende og vakkert, men det er bare delvis sant. Operativsystemet er skinnende og vakkert, funksjonibelt og intuitivt, men det var i grunnen min Ubuntu-installasjon også. Faktisk så var overgangen fra Linux til OS X temmelig liten, rett og slett fordi alt jeg var blitt vant til i Linux fungerte tilnærmet likens i OS X. Operativsystemene deler flere røtter, men i tillegg er det tydelig at Linux-desktopene i senere tid i stor grad blir modellert etter OSX, ikke etter Windows – se eksempelvis store deler av KDE 4.

Grunnen er rett og slett de små ting, som tildels ble verre da jeg jeg oppgraderte til nyeste versjon av Ubuntu, spesifikt:

• Lyd: Her skjedde det mye rart etter oppgradering. Mikrofonen sluttet å virke, så jeg måtte inn i XP for å bruke Skype. Flash og flashfilmer ville ikke gi meg lyd hvis jeg hadde spilt musikk i samme session. Og musikk ville ikke virke om jeg hadde sett en Youtube-film i samme session.
• Jeg bruker ofte mange skjermoppløsninger og skjermer på en dag. Stort sett ekstern skjerm når jeg jobber på plassen min, og laptop-skjerm eller prosjektør i møter. Dette fikk jeg til, men dette med skjermer kostet meg mange timer med plunder, og når jeg fikk en rutine på det var det ikke veldig lettvint.
• Hibernate / ventemodus. Det bare fungerte ikke. Det fungerte forøvrig også veldig dårlig under XP.

Dette har jeg ingen problemer med på Mac, og i tillegg er det noen småting som har med hardware å gjøre som jeg liker bedre:

• Selv om min PC var en av Lenovos toppmodeller (T60p), er skjermkvaliteten og lysstyrken ikke sammenlignbar i det hele tatt. Det er mye mer behagelig å jobbe med skjermen på MacBook Pro-en.
• Å kunne bruke to fingrer for å scrolle i sider, på en større trackpad, er veldig lett å bli vant til, og veldig vanskelig å venne seg av med.

Det er faktisk ikke mer.

Grunnen til at jeg likevel savner Linux litt

Det er veldig mye programvare til Linux som er fritt og gratis, og som kan gjøre mange magiske ting for deg. Det har du i mindre grad på Windows, og i enda mindre grad på Mac. I tillegg er det rørende lett å installere denne programvaren.

Jeg er også mye mer ideologisk nær Linux – Apple er et minst like råttent selskap som Windows når det kommer til å låse forbrukere inn i én programvare (og i tillegg nå ett sett maskinvare), og jeg kan ikke lengre stå med like hevet hode å argumentere for hvorfor fri programvare er bedre, når jeg ikke bruker det selv.

Relatert til dette: det er mye morsommere å følge med på hva som skjer innen Linux. Jeg leser fortsatt flere Linux-blogger, og jeg heier fortsatt. Jeg leser ingen Apple-blogger.

Grunner til å savne Windows

Tja, det eneste jeg faktisk kommer på er at det er alt for mange utrolig irriterende fanbois i både Linux- og Epleland, som stort sett forpurrer enhver seriøs diskusjon om forskjellige operativsystemers fordeler og ulemper. Windows har ingen av disse, sett bort fra Steve Balmer da, som i seg selv jo er en god grunn til å bruke noe annet enn Windows:

Utfallet av mine eksperimenter er altså en knepen seier til Apple over Linux, og Windows tapte denne runden også. Fortsettelse følger forhåpentligvis.

Lasse skrev imidlertid nylig en artikkel som klargjører det helt sentrale med åpne standarder, blant annet mangfold. Og la meg legge til: innovasjon og brukeropplevelse.

Historien er full av eksempler på hva åpne standarder betyr, men la oss ta to nærliggende:

Browserkrigen

Kort sagt, det var en gang Netscape og Internet Explorer som begge ville være størst i nettlesermarkedet, og begge ville låse brukerne til seg med sine helt særegne tolkninger og utvidelser av HTML-standarden, som er det websider lages med.

Webutviklere var da tvunget til å enten utvikle websider til én nettleser og gi beng i den andre, eller utvikle to versjoner av websider. Flere aktører med egne standarder ville betydd at man måtte utvikle enda flere versjoner av samme websted etc. Internet Explorer vant denne krigen, og vi som arbeider som webutviklere har plagdes med etterslepet av dette alltid siden.

Mange år og mye lobbyering har gått, og nå virker det som om Internet Explorer har snudd. Siste versjon er såpass god at de fleste av mine problemer er borte, og neste versjon skal bli enda bedre.

Men hva betyr det for andre enn stakkars meg som må lage sider som støtter alle? Jo, det betyr først og fremst at aktørene i dette markedet har en felles slagmark å kjempe om brukernes gunst på, og da de kan ikke gjøre dette gjennom å være de eneste som støtter utvalgte sider lengre må de gjøre det på andre områder, typisk innovasjon og brukeropplevelse.

Som Firefox-bruker er jeg interessert i hvordan de arbeider med hastighet, offline-funksjonalitet og webapplikasjon-støtte (som i Prism), Explorer-brukere vil få sine nye ting i Exlorer 8, og Opera- og Safari-brukere vil få sine ting. Alle vil prøve å vinne deg som bruker, men ikke med å låse deg til ett valg. Alle vil kopiere smarte løsninger hos hverandre. og det fører kun til en bedre opplevelse for deg.

Hva synes jeg at du skal bruke? Helt ærlig, jeg kunne ikke brydd meg mindre, så lenge jeg kan lage sider som fungerer i alle. Konkurransen fører til at vi alle får det bedre.

Tekstbehandling

Det er her debatten har vært i det siste. Office-pakken til Microsoft har et de facto-monopol her, da alle aktører på teksbehandlingsmarkedet må kunne åpne, skrive til og vise bl.a. .doc-filer likt for å kunne ha en sjans for å hevde seg.

Det virker jo rimelig nok at aktører må kunne gjøre noe så basalt som å vise filer likt for å konkurrere, problemet er bare at formatet er eid av Microsoft, og de vil ikke forklare til noen andre hvordan det fungerer. Derfor er det bare de som har en reell sjanse til å vise alt riktig, mens andre aktører må gjette seg til det. Forslaget har derfor vært å få et nytt og åpent format, som alle har like gode sjanser til å vise riktig, da selvsagt også Microsoft.

Det gjenstår enda å se hva som vil skje her fremover, etter at Microsoft nylig fikk ISO-godkjent sitt OOXML-format, men sansynligvis vil det ikke bety en tøddel for deg som bruker.

Og det er veldgi dumt for deg. Du vil fortsatt klikke save, forsatt sende filer i mail til kollegaer, forsatt få kommentarer tilbake på mail, fortsatt plages med å lagre dette i publiseringssystemet ditt. Og så videre.

Konkurransen vil enda ikke foregå på en felles slagmark, og det vil derfor ikke være veldig interessant å konkurrere om din gunst med bedre løsninger. Du vil ikke få oppleve hva de kloke og innovative hoder hos Google, Sun, Microsoft og Apple med flere ønsker å gjøre for å hjelpe deg (og selvsagt få deg til å velge deres produkter i samme slengen). Den manglende konkurransen vil føre til at ingen av oss får det bedre.

Så vær så god, nyt nyutviklingene i browsermarkedet til det fulle fremover, og gjør det samme innenfor tekstbehandling som du stort sett har gjort de siste femten årene. Bare husk at grunnen til dette i begge tilfeller er muligheten til å kjempe på samme slagmark, og at det er derfor du bør bry deg om åpne standarder!

Som sagt så gjort, mitt nyttårsprosjekt ble å begynne med Linux, en bestemmelse som var dømt å få oppfølgerposter.

I skrivende stund har jeg benyttet Ubuntu som operativsystem både på jobb og privat i litt over en måned, noe jeg regnet med skulle være mer dramatisk enn det har vært, på alle måter.

De gode tingene

Noe av det gode er rett og slett at jeg ikke har hatt noen nevneverdige problemer med å bruke Ubuntu som operativsystem på jobb.

Jeg har tilgang til nettverk, fellesdisker og nettverksprintere, Evolution kobler seg problemfritt mot Exchange for kalender og mail, Firefox og Filezilla fungerer som man forventer, Pidgin er mer behagelig enn MSN, og jeg har klart meg bedre enn forventet med Gimp som grafisk programvare heller enn Photoshop.

Det er imponerende at det går så bra, siden eksempelvis Evolution må gjette seg til hvordan Microsoft Exchange fungerer, men dette forventer man også av et operativsystem som vanlig sluttbruker. Om det ikke hadde fungert kunne jeg heller ikke brukt det. Men det fungerer altså problemfritt.

De bedre tingene

Som sagt da jeg bestemte meg, Compiz Fusion er bra for din desktop. Noen ting har jeg måtte slå av fordi det har vært for flashy og støyende, som ring switcher, mens andre ting som zooming av desktop, transparens på applikasjoner, AWN som dock, flere desktoper, intelligente screenshots etc. er vanskelig å leve uten når man har blitt vant til det.

Installering og vedlikehold av både operativsystem og installerte applikasjoner via Synaptic / apt er mye bedre enn Windows Update og en trillion egne programmer som skal sjekke etter oppdateringer i tide og utide. Å prøve ut forskjellig programvare er også rørende enkelt.

De litt dårlige tingene

Jeg plagdes noe med å få maskinen opp på min eksterne 24″ widescreen-skjerm på jobb, da denne kjører mye høyere oppløsning en laptop-skjermen. Men det ordnet seg til slutt, og dette er ikke lett i Windows heller. (IBM / Thinkpad har imidlertid et eget presentasjonsstyrerprogram tilgjengelig for Windows som fungerer flott!) Dette fungerer nå, men jeg kræsjer også noen ganger grunnet dette.

Det er irriterende at vifta går konstant, og at batteriet varer mye kortere. Dette er en kjent sak, og det jobbes med å fikse det. Jeg har maskinen min på strøm nesten hele tiden, men dette kan være en showstopper for mange som reiser mye med maskinen. Og viftelyd er irriterende.

Jeg har av og til problemer med å spille video i Firefox, uansett hvilken medieplayer-plugin jeg bruker.

Jeg har installert Windows-fonter siden jeg jobber mye med web, men renderingen av fonter er generelt noe dårligere enn på Windows / Apple.

Og det er diverse applikasjoner som er bedre på Windows da.

Konklusjon

Totalt sett er jeg mer fornøyd med desktopen min på Ubuntu enn i XP, mens det er andre ting (spesielt applikasjoner) jeg er mer fornøyd med i XP. Fra dag til dag er det imidlertid mye det samme hva jeg bruker, da ingen skiller seg dramatisk ut i positiv eller negativ forstand.

Jeg blir imidlertid å fortsette med Ubuntu som primært operativsystem, og fortsatt ha XP installert, og her er hovedgrunnene til det:

• Microsoft brukte rundt syv år på å gå fra XP til Vista, og for de fleste jeg har hørt om har det vært et stort antiklimaks. Jeg ser altså ingen grunn til å skifte til Vista, som betyr at jeg vil være stuck på et dødt OS om jeg fortsetter med Microsoft.
• Ralatert: på syv år vil Ubuntu, om det fortsetter som i dag, bli oppgradert til ny versjon 14 ganger. Jeg har altså mistet litt troen på Microsoft som utvikler av fremtidens OS, og kan like godt bytte først som sist.
• Også relatert: Linux er mye morsommere å følge med på. Kanskje en nerdting, men det er spennende å følge med på at ting skjer hele tiden, ikke hvert syvende år. Jeg har funnet flere nye blogger å lese, jeg lærer mange nye ting, og jeg forholder meg til operativsystemet på en annen måte, som er positivt.
• Linux tvinger meg til å bruke åpne standarder. Og åpne standarder er veldig viktig for både meg og deg.

Konklusjonen i fremtiden kan være at jeg på et tidspunkt hopper over til Mac, ikke Linux, men uansett ser det veldig ut til at Microsoft taper første runde.

• Det er noen programmer jeg trenger XP til, så en komplett overgang til Ubuntu er uansett umulig.
• Jeg har et pragmatisk forhold til programvare. Jeg liker fri programvare, men jeg liker bedre at ting bare fungerer. Min XP kræsjer ikke, og jeg er veldig flink å bruke den.
• Frie operativsystemer, her i form av Ununtu eller Xubuntu har aldri gitt meg noen personlig merverdi å bruke. Brukeropplevelsen har alltid vært dårligere, eller i det minste ikke bedre enn Windows. Det er veldig praktisk å speile serveroppsettet vårt, og det er flott å gjøre en gammel laptop brukbar igjen, men det alene er ikke nok til å få meg til å skifte operativsystem.

Legg til dette flere merkelige opplevelser med Ubuntu på forskjellige maskiner, timesvis med leting dypt ned i overfylte diskusjonsforum, løsninger som krever hovedfag i informatikk for å forstå, klipping og liming (linje for linje, så klart) inn i et terminalvindu for at det kanskje skal skje litt magi som løser ting, uten at jeg forstår et kvidder av hvorfor. Kort sagt har jeg ikke sett vitsen med å lære meg mer Linux, av den grunn at det virker bortkastet å lære et system som uansett ikke gjør meg mer effektiv, eller gir meg en bedre brukeropplevelse.

Mange av argumentene for å bruke Linux har samtidig ofte gått etter linjene: a) Microsoft er onde, b) å tjene penger på å skrive programmer er forkastelig, c) du kan gjøre det meste med Linux som du kan med Windows / Apple.

Mange argumenter er tåpelige, men det siste er veldig sant, og interessant. Man kan i dag gjøre det meste med de fleste operativsystemer, og de vil fortsette å nærme seg hverandre fremover. Det du står igjen med da er brukeropplevelsen, eller hvorfor du velger det ene foran det andre. Her har Apple tjent millioner på å være kulest, Windows har vært vært rimelig flinke, og Linux har for meg kommet til kort.

Til nå, selvsagt, for det er en grunn til at jeg har skrevet en halv side om hvorfor jeg av og til hater Linux, og det er åpenbart at jeg har begynt å like det mye bedre. Grunnen til dét er like åpenbart at noen har dinglet med litt bling foran meg, appellert til mine mest overfladiske sider, og fått meg til å forsvare denne barnslige gleden overfor meg selv at dette vil gjøre meg mer effektiv.

Inspirert av Lifehackers post Pretty and productive installerte jeg Compiz Fusion og Avant Window Navigator på min Ubuntu-partisjon, og svupp, her er min traurige Linux-desktop nå:

Jepp, jeg har en frekk Apple-dock med programmer og widgets i, ja jeg har fire desktoper. Og nei, jeg er ikke redd for å snurre på dem. Ellers viser screencasten at jeg bruker Firefox, starter Skype, sjekker Gmail med Thunderbird, kobler til Gtalk og MSN med Pidgin, drar musa opp i høyre hjørne for å vise alle aktive programmer på desktopen, drar musa ned i høyre hjørne for å sjekke alle desktoper. tar screenshots ved å holde inne en knapp og markere et område, drar dem til en annen desktop, åpner Gimp etc.

Noe som tar meg til kjernen. Mitt nyttårsprosjekt blir å se om dette vil gjøre meg mer produktiv, gladere eller få meg til å føle meg kulere, ved at jeg skal bruke Ubuntu som primær-OS privat og på jobb fremover, så langt det går. Det vil bety integrasjon med Exchange på jobb, timeregistreringssystemer og fellesdisker, finne nye programmer som kan gjøre det Windows-programmene mine gjør etc.

Og insentivet mitt kom fra en bedre brukeropplevelse, igangsatt av et standardoppsett av Compiz Fusion og AWN. Jeg skal faktisk orke å ikke skjønne noe, orke å lime ting inn i terminalvinduer, bytte ut Photoshop med Gimp (ai), plage vettet av IT-folka på jobb, gråte og gjøre alt som trenges. For nå kan jeg snurre på en kube, og det gjør at jeg føler meg tøff!

Forsettelse vil fohåpentligvis følge.