En slik kulturell blunder kan man jo ikke ha på seg, så nå har jeg også lest Freedom og kan uttale meg. Først og fremst så er jeg jo veldig glad i amerikansk litteratur, og spesielt de som blir sagt å skulle skrive de neste Store Amerikanske Romanene. Det er noe med de gode, lange, mikro-episke historiene som stort sett er satt i New York eller New England som tiltaler meg av en eller annen grunn.

Denne handler om ekteparet Walter og Patty Berglund, deres to barn og deres musikervenn Richard Katz. Vi følger Walter og Patty gjennom et helt liv, og gjennom mange forskjellige faser både i livet og ekteskapet. Og samtidig svisjer vi innom en rekke aktuelle temaer som global oppvarming, bærekraftig utvikling, befolkningseksplosjon, Irak og krigsprofittering, demokrater og republikanere og det hele.

Jeg likte boken veldig godt. Som man forventer av forfattere som blir hyllet på denne måten er språket veldig godt, karakterene både gjennomarbeidede og troverdige, og det er generelt mye som lukter Pullizer-pris av denne.

Skal jeg være litt negativ, og også begrunne hvorfor jeg vil bli veldig overrasket om denne eksempelvis vinner noen Pullitzer, så er det at den blir for ujevn. Hovedkarakterene Walter og Patty er begge helt strålende beskrevet, og mange andre karakterer er også det, men så er det noen igjen som kunne hatt godt av litt mer arbeid. På samme måte er det også noen mindre deler i en ellers strålende fortelling som virker litt for lettvint løst.

Men dette er pirk, Freedom er en av de bedre bøker jeg har lest på lenge (i en periode jeg riktignok har lest lite), og jeg blir nok også å plukke opp den sagnomsuste Corrections med det første for å få lest den og.

Jeg tror det er Marie sin, og jeg tror det var jeg som anbefalte å kjøpe den basert på at jeg hadde hørt noe om den, men jeg husker ikke nå om dette i det hele tatt er sant, og hva jeg i så fall hadde hørt var.

I alle tilfelle er det en av de bøkerne som bare har stått i hylla i noen år uten at noen har orket å lese den. Jeg har hatt den fremme flere ganger men satt den tilbake igjen etter å ha lest bakpå at den er en vakker bok om en ung gutts misnøye med sitt navn, utforskning av identitet, spennet mellom to generasjoner og kulturer og så videre.

Denne gangen kjedet jeg meg imidlertid så mye at jeg faktisk begynte å lese inni boka også, og etter noen timer fant jeg meg selv fortsatt gjørende det. Og etter noen dager hadde jeg lest den ferdig, og samtidig bestilt Jhumpas nyeste bok hjem.

Det er en liten familiekrønike som går over 30+ år hvor vi møter et ungt ektepar som flytter til USA fra India, og lærer å leve der mens de så godt de kan også prøver å bevare sin indiske identitet. Etterhvert blir vår helt Gogol født, og det er hans liv vi følger videre til boken slutter da han er i begynnelsen av 30-årene.

Som man kanskje skjønner likte jeg boka veldig godt, men ikke grunnet utforskningen av spennet mellom to generasjoner og kulturer som mange fremhever, og som er Lahiris ting, men mer som en veldig velskrevet og egentlig ganske klassisk “coming of age”-roman som amerikanerne er så gode på når de først slår til. Det er en bra historie som er veldig bra fortalt. Man bryr seg om karakterene, ser hva de ser og føler hva de føler, og den inneholder tilstrekkelig mange vendinger til at man ikke helt klarer å legge den fra seg lenge av gangen heller.

Bra jobba av meg å potensielt anbefale denne til kjæresten, altså!

Lyngutten handler om Brysons oppvekst i Des Moines, Iowa, og tittelen gjenspeiler Brysons innbildte superkrefter som barn, hvor han kan zappe i stykker grinete tanter og elendige butikkekspeditører. Dette er en forsvinnende liten del av boka, så man kan mistenke at det er tatt med kun for å kunne ha en fiffig tittel, og for å ha noe å binde det hele sammen med (uten at det egentlig gjør det).

Tidvis er boka litt bablete, men stort sett morsom og fornøyelig. Bryson skriver godt og med mye humor, og man får en innsikt i det litt absurde femtitallets amerika, sett gjennom et barn. Man lærer kanskje ikke mye nytt, men det skal man heller ikke alltid.

I tillegg vil nok de som har et mer familiært forhold til oppveksten på femtitallet hygge seg glugg ihjel. Arkiver under gavetips!

Det er altså ikke noen kosebok, men den skildrer ensomheten, håpløsheten og håpet vår far og sønn føler på en mesterlig måte. Vi får vite fint lite om hvor de kommer fra, hvem de var før og hva som har skjedd. Handlingen går fra dag til dag, på veien, hvor veldig lite annet enn mat, mot og overlevelse betyr noe. Språket er nøkternt, renskåret og veldig filmatisk på samme tid. Det er som å se en veldig vakker og veldig skummel zombiefilm.

En av de svært mange blurbs min pocketutgave er prydet med, sier at boka nagler deg til lesningen, i frykt for at det hele tiden skal skje noe forferdelig med våre protagonister, før man kommer på at det forferdelige allerede har skjedd. Samtidig er det håp i boka, forholdet mellom far og sønn er rørende, og siste avsnitt hamrer inn en moral man vanskelig kan være uenig i, på en veldig fin måte.

I disse tider med en mulig klimakrise ingen skjønner omfanget av klinger den også svært godt, og det var sikkert også litt derfor den vant årets Pullitzer. Hans forrige bok, No Country for Old Men, ruller i disse dager ut på kino, filmatisert av Coen-brødrene. Det kan umulig bli noe annet enn bra, og jeg er på løp til nærmeste bokhandel for å få mer av denne mannen!

Det begynner harmløst nok med noen betraktninger over hva homogeniseringen i samfunnet gjør med oss, og hvor kjedelig det er når alt rundt deg er eid av kjeder (alle som har vært i mer enn én amerikansk by har lagt merke til dette).

Deprimerende nok, men det blir verre når Schlosser hopper bak skranken og ser på arbeidsforholdene til de ansatte, hvordan det er å leve med minimum wage, og hvordan kjedene kjemper med nebb og klør for at minimum wage nettopp skal være så lav som den er – i reell verdi er den betydelig lavere nå enn på 50-tallet.

Mye verre blir det når Sclosser drar ut på bondelandet, til potet- og kveg-industrien, og undersøker arbeidsforholdene på slakteriene, den stadige kampen for å holde alle priser på et minimum, gjerne hjulpet ved å kjøre samlebåndene på fabrikkene på et maksimum, samt sponsing av politiske kjernepersoner som sperrer arbeidsmiljøreguleringer, fagforeninger, bakterieinspeksjoner og annet snusk som kunne ryddet opp i bransjen.

Og nærmest apokalyptisk blir det når Schlosser ser på e-coli, munn- og klovsyke, og reflekterer over den potensielle massespredningen dette kan få når man har stadig mer sentralisert og industrialisert produksjon av verdens mat, når enhver burger inneholder fragmenter fra hundrevis av kyr, som får hverandre til fôr, og det hele er kombinert med kontrollsystemer som ikke ligner noe.

Alt i alt forteller boka deg masse du vet, som at søppelmat er søppelmat, og at kombinasjonen med private kapitalinteresser og et politisk system avhengig av private donasjoner ikke er heldig på noen måte. Den er med andre ord interessant, og passer flott inn i bok- og filmhylla di, sammen med resten av “Det Er Feil På Amerika!”-objektene der. I tillegg får man, underlig nok, veldig lyst på kjøtt av å lese den.

Cal er en hermafroditt, som er utgangspunktet for romanen som setter seg ut for å spore hvorfor Cal ble født slik. I dette tilfellet startet det i en noe uvanlig sammensatt genpool, nærmere bestemt til en forelskelse mellom Lefty og Destemona, søskenbarn og søsken, og senere Cals besteforeldre, i en liten landsby i Hellas.

Her forsvinner fortellingen om Cal i bakgrunnen for en stund, og vi får en episk roman som følger besteforeldrenes flukt fra Hellas til Detroit under den gresk-tyrkiske krigen rett etter første verdenskrig. Så gjennom forbudstiden i USA, med spritsmugling, illegale barer og dødsfall. Så får vi Cals foreldres oppvekst og liv gjennom andre verdenskrig, gjennom 50-, og 60-tallet, med oppgangstider, nedgangstider, raseopptøyer og junk-food. Og til slutt Cals oppvekst fra kostskoler til hippier til forelskelser til utplassert statsmann i Berlin.

Dette er en Pullitzer-vinner, derfor må altså de fleste store hendelser i USAs historie sveipes innom.

Handlingen i boka er interessant, både grunnet det hermafrodiske og historiske, men først og fremst er det en bok man blir glad i grunnet de sammensatte karaktererne, den fengende flyten, spenningen, og at det er en bok som gir en hel masse leseglede, så du får mest lyst til å lese mer umiddelbart etterpå. Anbefales en hel del, altså.

Fra Congress Ave.

Så urbant.

Vi avbryter her billedserien med litt sekkepipemusikk (ikke spør).

En bro i Zilker park.

To frøkner i Zilker Park.

Chuy’s. Denne tilsynelatende rønna er regnet som Austins beste tex-mex-restaurant. Godt og greasy var det definitivt.

6th Street om dagen. Så rolig at du ikke forstår at det er samme gata om kvelden.

Hjørnet av 6th og Red River.

I skumringstimen samler det seg utrolig mange fugler (og flaggermus!) i byen.

Fra taket “Holiday Inn, Town Lake”. Et ærligere navn ville vært “Holiday Inn, Interstate 35″.

Jeg har som sagt vært i San Antonio, fordi jeg har vært i Austin.

Jeg var i Austin for South by South West Interactive. SXSW er av de tøffeste bransjetreffene når det kommer til film, musikk og web. Dette anerkjenner alle for film og musikk, men få har hørt om interaktiv utenom webutviklerkretser. En typisk samtale:

- “so you’re here for the film part? or are you a musician?”
- “no, I’m here for the interactive part”
- “oh.. that’s like.. film?”
- “no, interactive. web, media..”
- “oh. ah.. see you!”

Selv arrangørene finner oss så ukule at de ikke gir oss gratis kondomer, som musikk- og filmfolkene får i sin konferansebag. Som om webfolk noengang får seg noe.

Samtaler med andre deltakere kunne være sånn her:

- “so, what do you do?”
- “we work with revolutionary software, reinventing e-mail. with tags!”
- “oh..”
- “we will atleast have a 30% marked share next year”
- “ooh. how do you deal with spam?”
- “we deal with spam perfectly!”
- “oh. ah.. see you!”

Ut over at mine kulhetsfantasier ble knust var det en morsom festival, full av lysende epler. Man drakk seg gratis full på sponsede fester, latet som man hang med Zeldman, Veen og Ze Frank, var rebell og gikk på Firefox-BBQ med Opera-skjorte på, var så lenge på paneler om spill og geotjenester at man begynte å få merkelige tanker om å lage seg hus i Google Earth, hørte på designere som ble rørt av å fortelle om favorittfonten sin og så videre. Ofte inspirende, av og til lærerikt, men kanskje mest av alt morsomt.

Austin markedsfører seg selv som “a small drinking town with a live music problem”. Så ung og liberal som San Antonio var gammel og konservativt. Dette var også min første tur til hjertet av USA, og det er snodig å observere at alle kjører. Overalt. Dama på hotellet klarte ikke å holde tilbake sjokkerte blikk da vi sa at vi ikke hadde bil. Og verre, skulle ta Grayhound. Porsjonene var generøse. Spriten sterk (NB: bestillingen “make me a popular Austin drink” fører til Vodka Battery). Og vennlige og imøtekommende folk. Amerikanere i USA er stort sett det.

Kan oppsummeres som: flott tur, interessant konferanse, drar tilbake når som helst!

Jeg har nylig vært i Austin for South by South West Interactive. Vi kom noen dager tidligere, og bestemte oss for å sjekke ut nærområdet litt. Vi definerte nærområdet til å være San Antonio, halvannen time unna. Med Grayhound. Skal man ha en amerikansk opplevelse skal man jo gjøre det ordentlig.

San Antonio er kanskje mest kjent for å være hjemmet til The Alamo, hvor slaget ved Alamo sto. Hit valfarter eldre amerikanse turister for å få med seg litt ekte amerikansk historie. Alamoen selv kan best karakteriseres som en pitteliten steinkirke, med lite interessant innhold, selv om plaketten utenfor karakteriserte det som et frihetssymbol for hele verden.

Ut over det var San Antonio helt annerledes enn Austin. Det var veldig fint der, på en litt cheezy måte. De fleste menneskene var eldre. De har en elveparade, som gjør det til en gåvennlig by, og vår lett homofile kelner på en meksikansk restaurant kunne fortelle oss at byen er preget av mye gamle penger, og tradisjonelt er ansett som erkerepublikansk.

Været var upåklagelig, og turen var ellers kort men god. Det er også alltid morsomt å oppleve byer man typisk ikke velger å reise til. I alle fall ikke med mindre man er en eldre amerikansk turist på utkikk etter litt ekte amerikansk historie. Greyhound er forøvrig noe oppskrytt. Foruten en kar som tafsa meg litt i nakken mens han sov, var det bare en helt vanlig buss, med temmelig vanlige folk.

Det er en episk bok, detaljert og storslått skrevet, og krever derfor en del av din konsentrasjon for at du skal få fullt utbytte av den. Boka hopper fritt mellom forskjellige tidsepoker fra 50-tallet til 90-tallet, og er innom en rekke forskjellige karakterer og hendelser. Likevel går karakteren Nick Shay igjen. Basesballfan oppvokst i Bronx, blitt til forstadsmann, som arbeider med avfallshåndtering.

Selv om den er basert på karakterer og hendelser, er det hele det amerikanske samfunn og psyke under den kalde krigen den tegner et bilde av. Det er også lett å forstå at den er kritikerrost, da få bøker gir et overblikk på en tidsånd på en slik måte, få bøker inneholder så mange mulige perspektiver, og få bøker er av så episk karakter som den. Pluss at deLillo jo skriver veldig bra.

Likevel sitter jeg igjen med et spørsmål om den virkelig måtte være 827 sider. Eventuelt hva annet som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen og fokus flere ganger under lesningen av denne. Jeg likte den, men tror jeg kunne, eller burde, fått mer ut av den også.

Så for å oppsummere: glad for å ha lest den, glad for å være ferdig å lese den, burde sikkert lese den igjen en gang, men blir neppe å gjøre det.

Børge og Øyvind på hotellverandaen.

Jeg drikker frokost.

Aligatoren vil spise meg til frokost.

Sumpbåt i Everglades.

Mer aligatorkos.

På vei ut til Key West.

Jon Fredrik og Børge drikker øl på båt.

Den verdenskjente, i følge lokalbefolkninga, solnedgangen over Key West.

..og katamaranen vi var på.

Kveld i Key West.

Ved hotellbassenget.

Hotellstranda.

Andre uken av årets ferie tilbringte vi på Miami Beach, og litt i omegn der. Hotellstandarden var veldig mange hakk bedre enn NYC, men Miami Beach er i seg selv “syden” på sitt verste. Middelmådige overprisede restauranter, harry mennesker, klubber fra helvete etc. Men hotellet var fint, og det er svært begrenset hvor ille livet kan bli når man ligger ved et basseng i 35 grader og slurper drinker dagen lang.

Ellers var høydepunktene derifra en tur til Everglades og en kjøretur ut Florida Keys til Key West.

Og man var alle enige om at det var en fin ferie! Prisen? La meg slå et veldig stort slag for Expedia.com – Fly København til NYC via Brüssel, fly NYC til Miami og fly Miami tilbake til København via London, hotell i en uke i New York (knappe to stjerner) og hotell i en uke på Miami Beach (drøye fire stjerner) ble per person ca 7.000 norske kronasjer, inkludert alt!