Dette er omtrent en tredjedel av første setning i denne boka:

“Nei!” sa jeg straks og øyeblikkelig, uten å nøle og så godt som instinktivt, for det er jo helt naturlig at våre instinkter motarbeider våre instinkter, at våre motinstinkter liksom fungerer i stedet for våre instinkter, ja, fortrenger den – bemerker jeg åndfullt, om det i det hele tatt kan betraktes som åndfullhet, det vil si, om den nakne, begredelige sannhet kan betraktes som åndfullhet -, […]

Altså en tredjedel på vei til første punktum. På grunn av dette har jeg startet på boka tre-fire ganger, men lagt den fra meg etter noen sider hver gang. Jeg gidder ikke å anstrenge hodet for mye i eksamensperioder. Nå er det imidlertid ikke eksamensperiode mer, og jeg tok med boka i anledning dagens parkvisitter, og i løpet av dagen fikk jeg lest den ferdig.

Kaddisj er navnet på en bønn jødene ber for sine døde. Og boken er en lang tale, eller bønn, i samme stil som sitatet, hvor fortelleren beretter om sitt liv. Om barnet han nektet å sette til verden, mye grunnet sin bakgrunn som fange i Auschwitz, om hans havarerte ekteskap, sin jødedom, sitt forfatterskap, sin barndom og sine opplevelser.

Boken er litt av en kraftanstrengelse, da det ikke er et eneste avsnitt i den, langt mindre en kapittelinndeling. Hele er skrevet som en bevissthetsstrøm, lik sitatet. Tidvis også irriterende intellektuell av seg, spesielt når han starter med sine erindringer om erindringer, og videre sine erindringer om erindrede erindringer. Blant annet. Som en Milan Kundera på speed, i grunn.

Uansett var boken vanskelig å legge fra seg, og når jeg først kom i gang var det ikke snakk om å ikke lese den ferdig. Noe fikk han tross alt Nobelprisen for. Sikkert også en bok man med fordel kan lese flere ganger, for å få med seg alt. Men det vil ikke jeg gjøre. På en god stund.

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2003/06/bok-kaddisj-for-et-ikke-fodt-barn-av-imre-kertesz/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted