The Looming Tower av Lawrence Wright: En lørdagsmorgen satt jeg og leste et intervju av Lawrence Wright i Morgenbladet om denne boka, dens tema, metode og de lovprisninger den har fått. Jeg tok en liten pause midt i lesningen av intervjuet, bestilte boka på play.com, og leste så ferdig.

Boka tar for seg fremveksten av fundamentalistisk islam, fra dens ideologiske start i Egypt på 40-tallet, via Saudi Arabia og den noe enestående historien om Osama bin Ladens far, via Osama selv, via Sovjet-okkupasjonen i Afghanistan og etterfølgende Taliban, via 2000-tallets tidligere terroraksjoner mot amerikanske ambassader og krigsskip utenlands. Den er også nådesløs mot byråkratiet og internrivaliseringen mellom CIA og FBI, som tillot 9/11 å skje, selv om de hadde all informasjon tilgjengelig, bare i forskjellige byrå som ikke kunne samarbeide.

Denne historiske oversikten er strålende, og man lærer mye, men det som gjør boken virkelig eksepsjonell er den dramaturgiske oppbygningen, og hvordan Wright følger og portretterer enkeltpesoner for å få fortalt den større historien. Så medrivende skrevet at man føler man leser en spenningsroman, ikke en dokumentar. Wright vant en Pulitzer i journalistikk for denne, og det er lett den beste boken jeg leste i 2008.

Her et lite mellomspill om Gomorrah av Roberto Saviano, dokumentaren om den napolitanske mafia som styrer store deler av vår klesindustri. Den har et utrolig interssant tema, og jeg ville veldig lese den, men den er enten så ræva oversatt til engelsk eller så ræva skrevet at jeg rett og slett måtte gi opp etter et noen få titalls sider. Jeg skal heller se filmen.

Mens vi er inne på terrorister, jeg fikk Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug i bursdagsgave, og begynte å lese den første juledag, og etter et par dager var jeg ferdig. Mest fordi jeg hadde mye tid, og leste mye første og andre juledag, men også fordi den er en finfin pageturner.

Den handler om fattiggutten Mino som vokser opp i en landsby i regnskogen i et latinamerikansk land, som blir utslettet av grådige vestlige kapitalinteresser, og som ad omveier fører Mino inn i rollen som internasjonal terrorist. Den er spennende og lesverdig hele tiden, om enn med noen lettvindte løsninger imellom flekkene, og det er umulig å ikke få total sympati for terroristene her, som dreper mennesker for fote, i gaia og den økologiske bærekrafts navn.

Boka ble kåret som folkets favoritt av Dagbladet, NRK og Norsk litteraturfestival i fjor, og skal nå bli film.

En spennende og god bok, og det blir interessant å se filmen, men personlig ville jeg ikke stemt på denne som tidenes norske bok.

Og mens vi er inne på bøker man leser fort, All the Pretty Horses av Cormac McCarthy begynte jeg vel på i juni om jeg ikke tar feil, og har lest alle bøker over (og den under, samt flere andre) i mellomtiden. I jula gjorde jeg meg ferdig.

Det er en god bok, men jeg leste den først og fremst da jeg syntes The Road av samme forfatter er fantastisk bra. Det var den beste boka jeg leste i fjor, og en bok jeg sikkert har tenkt på minst annenhver uke gjennom hele dette året.

Men All the Pretty Horses er jo ikke The Road, det er en slags westernhistorie med mye snakk om, og mye setting pris på, hester. Noe man forøvrig bør forvente av en bok med en slik tittel. Rammen rundt den kjærlighetshistorien dette er, er om to-tre venner på leting etter et nytt liv i Mexico. Det går ikke bare bra.

McCarthy skriver utrolig bra, det er en god bok, og dette er en fin historie, men i en setting jeg tradisjonelt er lite glad i og med mye hester, som jeg heller ikke er så glad i.

Siste kvinne ut: White Teeth av Zadie Smith kjøpte jeg i London tidligere i år, da jeg ville lese noe ordentlig London-litteratur, og da denne uansett har stått på listen min lenge. Morsomt nok begynte jeg på denne omtrent rett etter jeg hadde lest The Brief Wondrous Life of Oscar Wao, en Pulitzer-vinner jeg ikke syntes levde opp til forventningene.

Så la meg bare sammenligne dem: begge følger forskjellige historier i flere familier over lengre tid, begge familier har sine røtter i karibien, begge handler om innvandrermiljøer og kulturkollisjoner i store urbane områder (New Jersey og London), begge er tidvis svært humoristiske og begge er godt skrevet. Jeg synes imidlertid White Teeth er den definitvt beste av disse.

Jeg har tidligere lest og likt On Beauty, og sammenlignet litt med Nick Hornby som jeg engang likte veldig godt. Om du savner at Hornby skal skrive gode bøker igjen kan du gjerne lese Zadie Smith, og gjerne også White Teeth før On Beauty (..og Oscar Wao).

I boka følger vi Wao-familien fra hans besteforeldres sørgelige liv og endelikt i den Dominikanske Republikk, til hans storbrystede og gangster-elskende mor, til hans rebelske søster, og selvsagt til Oscar selv i sin tragiske men lattervekkende jakt på å få seg noe. Det hele rimelig smart skrevet, med en rekke fornøyelige referanser til dagens populærkultur. Jeg leste den på stranda i sommer, og som en strandbok fungerer den helt utmerket.

Når det er sagt spilte nok mine høye forventninger litt inn her. Forfatteren Jonut Diaz underviser i creative writing på MIT, og det skinner igjennom. Mye fordi den er litt kreativt skrevet, men også fordi noe av denne kreative skrivingen virker å ha lite funksjon for historien, og bare brukes fordi han kan. Eksempelvis holdes fortellerstemmen skjult nesten hele boka, men når den avsløres er det ingenting spesielt med den. Den utstrakte bruken av fotnoter funker forsåvidt også, men virker samtidig som om den er direkte løftet fra David Foster Wallace (RIP!)

Likevel, boken er morsom å lese, og verd å lese, men det er samtidig den minst minneverdige Pullitzer-vinner jeg har lest.