Det er faktisk sant denne gangen, fire av de seks savnede Neil Young-platene er nettopp utgitt på CD! De fleste bryr seg kanskje ikke, men dette er noe det har gått rykter om i over tyve år nå, og noe som har vært sterkt etterlyst av fansen.
Neil Young har aldri gitt noen god forklaring på hvorfor han har nektet å gi ut disse platene. Noen ganger har han sagt at han ikke kan stå for dem i ettertid (neppe, så mye møl som han ellers har gitt ut), og noen ganger har han sagt at det er fordi han hater CD-formatet (det gjør han, men det forklarer ikke hvorfor han da har gitt ut ca 40 av sine øvrige plater i CD-format).
“On The Beach” fra 1974 er perlen her. Den har jeg skrevet om før så jeg kan bare gjenta her at det er en av mine absolutte favorittplater, og en essensiell klassiker i (populær)musikkhistorien. Vil du ha andre meninger om platen kan du eksempelvis lese her, her, og her. Gidder du ikke det kan jeg nevne at alle gir den toppkarakter.
“American Stars and Bars” ble utgitt i 1977 som et konseptalbum, hvor konseptet i følge Young var: “One was going to be American history and the other was going to be American social comment, the bar culture kind of thing where I was at the time” og i forlengelsen av dette forklarer han hvordan platen ble “- you know, drunk on my ass in bars. I could’t remember the history part, so we left that out”. Ah, the seventies!
Uansett, platen åpner med noen svært countryinfluerte låter, nemlig “The Old County Waltz” og “Saddle Up The Palamino”. De er ikke så ille som titlene kanskje tilsier. Låter som fint kunne passet inn i perioden rundt “Harvest” og “After the Gold Rush”, som er de mest kjente og mest kritikerroste platene han har gitt ut. Den fortsetter med noen låter som ikke skiller seg ut på noen spesiell måte, de er gode, men ikke av det beste han har gjort i samme sjanger. Det mest interessante med denne platen er kanskje at det er her man finner orginalversjonen av “Like a Hurricane”. En av mine klare favorittlåter av Young, og en av hans virkelige perler av den elektriske, lengtende og såre siden hans. Som for mange er hans fremste varemerke. Platen avslutter med “Homegrown”, en ganske dårlig låt, men hans fremste hyllest til sin favoritt av grønne urter (det er ikke basilikum).
“Hawks and Dowes” er nok en konseptplate, men jeg husker ikke helt hva konseptet var denne gang. Sikkert ganske uviktig. Det er en stort sett akkustist, ettertenksom sitte-i-skumringen-og-tenke-over-livet-plate. Ofte litt forbigått av fansen som en noe kjedelig og oveflødig plate, men den er slettes ikke så dum likevel. Er man interessert i den akkustiske delen av Young bør man få med seg denne også. Vil man derimot bare ha én akkustisk plate av han er det flere man bør velge før denne.
Så det mindre positive. RE-AC-TOR er en plate Crazy Horse, hans mest faste backingband, spiller på. Det pleier å være et godt tegn. Men nei. Neiogneiognei. Platen vil trone høyt på min liste over verste Neil Young-plater. Tenk ZZ Top og annen sirumpa gammelmanns boogierock fra helvete. Og i tillegg med noen av de mest pinlige og platteste tekstene mannen noen gang har skrevet (og dét sier ikke lite). I en verden av elendige plater troner denne fortsatt høyt som et sannt makkverk.
Så de to resterende. Altså de to som fra nå av vil bli omtalt som “the missing two”. Grunnen til at ikke disse er utgitt i samme slengen er ifølge Hyperrust at det mangler gode mastertaper fra den perioden.
“Time Fades Away” var et livealbum med bare nye låter. Platen var skandaløs da den kom, da Young var kjent for populære og ufarlige plater som “Harvest” og “After the Gold Rush”, og den ble derfor behørlig slaktet av kritikerne. Høyst ufortjent selvsagt. Platen har ikke like gode låter som “Tonight’s the Night”, men er likevel en plate i samme desperate og rå stil, født i en periode hvor Young var langt nede og stort sett overlevde på store mengder Tequila. I sammenheng med “Tonight’s the Night” og ikke minst “On the Beach”, som markerer slutten på denne perioden er det en interessant plate, og musikalsk holder den også definitivt mål.
Mange vet ikke at Neil Young også har en sterk interesse for film, og også har laget og medvirket i flere filmer. “Journey Through the Past” er filmmusikken til filmen av samme navn. Den inneholder lite nytt, én låt for å være eksakt (“Soldier” for å være helt eksakt). Stort sett blir man servert unødvendige versjoner av allerede kjente låter, noe som gjør at dette kun er en plate for fansen. For den lettere psykotiske gruppen av fansen, vel og merke. Høyst unnværlig med andre ord.
For å oppsummere er det altså én plate du trenger, uansett om du har noe forhold til Neil Young eller ikke. Én plate du bør kjøpe hvis du bare er en middels fan. En plate du kan kjøpe hvis du er rimelig stor fan. Én plate du bør få tak i på bootleg hvis du er rimelig stor fan, og to plater du kan kjøpe hvis du vil straffe deg selv virkelig, virkelig mye.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2003/07/musikk-neil-youngs-savnede-seks/trackback/
Abonner på innlegg