Denne boken har jeg brukt lang tid på, til tross for at den kun er på ca 220 sider. Ikke fordi den er spesielt vanskelig eller kjedelig, mer fordi jeg har hatt det generelt travelt med eksamensprosjekter, med å dra til Tromsø, med venner etc. Boka er altså lest i rykk og napp, og den er satt sammen av en rekke mer eller mindre relaterte historier, derfor sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke helt ser sammenhengen i det hele.

Men nok om det, Kundera er en av mange forfattere og intellektuelle som rømte fra Tsjekkia etter den russiske innmarsjen der i 1968, og bokas historier kretser stort sett rundt dette. Hvordan kommunismens inntog forandret et land og dets folk, og hvordan den kollektive historie ble borte, eller “glemt”. Og hvordan tsjekkere og eksiltsjekkere har forholdt seg til dette.

Boka er til en viss grad selvbiografisk, grunnet selve temaet, men også fordi Kundera (som forfatterstemme) ofte griper inn i historiene sine på forskjellig vis. Eksempelvis kan han fortelle hvorfor han har valgt å dikte opp sine karakterer på den og den måten. Eller han kommer med anektoder fra eget liv.

Og han skriver svært godt. Mest på grunn av dette, og fordi det er et viktig og interessant blikk i en viktig og interessant del av europas historie er boken å anbefale. Likevel, har man ikke lest noe av han fra før av vil jeg heller anbefale “Tilværelsens uutholdelige letthet” som en start.

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2004/01/latteren-og-glemselens-bok-av-milan-kundera/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted