Intet nytt år uten ny TIFF-post her. Sent ute som alltid, siden det er snart to uker siden festivalen sluttet. Her er det jeg husker akkurat nå om filmene jeg så:

Fjellet

Ole Giævers spillefilm-debut om to lesbiske jenter som må opp i fjellet for å møte og forsone seg med fortiden. En velkjent situasjon for de fleste altså. Det var i all hovedsak en fin film, og det krever både sin regissør og sine skuespillerinner å få noe slikt til å fungere, da hele filmen tross alt er to jenter som går og snakker på et fjell.

Framtidens melodi

“En av de særeste filmene i årets program” får meg til å tro at festivalledelsen ikke har sett deres eget program, men det er i alle fall en slags dokumentarisk film om en alkoholisert trubadur og hans ubrukelige manager. Den var ganske koselig, men jeg måtte slå den opp i programmet for å i det hele tatt huske den

The famous and the dead

Brasiliansk sak som visstnok satte fingeren på ungdommes drifting, rotløshet og liv gjennom internett og Bob Dylan og det hele. Det jeg så før vi gikk etter en halvtime var en driftende og rotløs regissør uten noen egentlig idé om filmens innhold, men mye eksperimentering med filmes form

In the shadows

Tysk krimsak om en gangster som kom ut av fengselet og måtte finne seg nye oppdrag i Berlins underverden. En tilbakelent slags thriller som var helt ok å se, men som ikke satt dype spor.

Exit through the gift shop

Banksy lager film om Banksy, spinner opp en fabelaktig historie om som kretser rundt kunst, kunstforbruk, hype og det hele, før du kanskje etter en stund ser gotcha-en. En høydare!

Sizzle: a global warming comedy

Ganske lite jeg husker av denne, men en Michael Moore-ish dokumentar om miljø og miljøforskning. Synes rett og slett den burde og kunne vært bedre, gitt det materialet.

Three

Tom Tykwer er en regissør jeg kjenner og liker på grunn av tidligere TIFF-er, så da jeg så at hans nye film også kom kjøpte jeg sporenstreks. Et snasent trekantdrama, med mye mer humor enn noen av hans tidligere, men fortsatt like filmatisk flott, bør ses.

Will you marry us?

Masse snakk om for en sjarmerende feel-good må-se-film dette var under festivalen, men det var egentlig bare en alt for søtladen tenåringsfilm forkledd som alt det andre.

Syndromes and a century

Asiatisk film har aldri vært min ting, men siden det var Thailand-tema i år, og dette var den ene man burde se av de i følge programmet så prøvde jeg. At det går an å presse så mye ingenting inn i en så lang film er forsåvidt imponerende, men mitt forhold til asiatisk film er på en all time low nå.

Machete maidens

Dokumentarisk film om filipinsk filmindustri på 60-tallet, da det var et yndet sted å lage low budget exploitation-film. Synes den var morsom, om noe repeterende. Så den sammen med tre gutter og en jente. Jenten synes den var helt meningsløs, guttene smilte fra øre til øre. Det kan ha noe med veldig, veldig mye pupper å gjøre.

Israel vs israel

Hard start på dagen men en dokumentar om den spredte israelske motstanden mot israels politikk, men egentlig mest en dokumentasjon av noe av råttenheten som foregår i det landet. Ensidig film som man kanskje ikke lærte mye nytt av, men likevel et knyttneveslag å se den.

Winter’s bone

Denne har fått masse velfortjent oppmerksomhet i det siste. Om et moderne hillbilly-samfunn midt inne i det midterste av USA. Historien er fin, men det er stemningen i filmen som virkelig nagler deg fast fra første sekund som imponerer mest. Må ses.

I am a terrorist

Begynte morsomt om en revolusjonær liten pike som følger i sine revolusjonære helters fotspor, helt til den egentlig sporer av, mister fokus og slutter å handle om noe annet enn bruddstykker av møter mellom mennesker. Mennesker som sang masse i tillegg, mener jeg å huske.

Män som simmar

Dokumentar om en engelsk innvandrer til Sverige som må finne en hobby for å blende inn, og melder seg inn i et helt ubrukelige svensk synkronsvømminglag. Filmen var strålende morsom, og stemningen på Verdensteateret sånn som det bare kan bli under TIFF.

Inside job

Påkostet dokumentar om finanskrisen, som tok for seg å forklare hva som hadde skjedd, og hvorfor det sannsynligvis vil skje igjen. Vel verd å se, og jeg tror nok jeg vil se den igjen når den kommer som DVD.

Det har igjen vært TIFF, for tyvende gang, og for min del en av de aller beste festivalene jeg har vært med på. Vanligvis må man regne med å se et par skikkelig ræva filmer, et knippe man er likegyldig til etter en ukes tid, og et knippe svært bra filmer som henger ved en. I år så jeg 1 jeg ikke ville sett igjen, noen få bra men forglemmelige, og helt utrolig mange veldig, veldig gode filmer!

Listen under var først skrevet kronologisk, men justerte den så heller fra best til ikke-fullt-så-braest. Det unike i år er at den nedeste fjerdedelen ikke er ille i det hele tatt!

For a Moment Freedom

Denne hadde jeg ingen spesielle forventninger til, men gikk dypt preget ut av kinosalen etterpå. Det ble publikumsvinner, og det ble også den beste jeg så. Om iranske flykningers nye liv i eksil, først og fremst i Tyrkia. Sterke historier, filmatisk flott, fantastiske skuespillere, og som tittelen antyder, ikke spesielt lystig.

A Single Man

Dette var en stor overaskelse. Om livet til en engelskprofessor etter han mistet sin (homofile) samboer. Flott historie, fabelaktig skuespill og nydelig filmatisk sett. Må ses!

The Road

Jeg var ubestemt på om jeg i det hele tatt skulle se denne, da boka er en mørk favoritt som har hjemsøkt meg omtrent månedlig i de over to årene siden jeg leste den. Men filmen innfridde, som betyr at den er veldig, veldig god. Men les boka også!

Mitt liv med en idiot

Dette var en del av retrospekt-programmet i anledning TIFF sitt 20-årsjubileum, og et gjensyn men en film jeg så først i 1995. Siden da har jeg vagt husket den som en av de mest absurde og morsomme filmopplevelsene jeg har hatt på festivalen, og det er den nok fortsatt. En mann kjøper seg en idiot på en lokalt anstalt for to flasker vodka. Ingen vet hvorfor, men idiotens inntreden i familiens liv får ganske katastrofale, og hysterisk morsomme følger. “Smerten mørkla hele Europa”!

Alle andre

Siste film i år ble en passe dyster, og noe ubehagelig film om et ungt kjærestepars manglende og / eller dårlige kommunikasjon og samliv, i det som burde vært en behagelig ferie. En svært tett og beklemt stemning følger gjennom hele filmen, og omså bare av den grunn bør den ses!

Humpday

Amerikansk indie-film igjen, om to venner som møtes etter lang tid. Den ene er ganske satt, den andre er veldig fritenkende. Sammen kommer de frem til at de bør spille inn en pornofilm, sammen, som et kunstprosjekt! Den var hysterisk morsom til tider, eneste ankepunkt er at føste halvdel nok inneholdt flere morsomheter enn siste halvdel.

Crazy Heart

Som fjorårets “The Wrestler”, bare med en falmet alkoholisert countrystjerne heller enn en falmet pillemisbrukende wrestler. Et stort høydepunkt å se denne rett etter “Tambourine. Drum”.

Me and Orson Welles

Satt i New York på 30-tallet og omhandler åpningen og åpningsoppsettingen av “Julius Cæsar” på Welles Mercury Theatre. Forestillingen og teateret er ekte, men historien her er en fiksjon om en ung skuespillers suksesser, forelskelser, fornedrelser og vennskap gjennom noen hektiske uker. Fin film!

The Most Dangerous Man in America

En dokumentar om Daniel Ellsberg og Pentagon-papirene, hvor Daniels offentliggjøring av topphemmelige Pentagon-papirer var en grunn til at opinionen snudde mot Vietnam-krigen. Også pressehistorisk interessant da en rekke aviser valgte å trosse amerikansk lov for å publisere det de mente var viktig å få ut.

10 to 11

Stort sett satt inne i en overfylt leilighet i Istanbul, og følger en gammel mann, hans samling av aviser og andre tilsynelatende meningsløse ting, i kamp mot de andre i borettslaget. Underlig fengende til å handle om dette.

The Door

Selveste Danmarks stolthet Mats Mikkelsen, i en tysk thriller. Handler om at Mats fikk sjansen til å gå tilbake til livet sitt før en tragisk hendelse endret alt, men at det ikke var så lett likevel. Utviklet seg til å bli en ganske så spennende sak.

Disco and Atomic War

Om betydningen av finsk TV i oppløsningen av Sovjetunionen, eller betydningen av “soft power” i form av ekponering av vestlig fritt liv til datidens ufrie østlige liv. Bakgrunnen er at Tallin i Estland klarte å ta inn TV fra Finland, og hvordan dette ble spredt videre inn i Sovjet. Morsom og interessant.

The Girlfriend Experience

Steven Soderberghs nyeste film om hverdagen til en luksusprostituert og hennes kjæreste. Når jeg så den som første film tenkte jeg at den var rimelig bra, men nå litt over en uke etter er det ganske klart at den ikke gjorde noe stort inntrykk.

Un Prophète

Gangsterfilm som følger en nyinnsatt fange fra lavest til øverst på den interne rangstigen. Filmatisk tøff, men jeg synes den ble litt lang og ufokusert, med litt mange tråder som ikke alltid ble fulgt godt nok opp. Eventuelt så hadde jeg bare sett for mye den dagen.

Half-life

Satt i en ikke veldig fjern fremtid, og er noe så lite sjeldent som en amerikans indie-film om dysfunksjonelle familier og forhold. Den var ok, men satt ikke akkurat store spor i meg.

Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa

Før-førpremiære (lyd og farger var bl.a. bare halvferdig) av den nye filmen til gutta bak Død Snø og Kill Buljo. Jeg har bare sett sistnevnte av disse, men synes i alle fall denne var morsommere. En Blair Witch-inspirert mockumentary.

Tambourine. Drum

Trist russisk film om et trist russisk lite gruvesamfunn. Så går det litt bra en liiiten periode. Så går det lukt til helvete igjen. Til slutt dør de.

Man vet man begynner å bli gammel når man oppdager at dette var den attende filmfestivalen i Tromsø, og man har vært med på nesten alle.

I alle fall, årets filmer:

The Beautiful Washing Machine

Jeg kjedet meg mer enn jeg har gjort på svært lenge. En vaskemaskin var involvert.

My Kid Could Paint That

Dokumentar om den 4-årige Marla Olmstead som blir hyllet som et vidunderbarn og ekstraordinært talent innenfor moderne kunst. Ettersom filmen går reises det imidlertid noen interessante spørsmål om autensiteten i arbeidet. En strålende dokumentar som problematiserer både moderne kunst, dokumentarfilmsjangeren, oppdragelse og mulig sleske foreldre, og samtidig underholder stort. Gjør alt du kan for å få sett denne!

Tricks

Polsk film om en gutt som begynner å gjøre diverse mer eller mindre magiske triks for å få kontakt med sin far igjen. Søt familiekomedie.

Jellyfish

Nå, noen dager etter, er det svært begrenset hva jeg husker av denne filmen i det hele tatt. Men den var ganske ok.

Water Lillies

Om unge jenters begynnende oppdagelse av egen seksualitet. Mer interessant i beskrivelse enn i praksis vil jeg si. Men den vant en pris.

Full Metal Village

Dokumentarfilm om den lille og svært søvnige byen Wacken i Tyskland, som hvert år opplever at 40-50.000 metallhoder inntar byen for å overvære Wacken Open Air. Nok en strålende morsom dokumentar, med et fantastisk persongalleri.

The Rebirth

En mann spiser mat, stille og lenge. En dame vasker opp. En mann spiser mat, stille og lenge. En dame vasker opp. En mann spiser mat, stille og lenge. En dame vasker opp. En mann spiser mat, stille og lenge. En Vegard forlater salen. Kraist.

Autumn Ball

Om alkohol og eksistensialisme i Estland, litt påvirket av David Lynch uten å klare det helt. Har klart seg noe bedre i mitt hode i ettertid enn den gjorde da jeg så den i salen.

No Country for Old Men

Dette er den nyeste filmen av Cohen-brødrene. Den er basert på en roman av Cormac McCarthy. Og den er like god som disse to tingene kombinert tilsier at den skal være. Du vet du skal se den.

A Man’s Job

Årets finske, og derfor et høydepunkt. En mann har mistet jobben sin, og gjør derfor det eneste naturlige for å brødfø sin familie, nemlig å bli mannlig prostituert. Underholdende, så klart.

My Brother is an Only Child

Et italiensk brødrepar, hvor den ene er fascist og den andre kommunist. Strålende laget og en flott film om både ideologi, historie og familie. En klar høydare.

Se filmfestival-taggen min for andre år beskrevet her.

Family Ties

Koreansk familieforviklingsfilm om familier der egentlig ingen er i familie. Helt ok, husker allerede lite av den.

The Three Burials of Melquiades Estreda

Om en lang og småabsurd ferd, med et råtnende lik, fra Texas til Mexico. Treffende introdusert som en moderne westernfilm hvor vennskap, ære og hevn er sentralt, men hvor striden handler om ulovlig immigrasjon. En av de beste jeg så.

Longing

Denne handler om noen nitriste karakterer i et nitrist tysk tettsted, hvor den nitriste mannen er utro mot sin nitriste dame med en annen nitrist dame . Og det er trist. Uforståelig nok vant den en pris.

A Trip to Karabakh

Slags komedie om konflikten mellom Georgia, Azerbadjan og Armenia. I beskrivelsen av filmen virket den mye bedre enn det jeg syntes den var.

Tomorrow Morning

Serbisk om en mann som kommer tilbake fra eksil i Canada og fester med sine gjenlevende gamle venner og ex-er. Morsom og veldig god, nok en favoritt.

Vinterland

Veldig sjarmerende film om arrangerte ekteskap, satt i flott nordnorsk vinterlandskap. Eneste å utsette er at den bare er 50 minutter, og er derfor en litt for lang kortfilm, eller en litt for kort langfilm. Bestem selv.

Once In a Lifetime: The Extraordinary Story of the New York Cosmos

Dokumentar om hvordan Warner Bros prøvde å få fotball til å slå gjennom i USA på 70-tallet. Kombinasjonen av et elendig lag og mange penger, gjør at filmen ikke kan feile. Morsom.

A New Day in Old Sana’a

Når jeg leser beskrivelsen av filmen er det helt uforståelig at jeg bestemte å gå på den i utgangspunktet, men når det er sagt var den ikke så gal. Kun litt ufrivillig komisk da Jemen er et land uten filmtradisjoner, og virkemidlene blir veldig såpeoperainspirerte.

Revolution

Finsk film skal ses, det er en av mine regler. Denne handler om en gjeng middeladrende mennesker som synger sine gamle marxistiske propagandasanger i deres nåværendre omgivelse. Og fy hvor de synger, og hei hvor lite interessant det er å høre på. Eneste filmen jeg måtte gå fra

The Cats of Mirikitani

Heldigvis fikk jeg med meg denne på en ekstravisning. Historien om den japanske uteliggeren i New York er faktisk en av de beste filmene jeg har sett på mange år, og følgelig festivalens ubestridte høydepunkt!

Alt i alt en fin festival også i år, selv om jeg gjerne skulle hatt tid til å se mer, samt hatt tid til å sette meg mer inn i programmet. Tidligere oppsummeringer her: 2006, 2005, 2004.

Tromsø har, tro det eller ei, vært velsignet med fint vær i nesten to uker! Dette, kombinert med påske, kombinert med at skigåing er oppskrytt, gjorde at vi tok en tur med båt ut til Rebbenesøy langfredag.

Jeg har vært ute på øyene rundt Tromsø et par ganger før, og hver gang slår det meg at dette er noe av det fineste man kan gjøre hvis man vil ut av byen. De to første bildene er fra turen ut, det tredje fra der vi la til (hytta ikke avbildet). Fjerde bilde viser Sandøy (tror jeg) med Fugløya i bakgrunnen.

Siste bildet er fra en annen dag, og viser Smørtorget i Tromsø, med Kaos i bakgrunnen.

Og med litt inspisering av bildet må jeg nok si meg enig i at dette høyst trolig er et bilde av meg som scenevakt under Polar Music Festival i 1995, på daværende Brygga, nåværende studenthus Driv. Dette er før de reiv taket til andreetasjen og lagde en messanin.

Litt morsomt indeed, samt at jeg begynner å se et klart mønster i mine medieopptredener.

Land of Plenty av Wim Wenders.

Wim Wenders, en av mine favorittregissører, sin nye film er et portrett av et paranoid Amerika etter 9/11. Filmen kretser seg rundt unge, snille og bymisjonsarbeidende Lana, og hennes dypt paranoide onkel Paul, som bruker tida til å jakte terrorister. Filmen blir et slags komediedrama, og er klart verd å se, men det er langt fra den beste fra Wenders.

Punk: Attitude av Don Letts

Musikkdokumentar om den muskikken som begynte å skapes da folk ble lei av hippiene, og hvorfor. Filmen går gjennom rock, punk, new wave, no wave, hard core og mer eksperimentell musikk, og avsluttes med starten av grunge. Underveis er det skurrete liveopptak, mye god musikk, mye dårlige tenner, og gullkorn på gullkorn, spesielt servert av Henry Rollins. Selvsagt så unyansert som man forventer av en musikkdokumentar, men på alle måter veldig morsom og veldig verd å se.

Pie in the Sky: The Story of Brigit Berlin av Shelly Dunn Fremont og Vincent Fremont

Dokumentar om Brigit Berlin, en av de mer ytterliggående av Warhols hangarounds. Dokumentaren er satt sammen av nylige intervjuer av Brigit, kombinert med mer eller mindre sjeldne opptak fra Warhols Factory, samt noen av filmene som kom derifra. Artig dokumentar, men hvorfor den ble hypet som frastøtende og ytterliggående kan jeg ikke forstå. Er det sjokkerende for noen at man tok dop og pulte rundt på 60-tallet?

Summer in Berlin av Andreas Dresen

Om to venninner en sommer i Berlin som har diverse mer eller mindre heldige kjæresteopplegg, kanskje drikker litt mye, sliter litt med jobbene sine, eller mangel på sådan. Alt i alt en av de ganske fine festivalfilmene som du er glad du så, men som kanskje ikke gjør et uutlsettelig inntrykk over tid.

Metal: A Headbangers Journey av Sam Dunn og Scot McFadyen

Sam Dunn er sosialantropolog og metallhode, og har laget et dokumentar som søker å svare på hvorfor heavy metal alltid har vært sett ned på. Intervjuer med mange kjente musikere, en god presentasjon av metals subsjangre, og en mye bedre musikkdokumentar enn Punk: Attitude over, selv om musikken ikke ligger mitt hjerte så veldig nær nå.

The City of the Sun av Martin Sulik

En slags arbeiderklassekomedie om fire fabrikkarbeidere som starter et eget flyttebyrå etter at de får sparken. Og det er interne konflikter, og det er rare episoder, men alt i alt en film som var svært ordinær og mest av alt kjedelig.

Lonesome Jim av Steve Buscemi

Jim kommer tilbake til en ingenstedsby i USA fra New York, for å få et nervøst sammenbrudd. Problemet er at familien hans er så dysfunksjonell at han ikke får tid til det. Samtidig innleder han en romanse med en sykepleierske (Liv Tyler). Filmen er tidvis veldig morsom, og godt laget på alle måter, men det var litt skuffende når det går opp for deg at historien som sådan er omtrent så ordinær og lite overraskende som den kunne bli.

Le Couperet av Costa-Gavras

Bruno er høyt kvalifisert innenfor papirindustrien, men har mistet jobben grunnet outsourcing. I desperasjon for å få en ny jobb velger han den nette løsning å drepe sine konkurrenter på arbeidsmarkedet (!) En mørk og morsom komedie om en familefar som altså går rundt å dreper andre arbeidsledige familifedre, mens han forsøker å opprettholder fasaden som far, ektemann og arbeidssøkende.

Oljeberget av Aslaug Holm

Sikkert den mest omtalte av festivalfilmene, og altså en dokumentar om Jens Stoltenberg i de to årene som ledet opp til valgseieren. Filmen var absolutt god, og et morsomt innblikk i politiske prosesser, men den skulle vært klippet ned en god del.

Wrong Side Up av Petr Zelenka

Om Petr, som vil ha tilbake dama som dumpa han. I grunn handler den ikke om så mye mer enn det, men har diverse løse bihistorier om foreldre, naboer og venner som er såpass langt ute at man stort sett sitter og småler i kinosalen hele tida. Om jeg husker den i mer enn en uke er mindre sikkert, men det er greit nok det.

Tidligere festivaler på herværende blogg: 2004, 2005.

Mitt hjem #7 var en typisk midlertidig løsning, og da jeg begynte å kjenne at det var på tide å komme seg ut derifra måtte jeg også begynne å tenke på å kjøpe noe heller enn å leie noe.

I grunn regnet jeg ikke med at jeg ville få til å kjøpe noe med Tromsøs absurde boligpriser, men etter å ha funnet en relativt billig, fin og sentral leilighet, og finregnet litt på det, viste det seg at det på mange måter ble billigere enn å leie uansett.

Mitt nye hjem er selveier, ligger i Grønnegata i Tromsø, rett ved politistasjonen, en junkiekåk og byens nye hospits, er ca 42 kvadrat, har soverom (første gang alene med soverom!), og kostet meg 1.230 store penger. Dyrt, men med dagens rente blir det bare 6-700 mer i måneden enn hjem #7. Og så er det mye mer tilfredstillende å bo større, ha nye ting, og i noe man eier!

Noen har kanskje fått med seg at det var Mandelakonsert i Tromsø i helga, og at Tromsø valgte å vise seg fra sin beste side, etter å ha vist seg fra sin verste side i ukesvis, og alle dagene opp mot konserten.

De to første bildene viser konsertområdet, det tredje viser hvor vi satt og drakk øl under flere av konsertene (selv om været var bra gjorde ikke det artistene mer interessante). Siste bildet er utsikt over området på vei hjem til seng.

Jeg fikk billett da jeg var med på en arbeidssjappe (workshop) den helga, og fikk den ære av å starte søndagen med å holde en presentasjon, etter fire timers søvn og generelt nedsatt allmenntilstand. Jeg fikk videre lov til å jobbe frem til midnatt. Det var mindre positivt.