I anledning Lev Manovich sitt besøk i byen tidligere i måneden (som jeg selvsagt ikke klarte å få med meg) viser cinemateket en serie de har kalt for Soft Cinema – med følgende beskrivelse: et udvalg af film, der på forskellig vis kredser omkring og belyser overgangen fra analoge til digitale medier.

En av disse filmene er Mike Figgis sin Time Code. Filmen er tatt opp med fire kameraer på fire forskjellige lokasjoner, og med improvisert skuespilleri. Lerretet er videre delt inn i fire like kvadrater hvor så historien utspiller seg.

Nok en spesiell ting med filmen er at den ikke er regissert i ordets egentlige forstand. På grunn av formen må publikum selv finne ut av hva de skal fokusere på, og er i den forstand medregissører.

Tanken er, som med de fleste mer avantgardistisk rettede filmer, veldig morsom. Filmen er, som jeg finner de fleste mer avantgardistiske rettede filmer, ganske kjedelig. Det er ikke vanskelig å få mening ut av filmen, hovedproblemet mitt var at jeg etterhvert manglet inspirasjon til å få noe ut av filmen. I et film- eller medieteoretisk lys kan man imidlertid trekke noen interessante ting ut av den. Det burde jeg sikkert gjort, men orker ikke. Man er da tross alt en uinspirert student.

Men filmen fungerte fint som visuelt bakteppe til egne dag(kvelds)drømmerier, og det er tross alt noe. Og nevnte Lev Manovich, som forøvrig ikke har noe (direkte) med denne filmen å gjøre, er en ganske bra fyr. Hans bok “The Language of New Media” er en av de få morsomme og inspirerende bøker jeg har lest om “de nye medier”, og kan trygt anbefales for de som har en viss teoretisk hang til sånne ting.

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2003/05/film-time-code/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted