Ikke bare så det bedre ut og var mye kjappere, men det ga meg også noen nye måter å jobbe mer effektivt på. Bare det å kunne jobbe direkte på serverne på jobb via SSH direkte i filutforskeren, heller enn å bruke FTP-programmer eliminerte mange timer totalt sett med kjedelige oppgaver. Resultatet var at jeg etter en måned gikk helt bort fra å bruke Windows i mitt daglige arbeid. Noen ting var verre, men tilstrekkelig mange ting var så mye bedre at det totalt sett ga mest mening.

Så kom en overraskende twist. En tilfeldig dag på jobb for et par måneder siden fikk jeg beskjed fra en kollega om at det var en ledig MacBook Pro på huset. Den hadde blitt levert inn grunnet en feil, orginal eier fikk ny, men så ble feilen rettet like etterpå. Så med bakgrunn i mine eksperimenteringer med andre operativsystemer sa jeg at jeg ville prøve den, og fikk den.

For å ta konklusjonen først så bruker jeg nå denne maskinen i det daglige, ikke Linux-boksen, og heller ikke XP-boksen (som riktignok er samme boks). Så med bakgrunn i at jeg har jobbet med tre operativsystem i år, her er mine grunner til å skifte enda en gang.

Grunnen til at jeg nå bruker Mac

En grunn er jo at man ikke leverer fra seg en MacBook Pro når man får den om man ikke må. Is mine now.

Ellers vil man kanskje tro at dette først og fremst er fordi OS X er så skinnende og vakkert, men det er bare delvis sant. Operativsystemet er skinnende og vakkert, funksjonibelt og intuitivt, men det var i grunnen min Ubuntu-installasjon også. Faktisk så var overgangen fra Linux til OS X temmelig liten, rett og slett fordi alt jeg var blitt vant til i Linux fungerte tilnærmet likens i OS X. Operativsystemene deler flere røtter, men i tillegg er det tydelig at Linux-desktopene i senere tid i stor grad blir modellert etter OSX, ikke etter Windows – se eksempelvis store deler av KDE 4.

Grunnen er rett og slett de små ting, som tildels ble verre da jeg jeg oppgraderte til nyeste versjon av Ubuntu, spesifikt:

• Lyd: Her skjedde det mye rart etter oppgradering. Mikrofonen sluttet å virke, så jeg måtte inn i XP for å bruke Skype. Flash og flashfilmer ville ikke gi meg lyd hvis jeg hadde spilt musikk i samme session. Og musikk ville ikke virke om jeg hadde sett en Youtube-film i samme session.
• Jeg bruker ofte mange skjermoppløsninger og skjermer på en dag. Stort sett ekstern skjerm når jeg jobber på plassen min, og laptop-skjerm eller prosjektør i møter. Dette fikk jeg til, men dette med skjermer kostet meg mange timer med plunder, og når jeg fikk en rutine på det var det ikke veldig lettvint.
• Hibernate / ventemodus. Det bare fungerte ikke. Det fungerte forøvrig også veldig dårlig under XP.

Dette har jeg ingen problemer med på Mac, og i tillegg er det noen småting som har med hardware å gjøre som jeg liker bedre:

• Selv om min PC var en av Lenovos toppmodeller (T60p), er skjermkvaliteten og lysstyrken ikke sammenlignbar i det hele tatt. Det er mye mer behagelig å jobbe med skjermen på MacBook Pro-en.
• Å kunne bruke to fingrer for å scrolle i sider, på en større trackpad, er veldig lett å bli vant til, og veldig vanskelig å venne seg av med.

Det er faktisk ikke mer.

Grunnen til at jeg likevel savner Linux litt

Det er veldig mye programvare til Linux som er fritt og gratis, og som kan gjøre mange magiske ting for deg. Det har du i mindre grad på Windows, og i enda mindre grad på Mac. I tillegg er det rørende lett å installere denne programvaren.

Jeg er også mye mer ideologisk nær Linux – Apple er et minst like råttent selskap som Windows når det kommer til å låse forbrukere inn i én programvare (og i tillegg nå ett sett maskinvare), og jeg kan ikke lengre stå med like hevet hode å argumentere for hvorfor fri programvare er bedre, når jeg ikke bruker det selv.

Relatert til dette: det er mye morsommere å følge med på hva som skjer innen Linux. Jeg leser fortsatt flere Linux-blogger, og jeg heier fortsatt. Jeg leser ingen Apple-blogger.

Grunner til å savne Windows

Tja, det eneste jeg faktisk kommer på er at det er alt for mange utrolig irriterende fanbois i både Linux- og Epleland, som stort sett forpurrer enhver seriøs diskusjon om forskjellige operativsystemers fordeler og ulemper. Windows har ingen av disse, sett bort fra Steve Balmer da, som i seg selv jo er en god grunn til å bruke noe annet enn Windows:

Utfallet av mine eksperimenter er altså en knepen seier til Apple over Linux, og Windows tapte denne runden også. Fortsettelse følger forhåpentligvis.

Andy Baio er en morsom blogger der har titt og ofte graver opp gammelt, ukjent eller glemt materiale, og gir de et nytt liv på web.

Et av hans siste prosjekter var å finne VHS-ene til dokumentarserien “The Machine That Changed the World“, digitaliserer de, legge ut på Viddler med annotasjoner, og til slutt gjøre alt tilgjengelig som en torrent (3,1 Gb).

“The Machine That Changed the World” er en dokumentar om datamaskinens historie, laget av BBC og WGBH Boston. Den er i fem deler, hver på ca. 50 minutter, gikk på lufta i 1992, og er til dags dato den største dokumentarserien som er laget om datamaskiner. De med litt for mye kunnskap om dokumentarserien om datamaskiner sier også at dette er den beste som noen gang er laget.

Jeg likte den i alle fall veldig godt, uten å være så nerdete. Det er en veldig interessant historie om teknologisk utvikling, konsepter, industrialisering og automatisering, med mange interessante intervjuer og perspektiver, og i tillegg morsom. Trenger du noe å hvile øynene på i sommerferien er den herved sterkt anbefalt!

Part 1, Great Brains

..tar for seg de tidlige konseptene som mange, mange år etter førte frem til datamaskinens fødsel. Dette er 1800-tallet, da “computers” refererte til mennesker som satt og regnet. Episoden refererer også fremover til senere episoder, og er på den måten en god introduksjon til serien.

Part 2, Inventing the Future

..handler om den første kommersialiseringen av datamaskinene, og er nok min favorittepisode. Her får du store business-planer, store fall, grunnen til at Silicon Valley har sitt navn, grunnen til at du enda vet hvem IBM er, morsom innsikt i datidens umennesklige programmeringsspråk, samt utviklingen fra vakuumtuber til integrerte kretser, og hvorfor det betyr noe.

Part 3, The Paperback Computer

..er også en veldig morsom episode, med sine hippienerdene (deriblant en viss Steve Jobs) som insisterte på at også privatpersoner kunne ha glede av datamaskiner. Her ser du hva Xerox, av alle, har gjort for den opplevelsen du har med din datamaskin akkurat nå, du får fødselen til grafiske brukergrensesnitt, den personlige datamaskinen, Apple og Microsoft.

Part 4, The Thinking Machine

..handler om kunstig intelligens, og de utfordringer man støter på når maskiner skal tenke som mennesker. Episoden handler like mye om mennesklig intelligens som om datamaskiner, og hovedutfordringene i feltet er omtrent det samme i dag som i 1992. Drister jeg meg til å si.

Part 5, The World at Your Fingertips

..handler om internett før World Wide Web, med tidlige nettbrukere, Usenet, og Minitel, hvor sistnevnte er ett av flere lukkede prosjekter som ble effektivt tatt av dage av Tim Berners-Lee. Dette er en morsom episode, men ganske velkjent. Det mest tankevekkende er kanskje hvor veldig kort tid siden det er alt var veldig annerledes.

Jeg fikk mye ut av hele serien, men alle episodene kan ses uavhengig. Skal jeg velge noen personlige favoritter blir det episode 2 og 3. I alle fall, go have look-see!

I år var temaet innovasjon, som for min del førte til mer matnyttige innlegg enn ellers, spesielt:

Clayton Christensen om disruptiv teknologi

Høydepunktet var en totimers keynote om innovasjon og disrupsjon av Clayton Christensen. Disruptiv (teknologi) kan forstås som teknologi, forretningspraksiser eller metoder som kommer inn fra sidelinjen på et eksisterende marked, gjerne helt nederst i markedet hvor det er vanskeligst å tjene gode penger, gjerne med løsninger som i utgangspunktet er teknisk dårligere og vanskeligere å bruke, og hvor markedslederne gjerne er likegyldige til konkurransen grunnet faktorer som dette.

I et kort perspektiv gir det ofte forretningsmessig god mening, men i et langt perspektiv er dette ting som dreper kjemper. Mye kan sies her, men heller enn å gjøre det vil jeg peke på Wikipedia, som har en ypperlig oversiktsartikkel over teorien.

Hvem faller nå?

Bilde generøst stjålet fra FAIL Blog.

Teorier er imidlertid morsomst når man kan relatere det til ting man tenker på selv, og for meg er det spennende å se på hvordan spesielt Microsoft vil måtte utvikle seg fremover. De er et firma som er truet fra mange kanter, selv om de per i dag er tilnærmet uovervinnelige i operativsystem- og kontorapplikasjon-markedet.

På én front har man kontorprogramvare med Google og andre sin satsning på webapplikasjoner (Gmail + Google Docs og Calendar. Zoho med sine tilsvarende Zoho apps etc.) Til nå har dette ikke tatt av i forretningsverdenen, og har blitt rimelig ignorert av Microsoft som heller forbedrer sine desktop-applikasjoner, men svært mange privatbrukere har nå bl.a. sin e-post på nett heller enn på maskinen sin, og mer vil følge.

..og i bakgrunnen her lusker tjenester som Facebook. Flere og flere (av den derre ungdommen nå til dags) har ikke noe forhold til mail og kalenderapplikasjoner, webbasert eller ikke, men de har derimot et sterkt forhold til meldinger og eventer på Facebook og MySpace. For meg er internett uten mail utenkelig, men det er nok mest fordi jeg er vokst opp med det.

En annen front er på billige og ultraportable datamaskiner. Asus EEE har hatt en vanvittig suksess, og flere tilsvarende ultraportable kommer med Linux som foretrukket operativsystem heller enn Windows. Hvorfor? Fordi det er kjappere, tar mindre plass, og gjør jobben vel så godt. Windows er laget for maskiner med mye og sterk maskinvare. Det har funket flott i mange år, men hva når flere og flere kunder velger fysisk lettere og billigere maskiner med dårligere maskinvare?

..og i bakgrunnen her lusker mobiltelefonen, som veldig godt kan ta knekken på de ultraportable igjen. Det er vel få som er i tvil nå om at iPhone vil kunne knekke mange leverandører både i privat- og businessmarkedet for mobiler, og hvorfor skal man ønske seg enda en liten datamaskin i tillegg til den?

Mange markeder har blitt snudd på hodet av disruptiv teknologi, og mange står i kø for å bli det, men i dag er det mest åpenbart å rette blikket mot Microsoft fordi:

• De er en kjempe på et gigantisk marked, men det er et marked som forandrer seg fort.
• Deres mest kjente og brukte satsning på webapplikasjoner er et mislykket oppkjøp av Yahoo.
• De må nå gi bort et utdatert OS for å prøve å konkurrere om de ultraportables gunst.
• De har ingen sosiale nettverk av betydning, og vil nok slite med å komme inn på dette markedet nå.
• Deres mobile plattform er under kraftig skyts, fra Apple, men også potensielt fra Googles Android.

Det er selvsagt ikke gitt at Microsoft ikke klarer dette helt fint, da de tross alt ikke er dumme, og tross alt vet hvor de bli angrepet fra, men det blir interessant å se hvilke grep de blir å ta.

..men siden det jeg skriver her er kjent stoff, i alle fall for de som trenger å vite noe om det, er det kanskje mer interessant å spekulere om de neste kjempene. Hvem vil ta rotta på Googles sitt monopol på websøk og webapplikasjoner, og hva kommer da? Og hvem skal ta Apple på senga med ting de ikke ser komme?

De dårlige tingene

Facebook har endret seg mye, blant annet da de gikk fra å være en plass der du bestemte helt hvordan andres profiler skulle fremstilles for deg, fra hva som skulle være åpent og i hvilken rekkefølge det skulle presenteres, til en plass der dine kontakter bestemte alt du skulle få se (og det ble mye), og hvordan. En fundamental endring i filosofi, som mange sikkert ikke merket noe til i praksis, men som jeg synes var synd.

Grunnet dette kalte jeg opprinnelig Facebook for antitesen til MySpace, men de endret seg til heller å bli MySpace på en annen måte.

De gikk også fra å være en plass hvor man hadde noen enkle og definerte kommunikasjonskanaler der man måtte bedrive relativt ordentlig kommunikasjon, fint plassert mellom formelle mailer og forstyrrende chater, til en plass med svært forstyrrende automatiske vegger for å sende andres innhold til alle man kjente. Samtidig. Og så fikk man chat.

Og i tillegg, fra å ha en allerede råtten politikk på bl.a. eierskap til data har de bare blitt verre. Dette har alltid vært et problem med Facebook, men tidligere trodde jeg kanskje de ville bli bedre. Det viser de ingen tegn til.

De relativt uforandrede, men likevel unyttige tingene

Jeg likte fotoalbumene veldig godt, og synes enda at det å kunne kategorisere bilder etter hvem som er på de, sammen med hvem, hvem som var sammen med deg etc. er veldig nyttig! Det er sånn man husker ting selv, og da gir organiseringen veldig god mening.

Men da man ikke eier bildene sine selv etter å ha lastet dem opp, har jeg sluttet med dette.

Grupper fungerer fortsatt som ad-hoc-nettverk, som er litt kult. Men det ble aldri noe mer enn det. Jeg hadde idéer om sivilisert kommunikasjon, siden hva du bidrar med er så knyttet til din identitet, men det ble mer en ting der du ble med i en gruppe om du er enig med tittelen av gruppa. Du er i mot mishandling av barn? Bli medlem. Du liker ikke at folk har rettigheten til å vifte med hva faen de vil, bare fordi det er nasjonaldag? Bli medlem. Greit nok, men det er ikke noen ny borgerlig offentlighet, akkurat.

De gode tingene

Jeg skrev at det ikke ville være noen vits å melde seg ut av nettverket når man først var inne, og det står jeg på. Man har en måte å finne mange folk som ellers ikke har noen tilstedeværelse på web, man kan bruke Facebook så mye eller lite man vil, og det er svært nyttig å ha en adresseliste på web. I tillegg husker man bursdager, og kan se bilder av onkelungene sine som leker i snøen (selv om det strengt tatt betyr at søster ikke lengre eier bildene).

Facebook har blitt enormt mye større på dette året, og det har ført til en del innovasjon hos andre aktører. Google har ikke prøvd å kjøpe dem, som jeg trodde, men kom med sine idéer om open social, selv om de foreløpig har mest teoretisk verdi. LinkedIn, MySpace og en rekke andre tjenester har implementert homefeed-aktige ting, som har gjort de bedre og mer brukervennlige.

Kort sagt har de gjort en del ting veldig elegant, og fått meg og mange andre til å tenke nytt. Eller, fått mange andre til å få panikk, for så og kopiere elementer direkte fra Facebook.

Applikasjonenen, eller plattformen som ble introdusert er i ettertid det som for meg gjorde Facebook om til en spam-maskin heller enn noe nyttig, men det har samtidig vist i praksis hvordan et “operativsystem på web” kan se ut, og hva det kan inneholde. Personlig likte jeg å kunne oppdatere både Twitter, Goodreads og Dopplr fra en plass, men det tar også litt av sjarmen fra de forskjellige.

Og det er fortsatt morsomt å observere hvordan Facebook utvikler seg. De har en tendens til å tyne brukerne sine gjennom den ene hårreisende tingen etter den andre, svare på kritikk alt for sent, men til slutt likevel justere og finne et kompromiss mellom hva de vil og hva brukerne kan tolerere. For meg er det vanskelig å fortsatt være engasjert i web og mulighetene her og samtidig ikke følge med på Facebook.

Som sagt så gjort, mitt nyttårsprosjekt ble å begynne med Linux, en bestemmelse som var dømt å få oppfølgerposter.

I skrivende stund har jeg benyttet Ubuntu som operativsystem både på jobb og privat i litt over en måned, noe jeg regnet med skulle være mer dramatisk enn det har vært, på alle måter.

De gode tingene

Noe av det gode er rett og slett at jeg ikke har hatt noen nevneverdige problemer med å bruke Ubuntu som operativsystem på jobb.

Jeg har tilgang til nettverk, fellesdisker og nettverksprintere, Evolution kobler seg problemfritt mot Exchange for kalender og mail, Firefox og Filezilla fungerer som man forventer, Pidgin er mer behagelig enn MSN, og jeg har klart meg bedre enn forventet med Gimp som grafisk programvare heller enn Photoshop.

Det er imponerende at det går så bra, siden eksempelvis Evolution må gjette seg til hvordan Microsoft Exchange fungerer, men dette forventer man også av et operativsystem som vanlig sluttbruker. Om det ikke hadde fungert kunne jeg heller ikke brukt det. Men det fungerer altså problemfritt.

De bedre tingene

Som sagt da jeg bestemte meg, Compiz Fusion er bra for din desktop. Noen ting har jeg måtte slå av fordi det har vært for flashy og støyende, som ring switcher, mens andre ting som zooming av desktop, transparens på applikasjoner, AWN som dock, flere desktoper, intelligente screenshots etc. er vanskelig å leve uten når man har blitt vant til det.

Installering og vedlikehold av både operativsystem og installerte applikasjoner via Synaptic / apt er mye bedre enn Windows Update og en trillion egne programmer som skal sjekke etter oppdateringer i tide og utide. Å prøve ut forskjellig programvare er også rørende enkelt.

De litt dårlige tingene

Jeg plagdes noe med å få maskinen opp på min eksterne 24″ widescreen-skjerm på jobb, da denne kjører mye høyere oppløsning en laptop-skjermen. Men det ordnet seg til slutt, og dette er ikke lett i Windows heller. (IBM / Thinkpad har imidlertid et eget presentasjonsstyrerprogram tilgjengelig for Windows som fungerer flott!) Dette fungerer nå, men jeg kræsjer også noen ganger grunnet dette.

Det er irriterende at vifta går konstant, og at batteriet varer mye kortere. Dette er en kjent sak, og det jobbes med å fikse det. Jeg har maskinen min på strøm nesten hele tiden, men dette kan være en showstopper for mange som reiser mye med maskinen. Og viftelyd er irriterende.

Jeg har av og til problemer med å spille video i Firefox, uansett hvilken medieplayer-plugin jeg bruker.

Jeg har installert Windows-fonter siden jeg jobber mye med web, men renderingen av fonter er generelt noe dårligere enn på Windows / Apple.

Og det er diverse applikasjoner som er bedre på Windows da.

Konklusjon

Totalt sett er jeg mer fornøyd med desktopen min på Ubuntu enn i XP, mens det er andre ting (spesielt applikasjoner) jeg er mer fornøyd med i XP. Fra dag til dag er det imidlertid mye det samme hva jeg bruker, da ingen skiller seg dramatisk ut i positiv eller negativ forstand.

Jeg blir imidlertid å fortsette med Ubuntu som primært operativsystem, og fortsatt ha XP installert, og her er hovedgrunnene til det:

• Microsoft brukte rundt syv år på å gå fra XP til Vista, og for de fleste jeg har hørt om har det vært et stort antiklimaks. Jeg ser altså ingen grunn til å skifte til Vista, som betyr at jeg vil være stuck på et dødt OS om jeg fortsetter med Microsoft.
• Ralatert: på syv år vil Ubuntu, om det fortsetter som i dag, bli oppgradert til ny versjon 14 ganger. Jeg har altså mistet litt troen på Microsoft som utvikler av fremtidens OS, og kan like godt bytte først som sist.
• Også relatert: Linux er mye morsommere å følge med på. Kanskje en nerdting, men det er spennende å følge med på at ting skjer hele tiden, ikke hvert syvende år. Jeg har funnet flere nye blogger å lese, jeg lærer mange nye ting, og jeg forholder meg til operativsystemet på en annen måte, som er positivt.
• Linux tvinger meg til å bruke åpne standarder. Og åpne standarder er veldig viktig for både meg og deg.

Konklusjonen i fremtiden kan være at jeg på et tidspunkt hopper over til Mac, ikke Linux, men uansett ser det veldig ut til at Microsoft taper første runde.