Blåmann (til venstre) sett fra utgangspuntet.

Audun hviler ben.

Enda litt lengre opp.

Fra siste del av oppstingningen mot toppen.

Varden på toppen.

Vegard på toppen.

I går gikk jeg og en kompis på Blåmann, som er Kvaløyas høyeste fjell med 1044 meter over havet. Turen er tidvis bratt, men lettere enn jeg hadde fryktet (sier kanskje mest om hvor mye jeg fryktet).

Vi tok det rolig og kom oss opp på ca. to og en halv time, og ned på ca. en og en halv. I dag er kroppen en anelse mørbanket, da jeg knapt har sett en bakke de to siste år, og langt mindre gått på fjellet, men det var verd det! Fin tur og flott utsikt, hvor sistnevnte er noe et lite digitalkamera ikke helt klarer å fange.

2 kommentarer:

1. Blåmann, Blåmann… Har dessverre enda ikke kommet meg opp på toppen av det fjellet, men lysten er sterk. Hørt mye fint om turen dit opp. Men stemmer det at man må ha tilnærmet grunnkurs i fjellklatring den siste biten? Slik det har blitt meg fortalt er det om ikke nødvendig så i alle fall kjekt å ha…

   
   Sa Tommy Myrvoll Wednesday 8. September 2004 klokka 12:42 | #

2. Tja, det er noen partier som er temmelig bratte, og hvor man skal bruke både armer og ben for å komme seg videre. Og følger du ikke løypa kan du fint støte på plasser hvor det er helt umulig å komme opp. Det er sikkert også en fordel å ha gått litt i fjell før, og det er nok en fordel å ikke gå alene om du ikke er spesielt fjellvant.

   ..men når dét er sagt så kom jo jeg meg opp! Jeg er ikke spesielt fjellvant, og langt fra noen klatrer. Og den dagen vi var der var det folk fra ca. 10 til 50 år der oppe, så jeg tror neppe du kan bruke det som en gyldig unnskyldning :) Det er uansett en veldig fin tur, og også betraktelig kortere enn Tromsdalstinden.

   
   Sa Vegard Wednesday 8. September 2004 klokka 14:36 | #

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2004/08/blamann/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted