Jeg vet ikke hvorfor, men for noen uker siden slo det meg at jeg vet forsvinnende lite om Istanbul, og at det hadde vært bra å vite litt mer.
Orhan Pamuk har fått mye oppmerksomhet i det siste, spesielt da Tyrkia saksøkte han for uttalelser om (det omstridte) folkemordet på armenerne mellom 1915 og 1917. Ellers har han fått oppmerksomhet for å skrive gode bøker, og jeg har lenge hatt i bakhodet at jeg skulle lese noe av han.
Hans siste er Istanbul…, som sto som bestilt foran meg i bokhandelen da jeg så etter en feriebok. Ikke bare kunne jeg få lese Pamuk, men også finne mer ut om Istanbul! Boken er klassifisert som non-fiction, og fungerer slik at Pamuk forteller om sin oppvekst frem til han bestemte seg for å bli forfatter, samtidig som han forteller om Istanbul, og hva han mener kjennetegner byen. I veldig korte trekk er det: byens status mellom øst og vest, innbyggernes kollektive melankoli og det vakre i et forfall. Jeg syntes det mest interessante med boka var oppveksthistorien, ikke skriveriene om Istanbul. Og i grunn syntes jeg ikke oppvekshistorien var noe særlig. Med andre ord er jeg en anelse skuffet. Det skal sies til dens forsvar at jeg leste den både hjemme, småbrisen på strand og tog, og sliten på reise, men mye virket rotete skrevet, rart prioritert og er lite engasjerende. Og det er noe snodig med at den tydeligvis er skrevet med tanke på å bli oversatt.
Bortsett fra det oppfylte den én av sine funksjoner, da den ga meg et bilde av Istanbul, og inspirerte meg til å wikipediere byen mer. Bonusinformasjon er at det er den eneste storby i verden som fysisk ligger på to kontinenter (!), og at de trakk det korte strået i 1923, da Ankara ble Tyrkias hovedstad. Istanbul hadde da vært en av verdens viktigste hovedsteder i rundt regnet 1600 år, som hovedstad for både det bysantiske og ottomanske rike. Bummer.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2006/07/istanbul-memories-of-a-city-av-orhan-pamuk/trackback/
Abonner på innlegg