Dette er en novellesamling på tre noveller, titulert etter den første novellen. Den første novellen handler om en jente i et fosterhjem som blir forelsket i en av hennes forsterbrødre. Hun er innesluttet og viser seg å være ikke så rent lite sadistisk, av ingen umiddelbar åpenbar grunn. Den andre handler om en jente som beskriver sin søsters graviditet, inkludert mye syltetøy, og den tredje om et mystisk studentherberge med en svært handikappet forstander. Den var best.

Nå har jeg ingenting annet enn Murakami og japanske filmer å sammeligne med, men man kan i alle fall kjenne igjen noe av den melankolien som ligger i Murakami i disse. Og også en del av det mystiske, eller overnaturlige som ligger der. Det er også en del ikke-åpenbar ondskap i disse, som jeg kjenner igjen fra for mange japanske filmer på TIFF.

Det hele er veldig bra skrevet, og det er en gjennomgående ganske ubehagelig og kjip stemning i novellesamlingen. Det er imidlertid ikke noe som umiddelbart vil få meg til å lese mer av henne, men det er sikkert mer fordi sånne skrekk-aktige noveller / bøker ikke er noe som noen gang har fenget meg så mye.

De er i all hovedsak satt i Crosby, Maine og løper over en periode på kanskje 30-40 år, da vi møter henne i en rekke forskjellige perioder av livet. Først syntes jeg det ble tegnet et ganske sympatisk bilde av Olive, kanskje fordi de tidlige historiene ofte var skrevet i hennes perspektiv, men etterhvert blir det klart at de oppfatningene Olive har av seg selv ofte står i ganske sterk kontrast til de oppfatningene andre har av henne, inkludert både sønn og ektemann.

I begynnelsen gikk det litt tregt å lese, og jeg la den vel også fra meg en lengre periode, men da jeg først satte meg for å lese den ferdig var den veldig givende. Like deler tristhet som sort humor, og en fiffig måte å portrettere et menneske på er det unektelig!

Da alle novellene handler om ensomhet, isolasjon og død er det er ingen kosebok, samtidig er novellene skrevet så himla tett og flott at man kan komme til å kose seg litt likevel. Eller kaste den i veggen, alt etter som.

Jeg havnet i en slags kombinasjon av disse, da jeg likte det aller meste veldig godt, mens jeg knapt orket å lese ferdig en novelle. Et så tett og rytmisk språk som Beckett har gjør gjerne slikt, da man enten blir veldig sugd inn i det om man finner roen og konsentrasjonen det krever, eller blir støtt fra det om ikke.

For de som vil ha en introduksjon til Beckett blir denne veldig ofte anbefalt rundt om på nettet. Novellene er skrevet rett etter andre verdenskrig, og på fransk som han da adopterte som sitt primærspråk (her oversatt tilbake til engelsk av han selv). Av det jeg har lest synes Céline å være den mest fremtredende referansen. De skriver forskjellig, men det er likt temamessig, og med samme sorte humor.

Det er bare to noveller her, hvor den første, Carl Lange, er mest tradisjonelt oppbygd. Den følger Carl som blir anklaget for en sedelighetsforbrytelse, og beskriver spillet mellom han og politietterforsker Osmundsen. På mange måter en spenningsnovelle, som er spennede, men også Kafkask om undergraving og tap av identitet, følelse av avmakt og hvordan omgivelsene virker inn på en.

Den andre er tittelnovellen, som er bygd opp av en rekke mindre fortellinger og episoder fortalt av Thomas F, en gammel misantrop som venter på å dø. Thomas er beskrevet som en mann avkuttet fra resten av verden, og med kun tilfeldig og distansert kontakt med sine barn. Og som, ja, helst vil dø. Ikke veldig lystig med andre ord, men samtidig så er det helt umulig å ikke ha sympati og forståelse for Thomas.

Jeg kjente ikke Askildsen med annet enn navn før, men hans tette språk, gode dialoger, sorte humor og bleke syn på ting blir ofte trekt frem. Det eneste jeg synes var dumt med samlingen var at den var utlest før mellomlanding i Bodø, 70 sider du bør få med deg!

Som i de fleste bøker av Murakami er hovedpersonene mer eller mindre desillusjonerte mennesker som prøver å finne seg til rette i verden, og i disse historiene har de også det til felles at jordskjelvet påvirket livene deres på ett eller annet vis. Flere ganger i retning oppbrudd, desillusjon og flukt. Og flere av historiene inneholder også mer overnaturlige elementer enn i de andre bøkene jeg har lest av han.

Ofte blir samlingen beskrevet som et portrett av den japanske befolknings psyke etter dette jordskjelvet, og det er sikkert en god beskrvelse, uten at jeg vet plagsomt mye om det japanske folks psyke etter jordskjelvet. Jeg liker som regel romaner bedre enn mindre historier og noveller, og også her, men samlingen leses fort og for de som liker Murakami er den neppe til å komme unna.

Ellers har bloggen en aldri så liten sommerferie, og lite spennende skjer.