Vi blir tatt fra hytta i skauen til broren hans, hans eneste familie, til rikmannshjem på Nordstrand, klubber i Oslo, forsømte leiligheter, psykisk ustabile kjærester, til de spesielt skitne sidene av Las Palmas og New York sammen med vår helt, som stadig raser kjappere utenfor stupet ved hjelp av piller, vold, sex og crack.

Det er intens og god lesning hvis du har en kveld eller to til overs, og jeg leser det i alle fall som en slags post-klubbing-bakrus etter litt for mange moropiller på 90-tallet. Men det gjør visst ingen andre omtaler jeg har lest, så det kan kanskje bare være meg. Det jeg likte best var imidlertid skildringene fra Las Palmas og New York, som er sjeldent gode.

Torgersen har nylig kommet ut med sin nye bok, Det siste dyret, og jeg ser ikke bort fra at jeg plukker opp pocketen av den også når den kommer!

Rammehistorien er om tre fremdragende forskere ved instituttet, Pål, Nanna og Edith, og de ofte mindre fremdragende forskerne rundt dem. Vi følger dem rundt i gangene og kantina, i senga, til meningsløse konferanser, over hemmelige dokumenter, og sladrende om andres kvalifikasjoner, seksualliv og ubrukelige personligheter. Selv om alt er oppspinn, er det historier som alle som kjenner forskningsmiljøer kjenner seg igjen i. Og det er kanskje noen språkforskere ved Blindern som kjenner seg mer igjen enn andre, da dette er Uris egen bakgrunn – hun sluttet visstnok grunnet en lederkonflikt.

Ut over morsomme intriger ga den meg imidlertid ikke mye. Den er flott for fly, hele tiden velskrevet, og jeg humret en god del. Likevel fant jeg ikke spenningsdelen, eller selve historien, særlig spennende. Karakterene er troverdige nok, men jeg bryr meg ikke mye om dem, og mest av alt synes jeg boka var for lang. Med 437 sider blir det mye prat og gjentakelser, og jeg ble ganske lei av å lese den.

De første bøkerne er satt i perioden i og rundt første verdenskrig, og vi følger Wilfred i hans oppvekst og skolegang i Oslo, og senere hans innblanding i illegale spillemiljø i København. Siste bok er tilbake i Oslo igjen i siste del av andre verdenskrig, men omhandler også en tidligere periode i kunstnermiljøene i Paris.

Bøkerne er kjent for sine levende og gode miljøskildringer fra disse tre byene, men mest for det inngående psykologisk portrett de gir av Wilfred, som aldri finner ro og alltid flakker. Mye av boka er indre dialog, og den er spekket (til tider litt for spekket for min smak) av symboler. Men en facinerende historie, strålende skrevet og absolutt verd å lese.

I maskeblomsfamilien møter vi en overklassefamilie i 60-tallets Oslo, preget av fortielser, løgn og et sterkt behov for å opprettholde en fasade. Vi følger bokas forteller fra 12-års alderen og opp gjennom ungdomstiden, og det blir etterhvert klart at alt ikke er som det skal være verken med familien eller fortelleren.

Boka er mørkere enn hans andre bøker, og i motsetning til hans andre bøker blir vi aldri helt klok på fortelleren, selv på slutten er det flere ubesvarte spørsmål. Flere ganger blir vi presentert med alternative historieforløp, så vi vet aldri hva som er sannheten. Noe som også gjenspeiler fortellerens forhold til sin egen familie.

En dyster bok om en dyster oppvekst, og i grunn en facinerende historie. Personlig likte jeg den mye bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle, spesielt med bakgrunn i at jeg ikke syntes “Halvbroren” var så bra som alle skulle ha det til.

Den anbefales fra disse kanter, og les gjerne også Ellens omtale av boka.