Prosessene var høyst virkelige, men forklart her i romans form. Vi følger den fremtredende partimannen Rubasjov, (“en syntese av livet til en rekke menn”), fra hans arrestasjon, gjennom tre dramatiske forhør, og til hans henrettelse. Via tilbakeblikk får vi innsikt i Rubasjovs liv som partimann, aktiv bidragsyter til selv å avskaffe påståtte dissidenter, og høyst overbevist kommunist.

Boka kan leses som en spenningsroman, da begivenhetenes gang er veldig medrivende, og historien konsentrert og velskrevet. Det mest interessante syntes jeg likevel var Rubasjovs egne reflekteringer over hans anklage, hvor han langt på vei sier seg enig i forbrytelser mot partiet, ved å sette individuelle refleksjoner og følelser opp mot partiets vedtatte sannheter, uansett hvor absurde disse fremsto. Man kjenner dette fra historietimene, men å se det gjennom øynene til de som var der, mente det, og trodde på det, er likevel veldig virkningsfullt.

Åpenbare paralleller er 1984 av Orwell og Prosessen av Kafka, og det er en bok jeg synes du skal lese!

I boka følger vi Salim, som kjøper en butikk i en by i det indre av Afrika. Boka er skrevet som Salims personlige historie, og alt annet som skjer er tilsynelatende kun et bakteppe. Det bli for eksempel aldri sagt hva byen heter, eller hvilket land den befinner seg i. Den er hele tiden bare byen hvor elva krummer seg.

Likevel er det bakgrunnshistorien som er det viktige, der den beskriver et afrikansk land etter kolonitiden, oppstandelsen av afrikansk nasjonalisme, avstanden mellom de bybefolkningen og landsbybefolkningen, lengselen etter velstand, og for mange lengselen etter et liv i Europa. Selv om det aldri sies hvor boka foregår, har mange sett paralleller med utviklingen i Kongo, den gang Zaire, under diktatoren Mobuto Sese Seko. Et styre kjent for å være et ypperlig eksempel på et kleptokrati (så lærte man noe nytt i dag òg).

Boka er veldig nøkternt fortalt, i sterk kontrast til at hendelsene den beskriver er såpass dramatiske. Jeg likte den godt, men kanskje mer da jeg var ferdig med den enn da jeg faktisk leste den. Den gir uansett et innblikk i en periode i Afrika, som man finner mange paralleller til, og det skader aldri.

Boka handler om en kvinne som blir isolert på en fjellhytte i Østerrike, av en usynlig vegg. Alt utenfor veggen dør, og kvinnen er tvunget til å leve isolert på hytten, kun i selskap av en hund, noen katter, en ku og en kalv. Narrativt er den skrevet ned i ettertid, og vi gis hele tiden små drypp om at selv om situasjonen er håpløs og vanskelig hele tiden, så blir den bare verre etterhvert.

Som omslaget sier: man kunne knapt hatt et verre utgangspunkt for en bok. Likevel er det noe med naturskildringene, dyrefortellingene, stemningen i boka, hennes streben og hennes selvrefleksjon – som inneholder en del kritikk av hennes tidligere liv og moderne samfunn – som gjør det til en flott bok. Riktignok trøstesløs, men ikke spesielt mørk, og man får faktisk lyst til å isolere seg selv på en hytte litt. Men kanskje bare for en ukes tid, da.

Jeg hadde en lang pause fra denne boka, mest grunnet rene tilfeldigheter, men var aldri i tvil om at den skulle fullføres. Det er en av de mer spesielle bøker jeg har lest på lang tid, og anbefales!

Poenget med å si dette er selvsagt at Reisen til nattens ende er en svært medrivende bok, og en av de bøkene som har fenget meg mest på lang tid. I boka møter vi legen Bardamu, og følger hans opplevelse fra første verdenskrig, til de franske koloniene i Afrika (i Nedre Kongos Utsugningskompani), til USA, til Parisiske forsteder og videre. Boka begynner med å si at den kun er oppspinn og fantasi, og er skrevet som om handlingen godt kan være en drøm – ting er ofte svært absurde og overganger og skift i handling skjer svært brått.

Mange ser visst på boka som et mørkt mareritt best egnet til å forandre livsanskuelsen din til det definitivt verre, da det ikke finnes noen lyspunkter i Bardamus opplevelser og verdensansuelse. Det kan godt være det er sånn for noen, eller var sånn da den kom ut i 1932, men personlig synes jeg det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den beksvarte humoren, og dette var noe av det som gjorde den så fornøyelig å lese for min del.

Uansett er det en sann klassiker, og for de av oss som fortsatt mener klassikerne har blitt klassikere fordi de er svært gode, og ikke fordi de er kjedelige og dreper leselyst, er dette en bok som må leses. Den har så mange gode enkeltavsnitt, et så medrivende språk og historie at det er få bøker som har gitt meg så mye leselyst på flere år.

Og de som sverger til forfattere som eksempelvis Bukowski og Selby Jr. bør definitvt lese Céline, da jeg vanskelig kan tenke meg at noen andre kan ha inspirert denne type litteratur mer enn han.

En av disse var Peter Bichsels barnehistorier (for voksne), som er en samling av fem-seks historier som bare har det til felles at de er sjarmerende og morsomme, og med menn i de fleste hovedrollene. Vi møter mannen som stenger seg inne fordi han ikke vil vite mer, han som kjeder seg og derfor gir alle ting nytt navn, han som tror, men ikke vet, at jorda er rundt og derfor må sjekke, han som kaller alt etter sin onkels navn og så videre.

Boka er på under 80 sider og i stor skrift, så den er lest mens man for eksempel lager og spiser middag. Mye humor, og jeg blir sikkert å lese disse historiene mange ganger.

Boka er en liten mustein med sine nærmere 600 tettskrevne sider, og sine mange karakterer og parallelle historier. Tidvis litt tung å lese, men samtidig så velskrevet og spennende at man har vanskelig for å legge den fra seg. Historien om Canudos fortelles fra mange forskjellige perspektiver, fra de nyfrelste landeveisrøvere til europeiske liberale, til hæren og jordeierne, journalister med flere. Og det er blant annet måten Llosa forteller én historie ved hjelp av mange små som ofte trekkes frem som noe av det beste med boka.

I tillegg er det en spennende fortelling, som sier mye om de stridskjerner de latinamerikanske samfunn har og har hatt gjennnom tidene. Det er også en bok som i høy grad handler om krig, og den er full av svært så grafiske og detaljerte voldsbeskrivelser.

Mario Vargas Llosa er en av dem som nesten har vunnet Nobelprisen i litteratur flere ganger, og Dommedagskrigen er regnet som en av hans aller beste bøker. Vel verd å lese, selv om det kan ta litt tid.

Bokas hovedperson er Billy Pilgrim, antihelten som har blitt “unstuck in time” etter å ha blitt bortført av Tralfamadoriere som plasserte han i et zoo på planeten Tralfamadore. Med en mykpornostjerne. Dette har gjort at Billy fikk forandret sin persepsjon av tid, og kan besøke alle øyeblikk i fortid, nåtid og fremtid, til enhver tid.

Dette har stor innvirkning på hvordan boka blir fortalt, der vi konstant hopper mellom de forskjellige periodene i Billys liv, som hans voksne liv og tilværelse som optiker, hans opphold på Tralfamadore, og ikke minst hans opplevelser av å være en amerikansk krigsfange under andre verdenskrig, som opplevde og overlevde brannbombingen av Dresden i 1945, der over 130.000 mennesker ble drept av ingen åpenbar grunn.

Boka er fylt av absurditeter og sort humor, og er veldig fornøyelig å lese tross det alvorlige temaet. Det er en antikrigsbok, med elementer av science fiction, uten å være science fiction. Vonnegut skriver veldig godt, og det er en grunn til at dette har blitt en moderne amerikansk klassiker. En av mine favorittbøker er det også. For de som vil lese den på norsk finnes den i Gyldendals “Små Grå”-serie med tittelen “Slaktehus 5″.

In other news: foten min gror fint sier doktor, og jeg har nok en gang tatt frem julestilsettet og kledd om bloggen!