Julaften i år ble jeg ferdig med det som ble den beste boka jeg leste i 2007. The Raod er en bekmørk fortelling om en navnløs far og sønn som går gjennom et amerikansk landskap etter apokalypsen har rammet, med et urealistisk håp om at livet kan være bedre lengre sør, og at det fortsatt kanskje kan være liv ved havet. Reisen går langs veien, en av de amerikanske Interstates, det er alltid mørkt, alltid tåke og flyvende aske, unormale værfenomener, ingen dyr, og svært få mennesker. Og de få menneskene som finnes er gjerne dem du ikke vil tilbringe tid med.
Det er altså ikke noen kosebok, men den skildrer ensomheten, håpløsheten og håpet vår far og sønn føler på en mesterlig måte. Vi får vite fint lite om hvor de kommer fra, hvem de var før og hva som har skjedd. Handlingen går fra dag til dag, på veien, hvor veldig lite annet enn mat, mot og overlevelse betyr noe. Språket er nøkternt, renskåret og veldig filmatisk på samme tid. Det er som å se en veldig vakker og veldig skummel zombiefilm.
En av de svært mange blurbs min pocketutgave er prydet med, sier at boka nagler deg til lesningen, i frykt for at det hele tiden skal skje noe forferdelig med våre protagonister, før man kommer på at det forferdelige allerede har skjedd. Samtidig er det håp i boka, forholdet mellom far og sønn er rørende, og siste avsnitt hamrer inn en moral man vanskelig kan være uenig i, på en veldig fin måte.
I disse tider med en mulig klimakrise ingen skjønner omfanget av klinger den også svært godt, og det var sikkert også litt derfor den vant årets Pullitzer. Hans forrige bok, No Country for Old Men, ruller i disse dager ut på kino, filmatisert av Coen-brødrene. Det kan umulig bli noe annet enn bra, og jeg er på løp til nærmeste bokhandel for å få mer av denne mannen!
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2007/12/the-road-av-cormac-mccarthy/trackback/
Abonner på innlegg