“Jeg liker Hornby best når han skriver om sitt kulturforbruk, og denne boka handler[...] om en manns kamp mellom de bøkene han har kjøpt og lest hver måned. Han leser mye, så det er nødvendigvis en del bokomtaler her, men det morsomste med samlingen er hans observasjoner om ting som ligger rundt selve lesningen, som hvilke innfall som bestemmer hvilken bok man skal lese neste, hvordan litteratur kommer ut i en cultural deathmatch mellom film og musikk, eller fortvilelsen når du leser en bok som kræsjer fullstendig med det humøret du er i.”

Jeg synes det samme om Honby da som nå, og liker denne samlingen av samme grunn som jeg likte forrige. To bonusopplysninger skal jeg likevel komme med: for noen måneder siden var det litt bloggebuzz om artikkelen How to Read av Hornby. Dette er boka for de som er ute etter mer av samme. Det andre er at disse to samlingene er samlet (!) i The Complete Polysyllabic Spree, som du kan kjøpe billig om du ikke er teit som meg og vil ha de separat med marginalt finere omslag.

Utgangspunktet i A Long Way Down (dårlig oversatt tittel på norsk er Fritt Fall) er fire høyst forskjellige mennesker som møtes på toppen av Topper House i London en nyttårsaften, for å ta livet av seg. Det er neppe noen overraskelse at de ikke gjør det. Historien drives frem ved at de fire karakakterene har skrevet direkte til oss, altså leseren, hvordan de opplevde de forskjellige episodene som utgjør handlingen.

For å ta det positive først så er Hornby flink med dialog og med å skape karakterer, og det er mange ganske morsomme episoder her. Spesielt den ufordragelige tenåringen Jess kommer med flere gullkorn. Og måten historien fortelles på er litt snedig.

For å ta det negative så er det rett og slett ikke en spesielt god bok. Den inneholder ingenting av det Hornby er flink på (altså fotball, musikk og litteratur), den er ikke troverdig på noen måte, og de fleste karakterene mangler det lille ekstra som får deg til å faktisk bry deg.

Da jeg satt den inn i hylla igjen tenkte jeg “oi, den ga meg ikke mye”, så selv om det er helt grei underholdning, er det heller ingenting mer enn det, og en bok man godt kan unnlate å lese.

Men jeg tok feil. 31 Songs handler i liten grad om de 31 låtene og deres universelle viktighet, som jeg trodde, men er en samling inspirerte og morsomme essays om den evnen musikk kan ha for selvidentifisering og utvikling, til å bety og artikluere ting andre kulturutrykk ikke klarer, og ikke minst gleden av å ha et langt forhold til musikk. Den handler om musikk på samme måte som The Pollysyllabic Spree handler om bøker, med en rekke observasjoner man som noe-over-middels musikkinteressert ikke klarer la være å kjenne seg igjen i. I tillegg fikk den meg til å ta frem gammel Teenage Fanclub og Richard & Linda Thompson igjen, og mer skal man ikke forlange av en bok.

Min utgave består i tillegg av delen “..and 14 albums” som er mer standard musikkjournalistikk, tidligere publisert i The New Yorker. Den delen er ikke så interessant, og nærmere det jeg fryktet av boka i begynnelsen. Dette kan man droppe å lese, men om man likevel gjør det bidrar det mest til å sette resten av boka i et bedre lys.

Det spesielle med boka er at Christopher er autist. God til deduseringer, logikk og systemer, men dårlig til mellommennesklige relasjoner. Selv om vi finner ut hvem som drepte hunden i løpet av boka handler den like mye om Christopher, foreldrene hans, og hvordan han forholder seg til foreldrenes historie.

Jeg vet lite eller ingenting om autister, men Nick Hornby som selv har en autistisk sønn nevner i The Pollysyllabic Spree at Haddon tar seg minst én litt grov frihet for historiens del, men at den for det meste gir et ærlig og riktig portrett av en autistisk tenåring, og hvordan det er å leve med dem.

Uansett er boka sjarmerende, veldig lettlest, tidvis veldig morsom, og kan fint anbefales som akkurat dét. Finnes også på norsk i en storkiosk eller bokhandel nær deg.

(Denne postingen er sponset av et åpent WLAN i nabolaget. Takk til dem for påskenettet!)

Jeg liker Hornby best når han skriver om sitt kulturforbruk, og denne boka handler, som omslaget sier, om en manns kamp mellom de bøkene han har kjøpt og lest hver måned. Han leser mye, så det er nødvendigvis en del bokomtaler her, men det morsomste med samlingen er hans observasjoner om ting som ligger rundt selve lesningen, som hvilke innfall som bestemmer hvilken bok man skal lese neste, hvordan litteratur kommer ut i en cultural deathmatch mellom film og musikk, eller fortvilelsen når du leser en bok som kræsjer fullstendig med det humøret du er i.

Boka leser man fort ut hvis man vil, men da jeg alltid leser et par bøker parallellt fant jeg ut at denne var perfekt til formålet som andrebok. Man leser altså mest i sin annen bok, men kan avslutte dagen med en artikkel eller to fra denne. Ellers er det ganske standard Hornby, de av oss som liker han vil også like denne boka, mens de som ikke liker han vil ikke like denne heller.