I går ble jeg intervjuet av BT, med bilde og det hele, bare for i dag å oppdage at det ikke ble trykket. Saken ligger enda ikke online, men handler om at Københavns nye filmfestival ikke opplever den helt store publikumstilstrømningen. Hovedpoengene til avisen er at publikum ikke kommer fordi filmene ikke er publikumsvennlige nok, og at festivalarrangørene ikke kan skylde på været.
Jeg sa at jeg fant programmet rimelig bra (det lille jeg har sett over det, vel og merke), og at poenget med en filmfestival burde være å spre de smale filmene som man ellers ikke får sett (København har et utmerket kinotilbud, så man trenger ikke være redd for å gå glipp av blockbusterne). Jeg sa videre at jeg neppe ville gått på kino hvis det var 30 grader ute og jeg heller kunne gå på eksempelvis stranda. Selvsagt ikke.
Svarene mine stemte altså ikke med avisens vinkling, men som plaster på såret kom det i alle fall et lite bilde av meg, og de få andre, i kinosalen. Avisen opplyste videre at jeg var én av to betalende på denne filmen. Filmen, Bungalow, var forøvrig overhodet ikke verd pengene.
Humhum… Bedrageri er kanskje et litt sterkt uttrykk, såsant du ikke eksplisitt ble _lovet_ et oppslag? Og gjorde journalisten det, var hun/han sørgelig uprofesjonell, for når det kommer til stykket er det jo sjelden journalisten som tar avgjørelsen om hva som kommer på trykk. Der spiller desken en hovedrolle. For et par måneder siden trykket Dagbladet et intervju med meg – to år etter at jeg snakket med journalisten. Han kunne ikke annet enn beklage at desken først nå hadde funnet det bryet verdt å sette det på prent. ;-)
Joda, “bedrageri” var ikke ment så bokstavelig eller seriøst heller, det var tross alt bare en litt utvidet “fem på gata”-sak det her :)
Trackback? http://vaj.no/2003/08/intervjubedrageri/trackback/