Semesteroppgave i HFMV 205: Digitale medier, sosial kommunikasjon
NTNU, Vår 2001
Av Vegard A. Johansen – vegardjo@stud.ku.dk

http://vaj.no/skriverier/pitchfork/

Innholdsfortegnelse:

• Felt- og oppgaveavklaring: Hva, hvorfor og hvordan?
• Netthistorien: Brukernes perspektiv
• Roscoe og webpublikumet: Et webpublikum blir til
• Pitchfork Magazine: Som pendel mellom to tradisjoner
• Oppsummering: Hva, hvorfor og hvordan?
• Litteraturliste: Hvem sier hva?

Felt- og oppgaveavklaring:

Jeg har i denne oppgaven tenkt å ta utgangspunkt i et relativt smalt musikkmagasin på web som heter Pitchfork Magazine. Min egen interesse for smal musikk, og musikkjournalistikk generelt, førte til at jeg fant dette magasinet for noen måneder siden. Siden da har jeg vært en ivrig gjest der, og begynte etterhvert å interessere meg for andre aspekter enn det rent journalistiske rundt nettstedet.

Pitchfork er et musikkmagasin som har fokus på det man kan kalle smal indie-musikk. Indie-musikk er i bunn og grunn bare musikk som er utgitt på små, uavhengige (independent = indie) selskaper, der artistene gjerne får full frihet til å gjøre hva de vil med musikken sin, og hvor produktet ikke skal være markedstilpasset med det mål for øye å selge. Hva som er interessant med nettstedet i dette tilfellet er at det i høyeste grad er et kommersielt nettsted, men har som ønske å fremme den ikke-kommersielle musikken. Ønsket om å fremme slike «smale» interesser er noe som har kjennetegnet Internett generelt, og private nettsider spesielt, i lang tid, men jeg vil likevel hevde at Pitchfork gjøre det på en noe spesiell måte.

Jeg vil her bruke Pitchfork som en base for en historisk utledning om hvor man kan hevde Internett står i dag. For å gjøre dette vil jeg ta for meg (den tidlige) netthistorien med spesiell fokus på det man kan kalle brukernes perspektiv. Her vil jeg bl.a. bruke historien om Usenet som eksempel. Videre i oppgaven vil jeg ta for meg Timothy Roscoes artikkel om hvordan han mener et webpublikum har utviklet seg.

Min hypotese er at Pitchfork kan ses på som en slags pendel mellom to foreløpige tradisjoner i nettets historie. I tillegg vil jeg se på konkrete utformings- og innholdsaspeketer ved Pitchfork og knytte dette opp mot de mer historisk-teoretiske delene av oppgaven.

Netthistorien:

Historien om hvordan Internett har blitt til det det er i dag, er en sammensatt fortelling som mange har konkurrert om å fortelle. Hvordan historien blir fortalt er på mange måter et spørsmål om hvilket perspektiv du benytter deg av.

Stine Gotved viser i sin doktorgradsavhandling om Usenet til teoretikeren Jon Guise, som argumenterer for at man må tilnærme seg netthistorien tverrfaglig ved å ta hensyn til flere perspektiver som ofte brukes for å forklare tilblivelsen av Internett. Det er i hovedsak to utgangspunkt som har vært brukt for å fortelle denne historien, “brukernes perspektiv” og “arkitektenes perspektiv”. I sistnevnte forklares netthistorien bl.a ved å peke på teknologiske og konstruksjonsmessige faktorer som har ført til at Internett har fått den posisjonen i dagens samfunn som det har. I brukernes perspektiv settes fokus på de (tidlige) entusiastiske brukerne, som i tillegg til å skape trafikk på linjene, også var pådrivere for nye løsninger og retninger teknologien skulle ta. Guise hevder at begge perspektivene er for snevre, da arkitektenes perspektiv tenderer mot teknologideterminisme, mens brukernes perspektiv tenderer mot kommunikasjonsdeterminisme – at et basalt mennesklig behov for kommunikasjon styrer utviklingen. (Guise 1998 i Gotved 1999)

Jeg vil i den videre fremstillingen av netthistorien bruke en grunnstruktur som ligger tettere opp mot brukernes perspektiv, men spe på med åpenbart viktige teknologiske utviklinger som har skjedd fra nettets spede start i 60-årenes USA og opp til i dag. Jeg ønsker her å fotelle historien ved å peke på noen sentrale brukergrupper nettet har hatt.

Den første brukergruppen på nettet var en svært snever krets av forsvarsfinansierte forskere. Det var disse som utformet strukturen for det som ble ARPAnet. Den gjengse teorien om ARPAnet er at det i utgangspunktet ble utformet med den hensikt å bygge et kommunikasjonssystem som kunne overleve en atomkrig. Strategien for å klare dette var å bygge et nettverk der ingen av enkeltkomponentene (her: vertsmaskinene) var viktigere for helheten enn andre. Hver enhet / vertsmaskin ble selvstyrt og følgelig like viktige, eller like lite viktige, for kommunikasjonsflyten (Munch 1997). ARPAnets føste faste forbindelse kom i 1969 og hadde i 1972 bare vokst til 30 vertsmaskiner. Likevel var det i denne perioden selve grunnstrukturen for Internett ble til. Sentralt her er protokollen TCP/IP, som ble og blir brukt som pakkeoverføringsprotokoll, samt den flate strukturen som nevnt ovenfor.

Det ble ikke virkelig fart på utviklingen før litt ut på 80-tallet da særlig universiteter og datasentre fikk knytte seg opp mot ARPAnet. Nettet var fortsatt styrt av ARPA, men det skjedde en fusjon med CSNET. Bakgrunnen til CSNET var at flere dataforskere ville ha tilgang på de fordelene nettet ga. I 1982 begynte CSNET å operere, og fikk knytte seg opp mot ARPAnet. CSNET brukte samme teknologi som ARPAnet, og de akademikerne som nå befolket CSNET og ARPAnet var den andre bølgen av brukere som ble viktig for nettets utbredning. (Abbate 1999). I 1989 hadde tallet på antall vertsmaskiner økt til 100.000.

På denne drøye tiårsperioden kom det også mange nye nettverk til. Jeg vil her spesielt peke på historien om Usenet, som på mange måter kan ses på som historien om den brukerdrevne utviklingen av Internett. Et av de integrerte nettverkene i Internett er Usenet. Usenet formidler de diskusjonfora som noe misvisende betegnes newsgroups / news, eller nyhetsgrupper. (Gotved 1999). Det hele begynte med et program for operativsystemet Unix, laget for utveksling av data mellom Duke University og University of North Carolina i 1979 (Aarseth 1993 i Munch 1997), som så spredde seg videre. Usenets videre oppstandelse er noe vanskelig å forklare, men jeg vil her bruke Lee S. Bumgarner, en av de tidlige Usenet-brukerne, som har forsøkt å skrive historien. Han peker her på den rollen de tidlige brukerne hadde:

«The «backbone» was simply a group of hosts whose admins agreed to form such a connected set, and to devote whatever resources were necessary to carry all the Usenet traffic and to pass it on promptly» (Nettkilde 1, se litteraturliste)

De tidlige brukerne var altså stort sett nettverksdriftere som av egeninteresse bestemte seg for å delta i dette interessefelleskapet. Spredningen av Usenet foregikk slik at de som fikk «feed» fra en server, forpliktet seg til å gi «feed» videre til en annen interessert server / nettverksdrifter. (Gotved 1999). Dette var sannsynligvis ikke så idyllisk som det høres ut, noe også Bumgarner gjør oppmerksom på:

«A Usenet feed depended greatly on who you knew and your phone budget.» (Nettkilde 1, se litteraturliste).

Usenet var bare et av flere slike brukerdrevne smånettverk som oppsto i denne perioden, og Abbate skriver om dem: «These grassroots networks, designed to be inexpensive, were usually run as cooperatives, with a minimum of central coordination». They were user-driven efforts» (Abbate 1999: 200). I dag er Usenet en fullstendig integrert del i Internett, med egne protokoller og med mer standardisert feed. Det er anslått at det finnes en plass mellom 20.000 og 50.000 grupper på globalt plan, men en opptelling lar seg vanskelig gjøre (Gotved 1999).

Det er to poenger som er viktige med Usenet i denne sammenhengen. For det første er det et godt eksempel på hvordan brukerne har hatt innflytelse på utviklingen og spredningen av nye tjenester som de opprinnelige konstruktørene ikke hadde forestilt seg. Og for det andre var kanskje Usenet det første mer eller mindre organiserte interessefelleskapet som oppsto på nettet:

«Computer users flocked to USENET because it offered new possibilities for social interaction, bringing together «communities of interest», whose members might be geographically dispersed» (Abbate 1999: 201).

I begynnelsen dreide diskusjonene seg ofte rundt tekniske aspekter ved nettverksdrift, men utviklet seg fort til også å omfatte andre ikke-tekniske temaer.

Nå skal jeg gå videre til å se på den tredje hovedbølgen internettbrukere, som også er viktigst for meg i denne oppgaven. I 1990 skjedde det to ting. For det første overlot ARPAnet utviklingen og administrasjonen av nettverket til amerikanske universiteter. Internett var nå ikke formelt styrt av et lands regjering. Opptil nå hadde kommersiell aktivitet på nettet vært regulert, og ikke spesielt vanlig (selv om internettilbydere (ISPer) eksisterte også før 1990). På grunn av ARPAnets avvikling ble imidlertid alle adgangsrestriksjoner fjernet, og den tredje bølgen av brukere strømmet på. Private firmaer, privatpersoner, skoler og andre private eller offentlige institusjoner fikk knytte seg til.

Den andre viktige tingen som skjedde rundt 1990, var at world wide web (www) ble introdusert. Introduksjonen av www og følgelig også webbrowsere førte til den så langt største ekspansjonen Internett har sett. Bakgrunnen til www var et ønske om å gjøre den informasjonen som fantes på nettet lettere tilgjengelig. På denne tiden var det begynt å bli vanlig med grafiske brukergrensesnitt på datamaskiner, mens Internett fortsatt var et strengt tekstlig medium. Løsningen på dette ble utviklet ved det sveitsiste labratoriet CERN av noen ansatte, den første store intenettoppfinnelsen som ikke stammet fra USA. Her ble ideen om å bruke hypertekst unnfanget, og dette førte til muligheter for også å inkorporere bilder i presentasjoner på nettet. I 1993 ble Mosaic den første webleseren til å gjøre dette, og det ble den første virkelig populære webleseren. Programvaren ble gratis tilgjengelig, og i løpet av 1994 hadde den spredt seg til flere millioner brukere. I 1994 ble også nettleseren Netscape introdusert, utviklet av avhoppere fra Mosaic, og førte til en enda større ekspansjon.

Jeg har her gått gjennom deler av netthistorien, og prøvd å fokusere mest på det man kan kalle brukernes perspektiv. Jeg har tatt utgangspunkt i tre hovedbrukergrupper; de første ARPA-tilknyttede forskerne, den andre gruppen av hovedsakelig dataforskere og akademikere, og den tredje og foreløpig siste gruppen av kommersielle aktører og privatpersoner. Ved at jeg har valgt denne fremstillingen av historien følger det at jeg har utelatt flere viktige faktorer. Det er imidlertid ikke rom for en mer grundig gjennomgang av dette her, man må bare være oppmerksom på at fremstillingen kan gis på flere måter. Jeg vil nå gå videre med å ta for meg webhistorien mer konkret.

Roscoe og webpublikumet:

Introduksjonen av www førte etter kort tid til at Internett ble mer og mer allemannseie i vestlige land, og en viktig faktor er at egenpublisering ble gjort lettere, og morsommere, ved hjelp av HTML – den kodingen man bruker for å gjøre presentasjoner tilgjengelig på web. Abbate skriver om introduksjonen av www:

«The Web completed the Internet’s transformation from a research tool to a popular medium by providing an application attractive enough to draw the masses of potential Internet users into active participation, putting in place a radically decentralized system of information sharing» (Abbate 1999: 217).

Når jeg nå har foretatt en gjennomgang av netthistorien opp til introduksjonen til www rundt 1990 vil jeg gå videre med å se på en tekst skrevet om nettopp World Wide Webs foreløpige historie. Timothy Roscoe har i sin artikken «The construction of a World Wide Web Audience» en kritisk, nærmest marxistisk, tilnærming til webhistorien hvor han hevder at web har blitt mer og mer likt et tradisjonelt massemedium, der det sendes fra store sentrale kilder til mange, relativt passive, deltakere.

Roscoe fremhever to aspekter som han mener har ført til utviklingen av et webpublikum. For det første peker han på benyttelsen av DHCP – Dynamic Host Configuration Protocol. Dette betyr kort sagt at når man i dag kobler seg opp mot sin netttilbyder (ISP) så får man ikke en statisk IP-adresse, men en dynamisk. Altså får man forskjellig IP-adresse for hver gang man logger seg på. En statisk IP-adresse er nødvendig for å kunne registrere og bruke et domenenavn, og for å kunne legge ut egne websider uten å måtte ta hensyn til restriksjoner satt av din ISP. Roscoe argumenterer for at dette er et viktig aspekt når man skal legge ut en webside, da det har blitt svært vanskelig å skaffe seg en statisk IP-adresse. Hvis du vil skaffe deg det så må du ut med mer penger enn det som var tilfelle før, da det ikke var like stor mangel på IP-adresser. Av dette følger det at det i hovedsak er store og profesjonelle aktører som tar seg bryet med å skaffe seg statiske IP-adresser, og at webinnholdet følgelig blir mer profesjonalisert.

Det andre aspektet som fremheves er det at nettet, i andre medier, har blitt fremstilt som nettopp et massemedium, mye på grunn av journalistisk ignorans:

«this change has been influated heavily by media coverage of the Internet, coupled with poor knowledge of (and considerable public mystification of) the workings of the technology. It has meant the construction of an ‘audience’ for the World Wide Web» – (Roscoe 1999: 678)

Når nettet / weben har blitt fremstilt som nettopp et massemedium har dette ført til at (nye) nettbrukere har kommet til å se på seg selv som nettopp et publikum, og at produksjon av innhold er noe som naturlig overlates til andre enn dem selv:

«Intenet users have come to be positioned as subjects who view the World Wide Web as a source of information […] rather than a means of expressing their own creativity and ideas. The production of ‘content’ is increasingly seen to be a job for large commercial interests who can do this kind of thing ‘properly’» (ibid).

Roscoe hevder altså at det har skjedd en holdningsendring hos nettbrukerne på grunn av hvordan nettet har blitt fremstilt i massemediene. Han går langt i å hevde at Internett med dette har mistet noe sin tidlige desentraliserte struktur, og ånd. Nettet er ikke lenger et fristed for kreativitet, men en medium man forholder seg mer og mer passivt til. Jeg vil komme tilbake til dette i avslutningen min.

Pitchfork Magazine:

Jeg har i det overstående gått gjennom netthistorien, og herunder Usenet-historien, med fokus på brukernes perspektiv. Videre har jeg tatt for meg Roscoes artikkel om utviklingen av et webpublikum. Jeg vil hevde at man kan se på Pitchfork som et nettsted som plasserer seg mellom disse to tradisjonene, men før det vil jeg si noe om Pitchforks mer konkrete utformings- og innholdsmessige aspekter.

Går man inn på http://www.pitchforkmedia.com/ så er det første man møter en rekke med annonser. Dette er i tillegg til logoen som er plassert rett under annonsene det mest umiddelbart iøynefallende ved siden. Under logoen finnes det tre kolonner. Den øverste er «Featured review», altså dagens utvalgte nye anmeldelse. Under denne finner man kolonnene «More daily reviews» og «Daily music news». Til høyre for alle disse, inkludert logen finner vi en stor kolonne som er «New features». Den helt nederste delen av siden er dedikert til linker internt inn på siden, noe jeg vil komme litt tilbake til siden. Dette er i hovedsak strukturen på hovedsiden, den er enkel og oversiktlig, med annonser, logo og søkemuligheter sentralt plassert.

Jeg mener altså at man kan se på Pitchfork som et nettsted som står i forhold til to tradisjoner på nettet, og kanskje www spesielt. Den første er de tidlige fansidene og interesseorienterte sidene som blomstret i den tidlige web-perioden, da «alle» skulle formidle noe. Den andre er den noe senere profesjonaliseringen av webinnhold, som Roscoe snakker om.

Pitchfork kan ses i sammenheng med den første tradisjonen først og fremst ved å se på innholdet, det redaksjonelle stoffet. Musikkanmeldelelsene til Pitchfork, som utgjør hoveddelen av det redaksjonelle stoffet, er svært grundige og lange. Gjennomsnitt antall ord når jeg sjekket de ti siste anmeldelsene den 13. mars 2001 var 678.5. Den lengste anmeldelsen var på 1182 ord, mens den korteste var på 497. Man kan altså hevde at Pitchfork har en relativt anti-tabloid måte å fremstille det redaksjonelle stoffet sitt på. Det krever tid å lese igjennom en anmeldelse hos dem. De har en grundighet i sin formidling som signaliserer stor kjennskap til stoffet. En grunndigere innholdsanalyse er det ikke rom for å gjøre i denne oppgaven, men jeg mener og at det er rimelig lett å se at det uttrykkes en glede over nettopp det å formidle i artiklene. De skriver engasjert og morsomt. Og denne gleden ved å kunne formidle noe selv er kanskje den viktigste faktoren for at markedet for private nettsider eksploderte tidlig i fasen til www.

En annen faktor som gjør at Pitchfork knytter seg til denne tradisjonen er at de legger opp til en personlig profil. Dette er noe som ofte mangler på kommersielle nettsteder. Pitchfork har synliggjort bakmennene. En link går til «Staff» der alle skribentene er presentert på en humoristisk måte, og hvor det og er mulighet til å maile skribentene direkte. Det er og en link på hovedsiden som heter «Contact» som tillater deg å kontakte Pitchfork direkte. I tillegg til dette finnes det en link til «Reader mail». Dette er en leserinnleggside, der skribentene svarer på mail fra leserne. Ofte med en humoristisk vri her og; da jeg gikk inn på den siden den 13. mars 2001 var følgende det som møtte meg:

«Free mailbag tip #21: If you’re going to write to us and insist on namechecking shitty mainstream bands that Pitchfork obviously dislikes, be prepared for a mocking of epic proportions» (Nettkilde 2, se litteraturliste)

I tillegg til at dette sitatet er et eksempel på den humoren og personlige profil man finner hos Pitchfork er det og et eksempel på hvordan de vil distansere seg fra mainstream-musikken (som for enkelthets skyld kan ses på som det motsatte av indiemusikk).

Den andre tradisjonen Pitchfork står i er den senere profesjonaliseringen av webinnhold. Selv om Pitchfork legger opp til en personlig profil og åpenbart formidler noe de har egeninteresse i, så er nettstedet formet som et kommersielt nettsted. De tre kolonnene under logoen med anmeldelser, lengre artikler og daglige musikknyheter blir oppdatert svært ofte (daglig for to av dem, og minst ukentlig for de lengre artiklene / «features»). Dette er for å tiltrekke folk til nettstedet med jevne mellomrom, da det gir dem et bedre grunnlag for å forhandle med annonsørene. Mange og hyppige treff på siden gjør den mer attraktiv for annonsører. Dette er det jeg vil kalle for hovedattraksjonene med Pitchfork fra et kommersielt ståsted. I tillegg til disse hovedattraksjonene finner vi noen delattraksjoner. En av linkene nederst fører til en side med utgivelsesdatoer for ny musikk. Her kan interesserte gå inn å se når artister de følger med på kommer ut med nye plater. I tillegg til dette har også Pitchfork søkbare arkiver, der man kan søke på band eller artister og få opp en liste over anmeldelser utført av Pitchfork, hvis de er utført.

I tillegg kan det nevnes at Pitchfork har en profesjonalisert annonsepolitikk, selv om dette på mange måter er en selvfølge, da det er et kommersielt nettsted. Vi kan likevel dvele litt med annonsepolitikken her. Hvis man klikker seg inn på «Ad rates & Info» får man informasjon om hva det koster å ha en annonse hos dem, hva man får igjen for å ha det, og kriterier for å ha det. Spesielt interessant her er kriteriene. Annonserekken hos Pitchfork består av en lang annonse til venstre (400 pixler) og en kortere til venstre (100 pixler). Den lengste annonsebaren er åpen for alle, men hvis man leser under kriteriene for den korteste annonsebaren står følgende:

«This ad is only available to independent companies». (Nettkilde 3, se litteraturliste).

Pitchfork ekskluderer her en stor mengde annonsører (ikke-uavhengige selskaper), sannsynligvis for å hjelpe med å promotere de samme firmaer og den samme musikken som de promoterer. Om dette er beundringsverdig i deres perspektiv, eller noe falskt får bli opp til den enkelte å avgjøre.

Jeg har her tatt for meg de mer konkrete sidene ved Pitchfork som nettsted. Jeg har forsøkt å redegjøre for hvordan nettstedet kan ses på som en slags pendel mellom to relativt motstående tradisjoner i webhistorien. Først ved å peke på Pitchfork som et interesseorientert nettsted med en personlig profil. Og senere ved å peke på hvordan det er utformet med en kommersiell hensikt.

Oppsummering:

Jeg har i det foregående forsøkt å summere opp netthistorien med et overordnet fokus på de forandringer Internett har gått gjennom som et medium fra starten i 60-tallets USA og opp til i dag. Jeg har tatt for meg den tidlige historien med mest fokus på den brukerdrevne siden av utviklingen, og sett dette opp mot den utviklingen vi ser nå med det Roscoe kaller for utviklingen av et nettpublikum.

Jeg har sett på nettstedet Pitchfork som en slags pendel mellom disse to tradisjonene. Altså et nettsted som skylder omtrent like mye til begge tradisjonene. Man må imidlertid være klar over at dette bare er en måte å fremstille netthistorien på. Som jeg sa innledningsvis i netthistoriegjennomgangen min er det ofte hvilket perspektiv man velger som styrer hva man fremhever og hva man ikke tar med.

I dette tilfellet kan man faktisk argumentere for at det er akkurat det motsatte som har skjedd, at nettet har gått fra å være kontrollert av det amerikanske forsvarsdepartementet til å bli et slags anarkistisk fristed, som bl.a. kjennetegnes av mangelen på en sentral lovgivning eller autoritet.

I tillegg til dette kan man relativt lett angripe Roscoe på det han skriver. De stengsler han føler blir satt på han når han ikke er sin egen webmaster på alle nivå, føler jeg er noe overdrevet. Vil man ikke publisere noe ulovlig er det som regel svært få restriksjoner på hva man kan publisere, og dette er et av Roscoes hovedpoenger.

Skal man trekke Pitchfork inn her så kan man hevde at nettstedet er en kjærkommen, og ikke uønsket, profesjonalisering av www. Weben består av en vanvittig mengde publikasjoner, fra rene nyheter til kunstneriske uttrykk, og selvsagt herunder en mengde data med begrenset interesse for andre enn den eller de som har publisert det. Pitchfork og andre lignende nettsteder kan i dette lyset ses på som en nødvendig ordensfaktor i et hav av kaos. Samtidig har andre deler av nettet, som det utelukkende selvpubliseringsbaserte Usenet, også vokst voldsomt i den samme tidsperioden som Roscoe konsentrerer seg om (Johansen 2000). Bildet er altså ikke ensidig.

Likevel mener jeg Roscoe har et viktig poeng i det at markedskrefter har forandret nettet voldsomt, og følgelig ikke nødvendigvis til det beste. Grunnet en høyere profesjonalisering er kanskje terskelen for å publisere noe selv høyere, og utbyttet virker mindre. Og han har et veldig interessant poeng i det at nettbrukerne i dag kanskje ser mer på seg selv som et publikum som skal observere og lese på nettet, heller enn å benytte de mulighetene man faktisk har for å bidra med noe selv. Hvordan dette vil bli fremover i tid er vanskelig å spå, men kanskje vil vi se flere kombinasjonsprosjekter a-la Pitchfork, og kanskje vil også de forsvinne. Eller kanskje vil privatpersoner fortsette å publisere eget materiale til tross for de stengsler Roscoe skisserer opp.

Min intensjon her har ikke vært å gi en uttømmende gjennomgang av alle aspektene i netthistorien, det er det heller ikke rom for i denne typen oppgave. Jeg har imidlertid ønsket å fremme noen perspektiver som jeg selv mener er interessante og nyttige for å se på hvor Internett, og World Wide Web spesielt, står i dag. Og ved å gjøre det håper jeg å kanskje kunne fremtvinge noen refleksjoner om hvordan utviklingen av mediet kanskje vil utarte seg fremover.

Litteraturliste:

Abbate, Janet (1999): “Popularizing the Internet.” London: The MIT Press.

Stine Gotved : “Cybersosiologi – det samme på en anden måte”. Ph.d.-avhandling, sosiologisk institutt, Københavns Universitet. Vår 1999. Oppgaven finnes på http://akira.ruc.dk/~gotved/Stine-phd.htm– ved referanse har jeg referert til sidetallet som skrevet ut i Pdf-format (Acrobat Reader).

Vegard A. Johansen: “Usenet som sosialt system”. Mellomfagsoppgave i sosiologi. Norges teknisk-naturvitenskapelge universitet. Høst 2000. Oppgaven finnes på http://vgrd.dk/studier/usenet.php

Espen Munch : “Kaos og orden på Usenet – en antropologisk analyse av elektronisk nettkommunikasjon”. Hovedoppgave i sosialantropologi ved UiO vår 1997. Oppgaven finnes på http://home.online.no/~emunch/innhold.html– ved referanse har jeg referert til kapittel og under det sidetall som utskrevet.

Roscoe, Timothy (1999): “The construction of the World Wide Web audience”. Media, culture & society, vol 21.

Nettkilde 1 – http://www.vrx.net/usenet/history.rename.html

Nettkilde 2 – http://www.pitchforkmedia.com/mail/index.shtml

Nettkilde 3 – http://www.pitchforkmedia.com/ad/index.shtml