Det begynner harmløst nok med noen betraktninger over hva homogeniseringen i samfunnet gjør med oss, og hvor kjedelig det er når alt rundt deg er eid av kjeder (alle som har vært i mer enn én amerikansk by har lagt merke til dette).

Deprimerende nok, men det blir verre når Schlosser hopper bak skranken og ser på arbeidsforholdene til de ansatte, hvordan det er å leve med minimum wage, og hvordan kjedene kjemper med nebb og klør for at minimum wage nettopp skal være så lav som den er – i reell verdi er den betydelig lavere nå enn på 50-tallet.

Mye verre blir det når Sclosser drar ut på bondelandet, til potet- og kveg-industrien, og undersøker arbeidsforholdene på slakteriene, den stadige kampen for å holde alle priser på et minimum, gjerne hjulpet ved å kjøre samlebåndene på fabrikkene på et maksimum, samt sponsing av politiske kjernepersoner som sperrer arbeidsmiljøreguleringer, fagforeninger, bakterieinspeksjoner og annet snusk som kunne ryddet opp i bransjen.

Og nærmest apokalyptisk blir det når Schlosser ser på e-coli, munn- og klovsyke, og reflekterer over den potensielle massespredningen dette kan få når man har stadig mer sentralisert og industrialisert produksjon av verdens mat, når enhver burger inneholder fragmenter fra hundrevis av kyr, som får hverandre til fôr, og det hele er kombinert med kontrollsystemer som ikke ligner noe.

Alt i alt forteller boka deg masse du vet, som at søppelmat er søppelmat, og at kombinasjonen med private kapitalinteresser og et politisk system avhengig av private donasjoner ikke er heldig på noen måte. Den er med andre ord interessant, og passer flott inn i bok- og filmhylla di, sammen med resten av “Det Er Feil På Amerika!”-objektene der. I tillegg får man, underlig nok, veldig lyst på kjøtt av å lese den.

De to over fra Malecon – Havanas promenedagate ved havet.

En park i Havana

En bar i Havana. Da damen (ja) nede i venstre hjørne skulle gifte seg med oss måtte vi gå.

Et av Cubas mange snikende orkester. Dette fra Playa Santa Maria, en av strendene i nærheten av Havana.

Tre servitører i Havana.

En rasjoneringsbod i Trinidad.

Typisk bygning i Havana, med typisk cubansk reklame under.

De tre over fra Malecon, på lørdager og søndager bader havaneserne der.

Årets sommerferie gikk til Cuba – det rareste landet jeg så langt har besøkt. Vi oppholdte oss først og fremst i Havana, med et par arrangerte bussturer ut på landsbygda, og til andre byer. Lite spansk kunne vi også. Vi hadde med andre ord én av de feriene man kan ha på Cuba: bodde på relativt dyrt hotell, og de turene vi tok var veldig arrangerte. (De har tre turisbyråer der. Alle med samme tilbud til samme pris).

Neste gang skal jeg prøve på den andre ferien man kan ha: bo privat, leie bil med eller uten sjåfør, og snakke litt mer spansk.

Cuba var tidvis absurd å oppholde seg i. Havana ville vært en av verdens fineste byer, om det ikke hadde vært for de bekmørke, tidvis kloakkfylte, gatene, og bygningene som er som tatt ut fra et krigsspill (jeg har ikke opplevd noen krig eller krigsområde, så jeg må ta referansene derifra). Det ser farlig ut, men er helt trygt. Folkene er utdannede, reflekterte, snakkesalige, og ofte sigarselgende (“Heloo, what’s your name? Where you from? Wanna buy cheap cigar?“) , men tjener ikke på nær nok til å overleve. Restaurantene, offentlige eller private, serverer den samme maten, med samme kvalitet, uansett hvor man går og hva det koster. De har på papiret et klasseløst samfunn, men de med tilgang på turistpenger, eller eksilkubansk slekt, har det ufattelig mye bedre enn de som ikke har det. Den jevne cubaner har det ganske kjipt, uten ytringsfrihet eller bevegelsesfrihet, og man synes av en eller annen grunn ikke den gamle Che-plakaten sin er så tøff lengre etter et opphold der.

Vi tok en fyr vi møtte med på middag, og han spurte beskjemt om han kunne pakke inn halvparten av fisken sin i en serviett for å ta med til barna. Etterpå var vi i tre rasjoneringssjapper og så etter melk til barna, men alle var utsolgt. En annen ble rørt da han så gressplenen på hotellet vårt, og inviterte oss i bursdag (vi dro selvsagt, og det var veldig hyggelig). Alle jentene ville gifte seg med oss, hele tiden (“You girlfriend? Yes. In Cuba? No, Noruega. BUT IN CUUUBA?!?“). Vi ga bort alle pengene våre, hele tiden.

Etter to uker var jeg noe lei snikende orkestre, som alltid dukket opp hvor enn man satt seg ned, alltid med en versjon av Guantanamera på lur. Også litt lei av ihjelstekt kjøtt og ihjelkokte grønnsaker med bønner og ris (som dog smakte som bønner og ris skal smake).

Alt i alt vil jeg gjerne tilbake. Det er den beste og verste ferien jeg noen gang har hatt.

Ergo må man finne på ting å gjøre. Første prosjekt har vært å prøve å bli rødvinsalkoholiker mens man fortsatt kan. Så de siste par ukene har jeg kommet meg gjennom minimum en halv flaske rødvin hver kveld. Det hjelper egentlig ikke stort, men man kjeder seg på en litt bedre måte.

Andre prosjekt har vært å komme seg ut litt mer. I går dro jeg på Klub Argot sammen med noen bekjente, for å se hva det var. Morsomt med mennesker som spiller på leketøy, og en liten theremin-session er jo aldri å forakte. Avslutningen var en mann som sto på scenen og spydde. På seg selv. Naken. I ti minutter. Ikke nødvendigvis behagelig når man på forhånd befinner seg i et trangt og overfylt lokale uten noen som helst utluftning.

Og siste prosjekt har vært å få se noen av de filmene jeg har gått glipp av i det siste. I kronologisk rekkefølge: Eternal Sunshine of the Spotless Mind. Charlie Kaufman liker å skrive historier som foregår inne i hodet til folk, og er i tillegg veldig flink til det. Flott (kjærlighets)historie, flott fortalt, flotte skuespillerprestasjoner, foto og regi. Noe av det beste jeg har sett på veldig, veldig lenge, og slår både Being John Malkovich og Adaption ned i støvlene (og jeg liker begge). Bør definitivt ses.

Kill Bill II. Den første synes jeg var veldig underholdende, da ingenting er som en dose god splatting. Men denne var litt skuffende, mindre splatt, og dermed mindre underholdning for min del. På den andre siden hadde jeg lave forventninger til den første, men høye til denne.

Super Size Me. Morsom dokumentar i Moore-stilen om USAs eskalerende fedmeproblem, og en kjempehit sist Sundance-fesival. Morgan Spurlock bestemmer seg for kun å leve på McDonaldsmat i en måned, og blir syk av det. Litt som Kristopher Schaus Forfall-prosjekt. Underholdende, bør være tankevekkende for ekstreme junkfoodere, og mindre irriterende enn Michael Moore, da filmen ikke er så preget av Spurlocks personlige synspunkt.