Arto Paasilinna er en mann flere har anbefalt meg, både i form av å si det, og å gi meg bøker fra han. På en nylig tur på hytta fant jeg også omtrent alle bøkerne hans i bokhylla over senga vår, så da bestemte jeg det var tid for å gi etter.
Jeg leste først Den ulende mølleren, som handler om en småforvirret men driftig finsk møller som gjør alt rett i bygda bortsett fra å måtte ule litt om netterne, noe som får bygdedyret til å våkne.
Så leste jeg Harens år om en mann i sin beste alder som velger å forlate det livet han kjenner for å heller følge sin intuisjon til enhver tid, med en hare i lomma.
Og til slutt leste jeg Kollektivt selvmord som handler om en gruppe som ønsker å ta selvmord sammen, og deres ferd (i buss) mot det målet.
Alle har det til felles at de handler om finner litt på utsiden av det normale samfunnet, gjerne har et element av flukt og jakt i seg, alltid finnes det en heimbrentfabrikk i skogen, og alltid blir det drukket litt over måte. De er også lettleste og morsomme hele tiden.
Jeg syntes Den ulende mølleren var best, da jeg følte genuin sympati for denne karen, Harens år ble jeg litt lei av (selv om mange virker til å ha den som sin favoritt), og Kollektivt selvmord syntes jeg var bedre igjen, men litt for gjentakende og monotom.
Det kan imidlertid være at det ikke var så lurt å lese tre av han i strekk, da jeg kjenner at jeg nå er ganske mettet. Flere andre jeg har hørt om bruker Paasilinna mer som en avveksling mellom andre ting for å booste lesegleden litt om har gått litt lei, og det er nok smartere!
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2010/07/arto-paasilinna/trackback/
Abonner på innlegg