I år var temaet innovasjon, som for min del førte til mer matnyttige innlegg enn ellers, spesielt:

Clayton Christensen om disruptiv teknologi

Høydepunktet var en totimers keynote om innovasjon og disrupsjon av Clayton Christensen. Disruptiv (teknologi) kan forstås som teknologi, forretningspraksiser eller metoder som kommer inn fra sidelinjen på et eksisterende marked, gjerne helt nederst i markedet hvor det er vanskeligst å tjene gode penger, gjerne med løsninger som i utgangspunktet er teknisk dårligere og vanskeligere å bruke, og hvor markedslederne gjerne er likegyldige til konkurransen grunnet faktorer som dette.

I et kort perspektiv gir det ofte forretningsmessig god mening, men i et langt perspektiv er dette ting som dreper kjemper. Mye kan sies her, men heller enn å gjøre det vil jeg peke på Wikipedia, som har en ypperlig oversiktsartikkel over teorien.

Hvem faller nå?

Bilde generøst stjålet fra FAIL Blog.

Teorier er imidlertid morsomst når man kan relatere det til ting man tenker på selv, og for meg er det spennende å se på hvordan spesielt Microsoft vil måtte utvikle seg fremover. De er et firma som er truet fra mange kanter, selv om de per i dag er tilnærmet uovervinnelige i operativsystem- og kontorapplikasjon-markedet.

På én front har man kontorprogramvare med Google og andre sin satsning på webapplikasjoner (Gmail + Google Docs og Calendar. Zoho med sine tilsvarende Zoho apps etc.) Til nå har dette ikke tatt av i forretningsverdenen, og har blitt rimelig ignorert av Microsoft som heller forbedrer sine desktop-applikasjoner, men svært mange privatbrukere har nå bl.a. sin e-post på nett heller enn på maskinen sin, og mer vil følge.

..og i bakgrunnen her lusker tjenester som Facebook. Flere og flere (av den derre ungdommen nå til dags) har ikke noe forhold til mail og kalenderapplikasjoner, webbasert eller ikke, men de har derimot et sterkt forhold til meldinger og eventer på Facebook og MySpace. For meg er internett uten mail utenkelig, men det er nok mest fordi jeg er vokst opp med det.

En annen front er på billige og ultraportable datamaskiner. Asus EEE har hatt en vanvittig suksess, og flere tilsvarende ultraportable kommer med Linux som foretrukket operativsystem heller enn Windows. Hvorfor? Fordi det er kjappere, tar mindre plass, og gjør jobben vel så godt. Windows er laget for maskiner med mye og sterk maskinvare. Det har funket flott i mange år, men hva når flere og flere kunder velger fysisk lettere og billigere maskiner med dårligere maskinvare?

..og i bakgrunnen her lusker mobiltelefonen, som veldig godt kan ta knekken på de ultraportable igjen. Det er vel få som er i tvil nå om at iPhone vil kunne knekke mange leverandører både i privat- og businessmarkedet for mobiler, og hvorfor skal man ønske seg enda en liten datamaskin i tillegg til den?

Mange markeder har blitt snudd på hodet av disruptiv teknologi, og mange står i kø for å bli det, men i dag er det mest åpenbart å rette blikket mot Microsoft fordi:

• De er en kjempe på et gigantisk marked, men det er et marked som forandrer seg fort.
• Deres mest kjente og brukte satsning på webapplikasjoner er et mislykket oppkjøp av Yahoo.
• De må nå gi bort et utdatert OS for å prøve å konkurrere om de ultraportables gunst.
• De har ingen sosiale nettverk av betydning, og vil nok slite med å komme inn på dette markedet nå.
• Deres mobile plattform er under kraftig skyts, fra Apple, men også potensielt fra Googles Android.

Det er selvsagt ikke gitt at Microsoft ikke klarer dette helt fint, da de tross alt ikke er dumme, og tross alt vet hvor de bli angrepet fra, men det blir interessant å se hvilke grep de blir å ta.

..men siden det jeg skriver her er kjent stoff, i alle fall for de som trenger å vite noe om det, er det kanskje mer interessant å spekulere om de neste kjempene. Hvem vil ta rotta på Googles sitt monopol på websøk og webapplikasjoner, og hva kommer da? Og hvem skal ta Apple på senga med ting de ikke ser komme?

De dårlige tingene

Facebook har endret seg mye, blant annet da de gikk fra å være en plass der du bestemte helt hvordan andres profiler skulle fremstilles for deg, fra hva som skulle være åpent og i hvilken rekkefølge det skulle presenteres, til en plass der dine kontakter bestemte alt du skulle få se (og det ble mye), og hvordan. En fundamental endring i filosofi, som mange sikkert ikke merket noe til i praksis, men som jeg synes var synd.

Grunnet dette kalte jeg opprinnelig Facebook for antitesen til MySpace, men de endret seg til heller å bli MySpace på en annen måte.

De gikk også fra å være en plass hvor man hadde noen enkle og definerte kommunikasjonskanaler der man måtte bedrive relativt ordentlig kommunikasjon, fint plassert mellom formelle mailer og forstyrrende chater, til en plass med svært forstyrrende automatiske vegger for å sende andres innhold til alle man kjente. Samtidig. Og så fikk man chat.

Og i tillegg, fra å ha en allerede råtten politikk på bl.a. eierskap til data har de bare blitt verre. Dette har alltid vært et problem med Facebook, men tidligere trodde jeg kanskje de ville bli bedre. Det viser de ingen tegn til.

De relativt uforandrede, men likevel unyttige tingene

Jeg likte fotoalbumene veldig godt, og synes enda at det å kunne kategorisere bilder etter hvem som er på de, sammen med hvem, hvem som var sammen med deg etc. er veldig nyttig! Det er sånn man husker ting selv, og da gir organiseringen veldig god mening.

Men da man ikke eier bildene sine selv etter å ha lastet dem opp, har jeg sluttet med dette.

Grupper fungerer fortsatt som ad-hoc-nettverk, som er litt kult. Men det ble aldri noe mer enn det. Jeg hadde idéer om sivilisert kommunikasjon, siden hva du bidrar med er så knyttet til din identitet, men det ble mer en ting der du ble med i en gruppe om du er enig med tittelen av gruppa. Du er i mot mishandling av barn? Bli medlem. Du liker ikke at folk har rettigheten til å vifte med hva faen de vil, bare fordi det er nasjonaldag? Bli medlem. Greit nok, men det er ikke noen ny borgerlig offentlighet, akkurat.

De gode tingene

Jeg skrev at det ikke ville være noen vits å melde seg ut av nettverket når man først var inne, og det står jeg på. Man har en måte å finne mange folk som ellers ikke har noen tilstedeværelse på web, man kan bruke Facebook så mye eller lite man vil, og det er svært nyttig å ha en adresseliste på web. I tillegg husker man bursdager, og kan se bilder av onkelungene sine som leker i snøen (selv om det strengt tatt betyr at søster ikke lengre eier bildene).

Facebook har blitt enormt mye større på dette året, og det har ført til en del innovasjon hos andre aktører. Google har ikke prøvd å kjøpe dem, som jeg trodde, men kom med sine idéer om open social, selv om de foreløpig har mest teoretisk verdi. LinkedIn, MySpace og en rekke andre tjenester har implementert homefeed-aktige ting, som har gjort de bedre og mer brukervennlige.

Kort sagt har de gjort en del ting veldig elegant, og fått meg og mange andre til å tenke nytt. Eller, fått mange andre til å få panikk, for så og kopiere elementer direkte fra Facebook.

Applikasjonenen, eller plattformen som ble introdusert er i ettertid det som for meg gjorde Facebook om til en spam-maskin heller enn noe nyttig, men det har samtidig vist i praksis hvordan et “operativsystem på web” kan se ut, og hva det kan inneholde. Personlig likte jeg å kunne oppdatere både Twitter, Goodreads og Dopplr fra en plass, men det tar også litt av sjarmen fra de forskjellige.

Og det er fortsatt morsomt å observere hvordan Facebook utvikler seg. De har en tendens til å tyne brukerne sine gjennom den ene hårreisende tingen etter den andre, svare på kritikk alt for sent, men til slutt likevel justere og finne et kompromiss mellom hva de vil og hva brukerne kan tolerere. For meg er det vanskelig å fortsatt være engasjert i web og mulighetene her og samtidig ikke følge med på Facebook.

Lasse skrev imidlertid nylig en artikkel som klargjører det helt sentrale med åpne standarder, blant annet mangfold. Og la meg legge til: innovasjon og brukeropplevelse.

Historien er full av eksempler på hva åpne standarder betyr, men la oss ta to nærliggende:

Browserkrigen

Kort sagt, det var en gang Netscape og Internet Explorer som begge ville være størst i nettlesermarkedet, og begge ville låse brukerne til seg med sine helt særegne tolkninger og utvidelser av HTML-standarden, som er det websider lages med.

Webutviklere var da tvunget til å enten utvikle websider til én nettleser og gi beng i den andre, eller utvikle to versjoner av websider. Flere aktører med egne standarder ville betydd at man måtte utvikle enda flere versjoner av samme websted etc. Internet Explorer vant denne krigen, og vi som arbeider som webutviklere har plagdes med etterslepet av dette alltid siden.

Mange år og mye lobbyering har gått, og nå virker det som om Internet Explorer har snudd. Siste versjon er såpass god at de fleste av mine problemer er borte, og neste versjon skal bli enda bedre.

Men hva betyr det for andre enn stakkars meg som må lage sider som støtter alle? Jo, det betyr først og fremst at aktørene i dette markedet har en felles slagmark å kjempe om brukernes gunst på, og da de kan ikke gjøre dette gjennom å være de eneste som støtter utvalgte sider lengre må de gjøre det på andre områder, typisk innovasjon og brukeropplevelse.

Som Firefox-bruker er jeg interessert i hvordan de arbeider med hastighet, offline-funksjonalitet og webapplikasjon-støtte (som i Prism), Explorer-brukere vil få sine nye ting i Exlorer 8, og Opera- og Safari-brukere vil få sine ting. Alle vil prøve å vinne deg som bruker, men ikke med å låse deg til ett valg. Alle vil kopiere smarte løsninger hos hverandre. og det fører kun til en bedre opplevelse for deg.

Hva synes jeg at du skal bruke? Helt ærlig, jeg kunne ikke brydd meg mindre, så lenge jeg kan lage sider som fungerer i alle. Konkurransen fører til at vi alle får det bedre.

Tekstbehandling

Det er her debatten har vært i det siste. Office-pakken til Microsoft har et de facto-monopol her, da alle aktører på teksbehandlingsmarkedet må kunne åpne, skrive til og vise bl.a. .doc-filer likt for å kunne ha en sjans for å hevde seg.

Det virker jo rimelig nok at aktører må kunne gjøre noe så basalt som å vise filer likt for å konkurrere, problemet er bare at formatet er eid av Microsoft, og de vil ikke forklare til noen andre hvordan det fungerer. Derfor er det bare de som har en reell sjanse til å vise alt riktig, mens andre aktører må gjette seg til det. Forslaget har derfor vært å få et nytt og åpent format, som alle har like gode sjanser til å vise riktig, da selvsagt også Microsoft.

Det gjenstår enda å se hva som vil skje her fremover, etter at Microsoft nylig fikk ISO-godkjent sitt OOXML-format, men sansynligvis vil det ikke bety en tøddel for deg som bruker.

Og det er veldgi dumt for deg. Du vil fortsatt klikke save, forsatt sende filer i mail til kollegaer, forsatt få kommentarer tilbake på mail, fortsatt plages med å lagre dette i publiseringssystemet ditt. Og så videre.

Konkurransen vil enda ikke foregå på en felles slagmark, og det vil derfor ikke være veldig interessant å konkurrere om din gunst med bedre løsninger. Du vil ikke få oppleve hva de kloke og innovative hoder hos Google, Sun, Microsoft og Apple med flere ønsker å gjøre for å hjelpe deg (og selvsagt få deg til å velge deres produkter i samme slengen). Den manglende konkurransen vil føre til at ingen av oss får det bedre.

Så vær så god, nyt nyutviklingene i browsermarkedet til det fulle fremover, og gjør det samme innenfor tekstbehandling som du stort sett har gjort de siste femten årene. Bare husk at grunnen til dette i begge tilfeller er muligheten til å kjempe på samme slagmark, og at det er derfor du bør bry deg om åpne standarder!

Kort sagt bruker jeg excerpt-feltet i Movable Type til å skrive et lite sammendrag av hvert innlegg, som kommer opp i RSS-filene, i de forskjellige arkivene, og som et lite sammendrag på siden av hvert enkeltinnlegg. I tillegg settes teksten inn i en <meta description="">-tag i koden min.

Inntil nå har det ikke vært noe poeng å bruke meta description i koden, da søkemaskiner har ignorert disse i lang tid, grunnet massivt misbruk for noen år siden. Mener blant annet det var en norsk bank som la inn alle de konkurrerende bankenes navn i meta-tagger, så de skulle komme opp på søkeresultatene om noen søkte etter konkurrentene.

Et poeng i det forrige innlegget mitt var nettopp at det hadde vært fint om søkemaskiner gjorde bruk av meta description for å presentere søkeresultater, heller enn å lage sine egne beskrivelser.

Bildene under er hentet fra det forrige innlegget, hvor første bilde viser hvordan Google lagde en egen beskrivelse, mens andre bilde var et fiktivt eksempel på hvordan søkeresultatene kunne sett ut om Google brukte meta description. Som man ser gir det fiktive eksemplet den beste informasjonen til brukerne om innholdet i innlegget.

Men splitte mine bramseil, her kommer hovedpoenget mitt: her om dagen kom jeg over ett av mine innlegg da jeg var ute og googlet etter noe annet, og jommen har ikke Google snudd sin årelange praksis og faktisk begynt å presentere informasjonen gitt i meta description!

Ta en titt på søkeresultater herifra for innlegg i år, og du vil se at nesten halvparten av søkeresultatene bruker min meta description heller enn Google sin genererte beskrivelse. Til og med på eksemplet med Alkymisten over.

Noe mer eksperimentering må til for å se hvorfor Google gjør dette noen ganger, og noen ganger ikke, men det er i alle fall en interessant utvikling. I alle fall for oss som er fanatisk interessert i alt søkemotorer gjør, uten noen åpenbar grunn.

Så: den overordnede grunn til at kommentarerspam i blogger forekommer at det påvirker spammernes pagerank i positiv retning. Linker jeg og mange andre til en side vil denne komme høyere opp i Google, om noen eksempelvis søker på Viagra.

Det forutsetter imidlertid at URL-en som skal få høyere pagerank finnes, men av de rundt 60 spamkommentarer jeg fikk i dag fungerte ikke én eneste. Om jeg ville kjøpe produktene til disse folkene gir de meg ikke engang en mulghet til det. De fortjener en pris for ekstraordinær idioti.

Teknikker man har for å overbevise, og mekanismer som spiller inn hvis man skal eller ikke skal bli overbevist er velkjent innenfor både filosofi og psykologi, så Fogg gir i denne boka først og fremst et overblikk over hvor dette feltet krysser med HCI-feltet, altså hvor det relaterer seg til datamaskiner og vår interaksjon med dem – et felt han kaller kaptologi (captology).

Og det er først og fremst for å få et overblikk boka er god. Han snakker om de fordeler interaktive media har overfor mennesker og andre medier når det kommer til å overbevise. Han klassifiserer forskjellige typer av overbevisning. Han identifiserer diverse roller teknologi kan ha (her: verktøy, medie og sosial aktør), og hvordan datamaskiner kan brukes til overbevisning i de forskjellige rollene. Dette var det mest interessante i boka for min del.

Videre er det to kapittel som omhandler kredibilitet, og kredibilitet på web i særdeleshet. Her presenteres en del interessante resultater fra en rekke undersøkelser han har gjort, som kanskje ikke er så oppsiktsvekkende, men som kan være veldig greie å vise til. Og veldig greie å ha med i eksempelvis en oppgave. Et interessant resultat var at reklamer på web gir generelt mindre kredibilitet til et websted, med mindre reklamene er relevante for innholdet på siden (eksempelvis Googles Adwords), som faktisk gir et websted mer kredibilitet. Og sånne ting.

Til slutt ser han litt fremover på hvilke muligheter bl.a. mobile enheter har for overbevisning i fremtiden. Og til slutt et kapittel dedikert til etiske overveielser. Dette er viktig, men ikke så interessant som resten. Boka er på rundt 230 sider, veldig lettlest, veldig godt strukturert, og spekket med eksempler. Den anbefales herved som en inngang til feltet, om noen skulle trenge det.

Men jeg vil heller skrive litt generelt om søkemaskinoptimering. Det finnes en rekke teknikker innenfor dette, og noen er gode mens andre er dårlige. Og flere er direkte uetiske. For å ta de gode først:

Ha et godt websted, med godt innhold. Da vil folk linke til deg, som er det aller viktigste for å få høye søkeresultater. Dette er også det vanskeligste, men ingen har heller sagt at det skal være lett å få høye søkeresultater. Det bør ikke være lett. Dette er selve grunnen til at blogger kommer høyt opp i Google. Det er selve grunnen til at mine sider har 4/10 som pagerank. Jarles sider har 5/10. Søkemaskinoptimatørene i Mosaikk Gruppen har 1/10. Lurer du på hva du har kan du installere Googles Toolbar i IE, eller bruke denne Pagerank-kalkulatoren.

Selv om dette er vanskelig finnes det noen teknikker man kan bruke. Amazon er kroneksemplet på noen som positivt har utnyttet det nettverksaspektet som pagerank er basert på, bl.a. ved å la folk lage sine egne ønskelister. Prøv å legg merke til hvor mange blogger og private sider som linker til sin ønskeliste hos Amazon, som linker direkte videre til Amazons produkter. I tillegg gir de rabattordninger til folk som linker til Amazon-produkter fra sine sider. Søk på en vilkårlig engelsk boktittel i Google, og du vil nesten garantert få Amazon opp av de første 10 treffene. Amazon har 9/10 i pagerank, og det er blant mye annet grunnet teknikker som dette. Viktigste grunn er fortsatt at Amazon har et godt websted med et godt innhold.

For det andre: bruk gode titler som sier noe om innholdet i siden. Innholdet i <title>-taggen er dét av ditt innhold som blir vektet definitivt høyest av Google. I forlengelsen av dette: skriv riktig kode, og bruk (x)html strukturert som det er ment. Dette er viktig da Google vekter innhold mellom <h1> og </h1> høyere enn innhold mellom eksempelvis <p> og </p>. Hvis innholdet i den første <h1> på en side er det samme som innholdet i sidens <title> gir det også ekstra poeng. Men det hjelper ingenting om du fortsatt ikke har et godt websted med godt innhold.

Det dummeste du kan gjøre med tanke på dette er å bruke frames eller andre teknikker som gjør at sidene ikke får unike URL-er eller ordentlige titler. Mao.no, den største norske bokbutikken som jeg ellers har gode erfaringer med, feiler stort her ved å bruke frames. Søk på “forbrytelse og straff”, du får mine sider opp som nummer to. Du får ikke mao opp på de første 50 (så gadd jeg ikke å se mer). Dette til tross for at det er en mengde utgående linker fra mine sider til mao, så de skal arve min pagerank. Desverre for dem har de valgt en så forhistorisk måte å formidle på at det ikke nytter. Jeg vil tro mao har mye mer lyst til å komme høyt opp i søkemaskiner enn jeg har, all den tid de faktisk lever av å selge bøker som “Forbrytelse og straff”, men skal de søkemaskinoptimere nytter det ikke å kjøpe alle slags tjenester, de må legge om systemet sitt.

I tillegg har domenet og informasjonsarkitekturen din noe å si, som jeg såvidt nevnte da jeg skrev om mine nye URL-er (nederst). I tillegg har linktekstene dine noe å si. I tillegg har en million andre ting noe å si, men ingenting er en brøkdel så viktig som å ha et godt websted med godt innhold. Da vil folk linke til det, og først da aksellererer pagerank virkelig.

Så det dårlige.

Mange firmaer (uten å nevne navn) bruker diverse skitne metoder for å øke en klients pagerank. En populær metode er å opprette egne domener, som inneholder en mengde søkeord og kombinasjoner av søkeord, men som kun har som funksjon å videresende til et annet domene. Et eksempel kan være at domenet www.billig-flybillett-flyselskap.com opprettes for å videresende til flyselskap.com.

Jeg har fått presentasjoner av firmaer som har brukt denne teknikken, og hadde oprettet ca. 20 falske domener for en kunde, som videresendte til kundens sider. Dette hadde kostet kunden veldig mye penger, og vi ble vist statistikk over hvor mange videresendelser de hadde stått for. Det var helt ærlig den minst imponerende statistikken jeg noengang har sett. Men desverre nok til å overbevise andre gjøker innenfor business-verden om at det var verd det.

Det de imidlertid burde tenke på er at de kan bli svartelistet av Google, og dermed ikke få noen resultater opp. Jeg vil ikke nøle et sekund med å melde noen som gjør dette til Google. Det er fordi Googles forretningsstrategi, og grunnen til Googles velfortjente suksess, er å levere de mest relevante søkeresultat hurtigst mulig. Firmaer som har som eneste strategi og formål å angripe denne (eller noen annens forretningsstrategi) har jeg ingenting til overs for, og de fortjener ikke annet.

Likevel, jeg har valgt en litt annen løsning her, som også krever Brad Choates sin MTIfEmpty-plugin. Det jeg ville var at URL til innlegg skal genereres utifra dato og innleggstittel, eller etter innleggskeyword, hvis eksempelvis tittelen var for lang eller dum til å bli URL.

For å få URl-ene til å bli dette, altså tittel eller keyword, skriver man følgende under weblog config → archiving → individual:

<$MTArchiveDate format="%Y/%m"$>/<MTIfEmpty var="EntryKeywords"><$MTEntryTitle dirify="1"$></MTIfEmpty><MTIfNotEmpty var="EntryKeywords"><$MTEntryKeywords dirify="1"$></MTIfNotEmpty>/index.php

Som genererer en URL à-la:

vgrd.dk/arkiv/2004/05/nye_urler/

Videre for månedsarkiv skriver man:

<$MTArchiveDate format="%Y/%m"$>/index.php

Som gir URL-er som:

vgrd.dk/arkiv/2004/05/

Og til slutt for kategorier skriver man:

<MTCategoryLabel dirify="1">/index.php

Som gir URL-er som:

vgrd.dk/arkiv/web_og_webutvikling/

Så er det i grunn bare å rebuilde, og du har helt nye URL-er! Men problemet hvis man ikke setter dette opp i starten er at man får en mengde brutte linker både internt, fra andre og fra Google. Og det er ikke bra. Det løses ganske lett med redirects i en .htaccess-fil, men jeg har ikke orket å implementere løsningen her for jeg trodde jeg måtte skrive hele redirect-fila manuelt.

Men, det var før jeg fant en løsning hos Any Budd som er like enkel som den er genial! Andy forklarer alt som trenges å forklares, men jeg tar noe av det på nytt her. Det geniale er at man kan bruke Movable Type til å generere innholdet som skal i redirect-fila. Det er så simplelt som å lage en ny main index, og klippe følgende inn:

<MTEntries sort_order="ascend"> Redirect permanent /arkiv/<$MTEntryID pad="1"$>.php http://vgrd.dk/arkiv/<$MTArchiveDate format="%Y/%m"$>/<MTIfEmpty var="EntryKeywords"><$MTEntryTitle dirify="1"$></MTIfEmpty><MTIfNotEmpty var="EntryKeywords"><$MTEntryKeywords dirify="1"$></MTIfNotEmpty> <br /></MTEntries>

Rebuild denne, og du får en lang liste over dine innlegg, som ser ca sånn her ut:

Redirect permanent /arkiv/000178.php http://vgrd.dk/arkiv/2004/05/sommertur

..som er akkurat det som skal stå i .htaccess-fila! For kategorier og måneder skrev jeg det inn manuelt.

Fordelen med å ha URL-er som dette er egentlig ganske mange. For det første er ikke standard-URL-ene til Movable Type gode. For det andre gjør det min statistikk mye mer meningsfull å se på, da jeg med en gang ser hvilke innlegg som blir truffet fra søkemotorer og den slags. Og til slutt så er det en god liten søkemaskinoptimeringsteknikk, da Google også vekter URL-er til sider som en del i pagerank-matrisen. Det er lettest med et eksempel, søker du på persille gir det øverste her betraktelig høyere plassering enn det nederste:

http://www.persille.no/
http://persille.domene.no/
http://www.domene.no/persille/
http://www.domene.no/katalog/persille.html, og til slutt
http://www.domene.no/katalog/000123.html (hvor “persille” bare er en del av innholdet.)

Og ikke minst slipper jeg at dette skal gnage på meg fremover!