I helga var jeg i Bodø og besøkte kjæreste. For å komme meg dit kjøpte jeg en ungdomsbillett fra Braathens. Den gjelder for folk under 26, eller studenter under 32. I Tromsø ga de meg billetten uten spørsmål, til og med uten at jeg viste studentkort.

I morrest, i Bodø, tenkte jeg å gjøre det samme. Alt gikk bra til jeg ble bedt om å vise legitimasjon. Det viste seg, til min overraskelse, at hverken studentkortet mitt eller mine to bankkort opplyser om fødselsdato (hvor teit er ikke dét?)

Jeg sier at jeg dessverre ikke har det, men at jeg er født 28. november, 1976. “Hva du sier er irrelevant”, sier mannen, “jeg må ha legitimasjon”. Jeg ymter frempå om at legitimasjon altså ligger i Tromsø, men at han uansett ser at jeg er under 32 år. “Jeg har sluttet å ta sånne vurderinger”, sier mannen kryptisk. “Hva gjør jeg da?” spør jeg. “Da har du et problem”, sier mannen.

Akkurat dét er åpenbart på dette tidspunktet, og mannen som er ansatt for å hjelpe kunder med problemer er nødeløs. Da jeg antyder at han er noe vrang, at jeg ikke står og lyver til han, og at det overhodet ikke er noe problem å se at jeg er under 32 år, blir han enda surere, og sier at jeg i alle fall ikke får billett hvis jeg kaller han vrang. Jeg påpeker nok en gang det faktum at han er vrang, og i tillegg svært lite serviceinnstilt. Og går.

Her kommer vi på at jeg har den forrige flybilletten min, hvor fødselsdatoen min står, så kjæreste sykler hjem og henter den. Jeg går tilbake til mannen, og sier at dette er det eneste jeg har. Nå er han litt mer villig, av uviss grunn, men sier at han fortsatt må ha legitimasjon. Den ligger fortsatt i Tromsø. Han spør så om jeg kan ringe noen som vet hvor gammel jeg er. “Eh?!”, tenker jeg. Men sier at jeg kan se om jeg får tak i min mor (noe usannsynlig, da klokken er før åtte, og mor er i Praha). Det er tydeligvis greit, og jeg skal til å ringe henne. Da sier mannen at han må ringe, ikke jeg (skulle jeg snakke i kode til min mor, for å få henne til å lyge og si at jeg faktisk er født den 28. november, 1976?). Jeg måtte også hele tiden stå foran han, så han kunne se meg (hva skulle jeg ellers gjøre? Slå hjul?).

Men mor er som sagt i Praha, og ikke stått opp, så det går ikke. Så spør han om jeg er registrert på noe universitet, og om det står på websidene der hvor gammel jeg er. Ja, og nei. Om det er noen andre plasser det kan stå? Her sier jeg, rimelig oppgitt, og halveis på spøk, at det eneste jeg vet om er mine egne hjemmesider, hvor fødselsdatoen står på en cv som jeg har skrevet selv.

“Åja! Men det skulle du jo sagt med en gang, så kunne vi jo ordnet dette!”. Jeg imploderer nesten av innestengt raseri, men loser han frem til cv-en min, hvor han kan lese at jeg er født den 28. november, 1976. “Jeg velger å tro at du ikke er så utspekulert at du har jukset med denne”, sier mannen. “Takk for det, Sherlock” tenker jeg.

Jeg får endelig kjøpt billetten, og rekker flyet med et nødskrik. Moralen er tydeligvis at ditt ord ikke holder, med mindre det kommer fra din mor, eller du har lagt det ut på nett.

3 kommentarer:

1. steike! det skal ikke være lett… tror nesten jeg må legge ut cv på nett med fødselsdato nå.

   
   Sa eivind Monday 21. July 2003 klokka 16:22 | #

2. Alle vil være konge i sin gitte posisjon. Bøy deg i støvet for serviceyrkets despot!

   
   Sa - - e r i k - - Tuesday 22. July 2003 klokka 10:32 | #

3. Om verdien av online-CV

   skriver Vegard i en posting. Endelig en bekreftelse på at det virkelig er strevet verdt å skrape sammen personlige data.

   
   Sa Eiriks forfatterblogg Monday 21. July 2003 klokka 22:47 | #

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2003/07/service-og-websidelegitimasjon/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted