I mange år har jeg vært stor fan av det man gjerne kaller alternativ country eller no depression (forøvrig en usedvanlig dårlig sjangerbetegnelse). I mange år har Ryan Adams vært en av disse alternative countrymenneskene som har fått mest oppmerksomhet. Først som frontfigur for bandet Whiskeytown, og senere for sin solokarriere.
Og jeg har aldri forstått det. Whiskeytown liker jeg fortsatt ikke, tror jeg, for jeg har alltid syntes det har vært litt for mye country, og litt for lite, hm, alternativt over det. Jeg har videre registrert at Ryan Adams har fått avsindig gode anmeldelser, og samtidig hørt flere enkeltlåter av han, stort sett fra de eminente samleplatene som følger med musikkmagasinet Uncut.
Likevel har jeg aldri følt at det var noe spesielt med disse låtene, og har blitt sikrere i min sak grunnet en kominasjon av Ryans selvtilfredse fremtoning, veldig hyppige utgivelsesfrekvens og platetitler – som å kalle andreplata si for “Gold” (ja, for en gammel musikknazi er det mange mer eller mindre irrasjonelle ting som spiller inn på inntrykket, jeg innrømmer lett). Generelt har jeg hatt sett på han som en litt ubehagelig posør og en opphypa artist.
Det kan være dette faktisk stemmer, men i det siste har jeg fått tilgang på hans to første plater, “Heartbreaker” og “Gold”, og har flere ganger tatt meg i å nynne med, og har blitt overrasket over både lydbilde og stemme. Rett og slett har det omsider gått opp for meg at mannen har skrevet noen fanastiske låter. Ikke banebrytende på noen måte, og av og til litt glatt. Men glatt på den gode måten, det finnes mange nydelige poplåter her som jeg har store problemer med å få ut av hodet.
Så den siste uken har jeg ikke hørt på annet. Og det som har irritert meg mest sist uke er at han visstnok spilte her dagen før jeg tenkte på å sjekke om han ikke skulle gjøre nettopp dét. Og jeg må, i alle fall midlertidig, innrømme at jeg nå liker denne tidligere ubehagelige posøren av en opphypa artist.
Så nå må jeg kjøpe disse platene, og også sjekke ut hans siste plate, “Rock ‘n’ roll” (nok en tittel som umiddelbart gjør meg fientlig innstilt). Og nok en gang er det mp3-er som har gjort at jeg finner nye artister å kjøpe.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2003/11/kryper-til-korset-jeg-liker-ryan-adams/trackback/
Abonner på innlegg