Det slo meg at noen økter kjedelig søking, klipping, liming og telling ville kunne besvare både mitt behov for å høre platene mine, og disse spørsmålene, så jeg spotifiserte likegodt listen over platesamlingen min;

Her, hør i vei!

Noen tall og observasjoner:

Platesamlingen min består av 245 artister, og av disse finnes 162 av dem på Spotify, eller 66%. Platesamlingen består samtidig av 461 plater (hele plater og EP-er er talt med, ikke singler), og av disse finnes 227 av dem på Spotify, eller 49%. Jeg har også rundt 70 samleplater fra plateselskap eller magasiner eller annet som ikke er talt med, og forøvrig heller ikke finnes på Spotify.

En observasjon er at jo smalere bandet er jo mindre sjanse er det for at det er på Spotify per i dag (sett bort fra noen få store unntak, som Beatles, som ikke er der i det hele tatt).

En annen er at det i noen tilfeller ikke betyr en døyt at en plate ikke er der. Eksempelvis har jeg en (kun én altså) plate av James Brown som heter “Live”. Den ene finner jeg ikke på Spotify, men ca. en million andre av han er det. Samme så jeg med mange samleplater jeg har.

En tredje er at det legges fort til nytt på Spotify. I løpet av de få dagene som har gått siden jeg ble ferdig med listen har jeg tilfeldigvis kommet over to plater jeg har som hadde blitt lagt til i mellomtiden.

En fjerde er selvsagt at selv om Spotify er fantastisk så mangler det enda en del der, for min del rundt 80 artister jeg liker, og 230 plater jeg har kjøpt, så det er enda ikke helt unødvendig å samle plast, bare nesten – for min del kan det ikke skje fort nok!

Ikke bare så det bedre ut og var mye kjappere, men det ga meg også noen nye måter å jobbe mer effektivt på. Bare det å kunne jobbe direkte på serverne på jobb via SSH direkte i filutforskeren, heller enn å bruke FTP-programmer eliminerte mange timer totalt sett med kjedelige oppgaver. Resultatet var at jeg etter en måned gikk helt bort fra å bruke Windows i mitt daglige arbeid. Noen ting var verre, men tilstrekkelig mange ting var så mye bedre at det totalt sett ga mest mening.

Så kom en overraskende twist. En tilfeldig dag på jobb for et par måneder siden fikk jeg beskjed fra en kollega om at det var en ledig MacBook Pro på huset. Den hadde blitt levert inn grunnet en feil, orginal eier fikk ny, men så ble feilen rettet like etterpå. Så med bakgrunn i mine eksperimenteringer med andre operativsystemer sa jeg at jeg ville prøve den, og fikk den.

For å ta konklusjonen først så bruker jeg nå denne maskinen i det daglige, ikke Linux-boksen, og heller ikke XP-boksen (som riktignok er samme boks). Så med bakgrunn i at jeg har jobbet med tre operativsystem i år, her er mine grunner til å skifte enda en gang.

Grunnen til at jeg nå bruker Mac

En grunn er jo at man ikke leverer fra seg en MacBook Pro når man får den om man ikke må. Is mine now.

Ellers vil man kanskje tro at dette først og fremst er fordi OS X er så skinnende og vakkert, men det er bare delvis sant. Operativsystemet er skinnende og vakkert, funksjonibelt og intuitivt, men det var i grunnen min Ubuntu-installasjon også. Faktisk så var overgangen fra Linux til OS X temmelig liten, rett og slett fordi alt jeg var blitt vant til i Linux fungerte tilnærmet likens i OS X. Operativsystemene deler flere røtter, men i tillegg er det tydelig at Linux-desktopene i senere tid i stor grad blir modellert etter OSX, ikke etter Windows – se eksempelvis store deler av KDE 4.

Grunnen er rett og slett de små ting, som tildels ble verre da jeg jeg oppgraderte til nyeste versjon av Ubuntu, spesifikt:

• Lyd: Her skjedde det mye rart etter oppgradering. Mikrofonen sluttet å virke, så jeg måtte inn i XP for å bruke Skype. Flash og flashfilmer ville ikke gi meg lyd hvis jeg hadde spilt musikk i samme session. Og musikk ville ikke virke om jeg hadde sett en Youtube-film i samme session.
• Jeg bruker ofte mange skjermoppløsninger og skjermer på en dag. Stort sett ekstern skjerm når jeg jobber på plassen min, og laptop-skjerm eller prosjektør i møter. Dette fikk jeg til, men dette med skjermer kostet meg mange timer med plunder, og når jeg fikk en rutine på det var det ikke veldig lettvint.
• Hibernate / ventemodus. Det bare fungerte ikke. Det fungerte forøvrig også veldig dårlig under XP.

Dette har jeg ingen problemer med på Mac, og i tillegg er det noen småting som har med hardware å gjøre som jeg liker bedre:

• Selv om min PC var en av Lenovos toppmodeller (T60p), er skjermkvaliteten og lysstyrken ikke sammenlignbar i det hele tatt. Det er mye mer behagelig å jobbe med skjermen på MacBook Pro-en.
• Å kunne bruke to fingrer for å scrolle i sider, på en større trackpad, er veldig lett å bli vant til, og veldig vanskelig å venne seg av med.

Det er faktisk ikke mer.

Grunnen til at jeg likevel savner Linux litt

Det er veldig mye programvare til Linux som er fritt og gratis, og som kan gjøre mange magiske ting for deg. Det har du i mindre grad på Windows, og i enda mindre grad på Mac. I tillegg er det rørende lett å installere denne programvaren.

Jeg er også mye mer ideologisk nær Linux – Apple er et minst like råttent selskap som Windows når det kommer til å låse forbrukere inn i én programvare (og i tillegg nå ett sett maskinvare), og jeg kan ikke lengre stå med like hevet hode å argumentere for hvorfor fri programvare er bedre, når jeg ikke bruker det selv.

Relatert til dette: det er mye morsommere å følge med på hva som skjer innen Linux. Jeg leser fortsatt flere Linux-blogger, og jeg heier fortsatt. Jeg leser ingen Apple-blogger.

Grunner til å savne Windows

Tja, det eneste jeg faktisk kommer på er at det er alt for mange utrolig irriterende fanbois i både Linux- og Epleland, som stort sett forpurrer enhver seriøs diskusjon om forskjellige operativsystemers fordeler og ulemper. Windows har ingen av disse, sett bort fra Steve Balmer da, som i seg selv jo er en god grunn til å bruke noe annet enn Windows:

Utfallet av mine eksperimenter er altså en knepen seier til Apple over Linux, og Windows tapte denne runden også. Fortsettelse følger forhåpentligvis.

Andy Baio er en morsom blogger der har titt og ofte graver opp gammelt, ukjent eller glemt materiale, og gir de et nytt liv på web.

Et av hans siste prosjekter var å finne VHS-ene til dokumentarserien “The Machine That Changed the World“, digitaliserer de, legge ut på Viddler med annotasjoner, og til slutt gjøre alt tilgjengelig som en torrent (3,1 Gb).

“The Machine That Changed the World” er en dokumentar om datamaskinens historie, laget av BBC og WGBH Boston. Den er i fem deler, hver på ca. 50 minutter, gikk på lufta i 1992, og er til dags dato den største dokumentarserien som er laget om datamaskiner. De med litt for mye kunnskap om dokumentarserien om datamaskiner sier også at dette er den beste som noen gang er laget.

Jeg likte den i alle fall veldig godt, uten å være så nerdete. Det er en veldig interessant historie om teknologisk utvikling, konsepter, industrialisering og automatisering, med mange interessante intervjuer og perspektiver, og i tillegg morsom. Trenger du noe å hvile øynene på i sommerferien er den herved sterkt anbefalt!

Part 1, Great Brains

..tar for seg de tidlige konseptene som mange, mange år etter førte frem til datamaskinens fødsel. Dette er 1800-tallet, da “computers” refererte til mennesker som satt og regnet. Episoden refererer også fremover til senere episoder, og er på den måten en god introduksjon til serien.

Part 2, Inventing the Future

..handler om den første kommersialiseringen av datamaskinene, og er nok min favorittepisode. Her får du store business-planer, store fall, grunnen til at Silicon Valley har sitt navn, grunnen til at du enda vet hvem IBM er, morsom innsikt i datidens umennesklige programmeringsspråk, samt utviklingen fra vakuumtuber til integrerte kretser, og hvorfor det betyr noe.

Part 3, The Paperback Computer

..er også en veldig morsom episode, med sine hippienerdene (deriblant en viss Steve Jobs) som insisterte på at også privatpersoner kunne ha glede av datamaskiner. Her ser du hva Xerox, av alle, har gjort for den opplevelsen du har med din datamaskin akkurat nå, du får fødselen til grafiske brukergrensesnitt, den personlige datamaskinen, Apple og Microsoft.

Part 4, The Thinking Machine

..handler om kunstig intelligens, og de utfordringer man støter på når maskiner skal tenke som mennesker. Episoden handler like mye om mennesklig intelligens som om datamaskiner, og hovedutfordringene i feltet er omtrent det samme i dag som i 1992. Drister jeg meg til å si.

Part 5, The World at Your Fingertips

..handler om internett før World Wide Web, med tidlige nettbrukere, Usenet, og Minitel, hvor sistnevnte er ett av flere lukkede prosjekter som ble effektivt tatt av dage av Tim Berners-Lee. Dette er en morsom episode, men ganske velkjent. Det mest tankevekkende er kanskje hvor veldig kort tid siden det er alt var veldig annerledes.

Jeg fikk mye ut av hele serien, men alle episodene kan ses uavhengig. Skal jeg velge noen personlige favoritter blir det episode 2 og 3. I alle fall, go have look-see!

I år var temaet innovasjon, som for min del førte til mer matnyttige innlegg enn ellers, spesielt:

Clayton Christensen om disruptiv teknologi

Høydepunktet var en totimers keynote om innovasjon og disrupsjon av Clayton Christensen. Disruptiv (teknologi) kan forstås som teknologi, forretningspraksiser eller metoder som kommer inn fra sidelinjen på et eksisterende marked, gjerne helt nederst i markedet hvor det er vanskeligst å tjene gode penger, gjerne med løsninger som i utgangspunktet er teknisk dårligere og vanskeligere å bruke, og hvor markedslederne gjerne er likegyldige til konkurransen grunnet faktorer som dette.

I et kort perspektiv gir det ofte forretningsmessig god mening, men i et langt perspektiv er dette ting som dreper kjemper. Mye kan sies her, men heller enn å gjøre det vil jeg peke på Wikipedia, som har en ypperlig oversiktsartikkel over teorien.

Hvem faller nå?

Bilde generøst stjålet fra FAIL Blog.

Teorier er imidlertid morsomst når man kan relatere det til ting man tenker på selv, og for meg er det spennende å se på hvordan spesielt Microsoft vil måtte utvikle seg fremover. De er et firma som er truet fra mange kanter, selv om de per i dag er tilnærmet uovervinnelige i operativsystem- og kontorapplikasjon-markedet.

På én front har man kontorprogramvare med Google og andre sin satsning på webapplikasjoner (Gmail + Google Docs og Calendar. Zoho med sine tilsvarende Zoho apps etc.) Til nå har dette ikke tatt av i forretningsverdenen, og har blitt rimelig ignorert av Microsoft som heller forbedrer sine desktop-applikasjoner, men svært mange privatbrukere har nå bl.a. sin e-post på nett heller enn på maskinen sin, og mer vil følge.

..og i bakgrunnen her lusker tjenester som Facebook. Flere og flere (av den derre ungdommen nå til dags) har ikke noe forhold til mail og kalenderapplikasjoner, webbasert eller ikke, men de har derimot et sterkt forhold til meldinger og eventer på Facebook og MySpace. For meg er internett uten mail utenkelig, men det er nok mest fordi jeg er vokst opp med det.

En annen front er på billige og ultraportable datamaskiner. Asus EEE har hatt en vanvittig suksess, og flere tilsvarende ultraportable kommer med Linux som foretrukket operativsystem heller enn Windows. Hvorfor? Fordi det er kjappere, tar mindre plass, og gjør jobben vel så godt. Windows er laget for maskiner med mye og sterk maskinvare. Det har funket flott i mange år, men hva når flere og flere kunder velger fysisk lettere og billigere maskiner med dårligere maskinvare?

..og i bakgrunnen her lusker mobiltelefonen, som veldig godt kan ta knekken på de ultraportable igjen. Det er vel få som er i tvil nå om at iPhone vil kunne knekke mange leverandører både i privat- og businessmarkedet for mobiler, og hvorfor skal man ønske seg enda en liten datamaskin i tillegg til den?

Mange markeder har blitt snudd på hodet av disruptiv teknologi, og mange står i kø for å bli det, men i dag er det mest åpenbart å rette blikket mot Microsoft fordi:

• De er en kjempe på et gigantisk marked, men det er et marked som forandrer seg fort.
• Deres mest kjente og brukte satsning på webapplikasjoner er et mislykket oppkjøp av Yahoo.
• De må nå gi bort et utdatert OS for å prøve å konkurrere om de ultraportables gunst.
• De har ingen sosiale nettverk av betydning, og vil nok slite med å komme inn på dette markedet nå.
• Deres mobile plattform er under kraftig skyts, fra Apple, men også potensielt fra Googles Android.

Det er selvsagt ikke gitt at Microsoft ikke klarer dette helt fint, da de tross alt ikke er dumme, og tross alt vet hvor de bli angrepet fra, men det blir interessant å se hvilke grep de blir å ta.

..men siden det jeg skriver her er kjent stoff, i alle fall for de som trenger å vite noe om det, er det kanskje mer interessant å spekulere om de neste kjempene. Hvem vil ta rotta på Googles sitt monopol på websøk og webapplikasjoner, og hva kommer da? Og hvem skal ta Apple på senga med ting de ikke ser komme?

Lasse skrev imidlertid nylig en artikkel som klargjører det helt sentrale med åpne standarder, blant annet mangfold. Og la meg legge til: innovasjon og brukeropplevelse.

Historien er full av eksempler på hva åpne standarder betyr, men la oss ta to nærliggende:

Browserkrigen

Kort sagt, det var en gang Netscape og Internet Explorer som begge ville være størst i nettlesermarkedet, og begge ville låse brukerne til seg med sine helt særegne tolkninger og utvidelser av HTML-standarden, som er det websider lages med.

Webutviklere var da tvunget til å enten utvikle websider til én nettleser og gi beng i den andre, eller utvikle to versjoner av websider. Flere aktører med egne standarder ville betydd at man måtte utvikle enda flere versjoner av samme websted etc. Internet Explorer vant denne krigen, og vi som arbeider som webutviklere har plagdes med etterslepet av dette alltid siden.

Mange år og mye lobbyering har gått, og nå virker det som om Internet Explorer har snudd. Siste versjon er såpass god at de fleste av mine problemer er borte, og neste versjon skal bli enda bedre.

Men hva betyr det for andre enn stakkars meg som må lage sider som støtter alle? Jo, det betyr først og fremst at aktørene i dette markedet har en felles slagmark å kjempe om brukernes gunst på, og da de kan ikke gjøre dette gjennom å være de eneste som støtter utvalgte sider lengre må de gjøre det på andre områder, typisk innovasjon og brukeropplevelse.

Som Firefox-bruker er jeg interessert i hvordan de arbeider med hastighet, offline-funksjonalitet og webapplikasjon-støtte (som i Prism), Explorer-brukere vil få sine nye ting i Exlorer 8, og Opera- og Safari-brukere vil få sine ting. Alle vil prøve å vinne deg som bruker, men ikke med å låse deg til ett valg. Alle vil kopiere smarte løsninger hos hverandre. og det fører kun til en bedre opplevelse for deg.

Hva synes jeg at du skal bruke? Helt ærlig, jeg kunne ikke brydd meg mindre, så lenge jeg kan lage sider som fungerer i alle. Konkurransen fører til at vi alle får det bedre.

Tekstbehandling

Det er her debatten har vært i det siste. Office-pakken til Microsoft har et de facto-monopol her, da alle aktører på teksbehandlingsmarkedet må kunne åpne, skrive til og vise bl.a. .doc-filer likt for å kunne ha en sjans for å hevde seg.

Det virker jo rimelig nok at aktører må kunne gjøre noe så basalt som å vise filer likt for å konkurrere, problemet er bare at formatet er eid av Microsoft, og de vil ikke forklare til noen andre hvordan det fungerer. Derfor er det bare de som har en reell sjanse til å vise alt riktig, mens andre aktører må gjette seg til det. Forslaget har derfor vært å få et nytt og åpent format, som alle har like gode sjanser til å vise riktig, da selvsagt også Microsoft.

Det gjenstår enda å se hva som vil skje her fremover, etter at Microsoft nylig fikk ISO-godkjent sitt OOXML-format, men sansynligvis vil det ikke bety en tøddel for deg som bruker.

Og det er veldgi dumt for deg. Du vil fortsatt klikke save, forsatt sende filer i mail til kollegaer, forsatt få kommentarer tilbake på mail, fortsatt plages med å lagre dette i publiseringssystemet ditt. Og så videre.

Konkurransen vil enda ikke foregå på en felles slagmark, og det vil derfor ikke være veldig interessant å konkurrere om din gunst med bedre løsninger. Du vil ikke få oppleve hva de kloke og innovative hoder hos Google, Sun, Microsoft og Apple med flere ønsker å gjøre for å hjelpe deg (og selvsagt få deg til å velge deres produkter i samme slengen). Den manglende konkurransen vil føre til at ingen av oss får det bedre.

Så vær så god, nyt nyutviklingene i browsermarkedet til det fulle fremover, og gjør det samme innenfor tekstbehandling som du stort sett har gjort de siste femten årene. Bare husk at grunnen til dette i begge tilfeller er muligheten til å kjempe på samme slagmark, og at det er derfor du bør bry deg om åpne standarder!

Nuvel. Jeg skal prøve å begrense min entusiasme, men dette pirrer en gammel medieviter skremmende mye, da Facebook skiller seg fra annen sosial programvare på flere måter. For det første fremstår det programvare, en applikasjon man bruker, og ikke en begrenset websidegenerator. For det andre er det dine innstillinger, og måten du vil se profiler på som er gjeldende, ikke hvordan andre vil fremstille profilen sin for deg. For det tredje handler det ikke om å ha et stort og ukjent nettverk, men et mindre og kjent publikum, som du vet hvem er. Ok, det er i alle fall dette jeg synes det burde handle om.

I tillegg et lekkert design, spesielt for oss som sverger til minimalisme. De har fått så mange små detaljer til så riktig at man blir nesten rørt, og det er det kjappeste jeg har brukt på nett på år. På mange måter fremstår Facebook som selve antitesen til helv*¤#s MySpace.

De gode tingene

Så, hva er nytt? I alle slike tjenester kan man vise profilen sin, si hvilken musikk man liker best, og dele YouTube-videoer av søte katter, men noe av det jeg finner mest apellerende med Facebook er:

Folk: Det er åpenbart, men skal slike tjenester ha en verdi må mange bruke det. Hadde bare hver andre person hatt e-post hadde det bare vært brukt en brøkdel av det vi gjør nå. Som de fleste har fått med seg har Facebook eksplodert i Norge siste par uker, og i løpet av én uke har jeg funnet venner og bekjente fra barneskole, ungdomsskole, videregående, universiteter, alle plasser jeg har bodd, familie, kolleger, tidligere kolleger etc. I motsetning til lignende tjenester virker det som om folk samler seg her.

Meldinger og vegger: Korte meldinger blir en kommunikasjonskanal som stiller seg mellom den litt for formelle e-posten man aldri orker å skrive, og den litt forstyrrende og alt for synkrone chaten som kan være litt knotete å avslutte. Meldinger er en lett, passe synkron måte å kommunisere på. Private meldinger er private, ulikt datingnettverk, hvor det gjøres et poeng av å overvåke og vise hvor mange meldinger man har fått og sendt. Halvoffentlige meldinger er en slags felles chat, og sammen med statusoppdateringer gjør Facebook i prinsippet det samme som søte, søte Twitter. Bare mer nyttig. Det fyller for meg det hullet SMS fylte mellom brev / mail og telefonsamtaler.

Felles fotoalbum: Ubegrenset lagringsplass, med mulighet for å tagge venner, og bli tagget av venner. I seg selv en morsom ting å leke med, men med den utbredelsen Facebook har i dag, skjer det plutselig noen morsomme ting. Alle har nå 1-3 digitalkameraer, med tusenvis av bilder på disk, og det er sikkert flere som meg som:

• har alt for mange bilder man aldri får sortert eller sett, og
• i grunn synes det er morsommere å se bilder av seg selv sammen med venner, heller enn hele den serien du (altså ..jeg) tok av Empire State Building i solnedgang i 2005.

I Facebook ser du bilder venner og bekjente har tatt av deg, under egen profil, og finner bilder av deg og en gitt venn i lag, under gitte venns profil. En åpenbar utvidelse er søke etter bilder hvor flere enn to venner befinner seg i samtidig.

Grupper: Grupper er kanskje det som er minst utviklet, og brukes mer som ad-hoc-nettverk. Eksempelvis har jeg gruppa for stamcaféen min, barneskolen min, og planleggingen av sommerferien min. Det mest interessante er likevel å se nivået på diskusjonsforumene, da selv islam diskuteres med relativ høy saklighet. Jeg vil tippe dette er grunnet at folk presenterer seg der med bildet sitt, viser vennene sine, og viser vennene hvor du deltar. Konsekvensene av å oppføre seg som en idiot er større enn i helt anonyme forum.

Nytteverdien: Til slutt dabber nok aktiviteten noe av, men da har man samtidig en adressebok over venner og bekjente, som oppdaterer seg selv (gitt at vennene dine gjør det). Og ved avansert tilgangskontroll kan du bestemme i relativ høy detalj hvem som skal kunne se hva. Noen vil du vise CV, arbeidserfaring og kontaktinformasjon til, noen vil du skal se bilder av deg i gjørma på Roskilde. Og alle som i ny og ne kommer hjem fra konferanser med skitne visittkort fra folk du ikke husker noe om, vil fort se at en URL til en offentlig profilside kan gjøre en mye større nytte. LinkedIn gjør det samme, men Facebook gjør det lekrere.

Potensialet og videreutviklingen: Rykter går om at Facebook sa nei til å bli kjøpt for en milliard dollar av Yahoo. Rykter sier også at Google var villig til å gi 2.3 milliarder dollar for Facebook, men de har så langt ikke solgt. Jeg håper de ikke gjør det, men tippe Google vil gjøre et nytt forsøk da det Facebook tilbyr passer alt for godt inn i det Google prøver på. Adressebok fra nettverkene dine integrert med din Gmail. Events integrert med Google Calendar. Grupper eventuelt integrert med Google Groups. Fotoalbum integrert med Picasa. Verdens 6. mest trafikkerte side, med verdens mest kjøpesterke brukergruppe, integrert med Adsense. De eier alt Orkut, så de har snust på samme før. Men Orkut er ikke kult.

Facebook er oppbygd av nettverk, hvor du kan bli med i nettverk etter region, skole eller arbeidsplass, og styre aksess for alle. Jeg er ikke med i noen, da hverken skolene eller arbeidsplassene mine er der, og da eneste region i Norge er selve Norge. Men grunnet dette gir det tjenesten et teoretisk potensiale til å kunne knytte alle mennesker på nett sammen basert på et utall variabler. Nok litt derfor det finnes en gruppe med et “Six degrees of separation”-eksepriment gående, i skrivende stund har den 487.000 medlemmer. Potensialet her er like teoretisk som Wikipedias potensiale til å samle all mennesklig kunnskap, men det er like fullt der.

Potensielt mindre gode ting

I en perfekt verden ville slike nettverksmuligheter foregått over egen åpne standarder og protokoller, som andre kommunikasjonskanaler på nett gjør, og man trenger ikke være paranoid for å skjønne at det er problematikk forbundet med å gi fra seg så mye personlig data til kommersielle firmaer. De har dog en API og lisensierer noe kode som open source.

Det vil komme mobbesaker her, spesielt gjennom grupper og tagging av bilder. Men man kan ikke drepe budbringeren heller.

Videre er det noen som samler venner, det gjør ikke meg så mye, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Og grunnet dette kan man som i andre sosiale settinger komme i situasjoner der noen har mer lyst til å ha kontakt med deg enn du har til å ha kontakt med dem, eller motsatt. Og å presentere noen med en limitert profil kan sikkert virke frekt. Men det får være.

Jeg kunne også ønske meg muligheter til å selv gruppere folk i interne grupper, og vise limiterte profiler basert på gruppetilhøringhet. Nå kan du kun vise folk enten én fastsatt limitert profil, eller en full profil. Å kunne presentere forskjellige limiterte profiler basert på intene grupper hadde vært veldig nyttig.

Mer, mer mer!

• Historikken til Facebook fra Wikipedia.
• Facebook – The Complete Biography fra Mashable
• Toolbar for Firefox, for de som ikke engang vil skjule sin avhengighet.

Webarkeologi er morsomt, og i dag kom jeg over en live versjon av dagbladet.no som det så ut i 1995 – 1997. Eldste artikkel jeg finner er fra 9. oktober 1995, mens nyeste dato jeg finner er 19. oktober 1997. Flere linker er døde, men det er fortsatt et tredvetalls hundrevis av artikler der man kan bla igjennom.

Dette er gamle flatfiler dagbladet.no sin redaksjon sikkert har oversett, og som derfor har fått bli liggende på serveren.

En gang vil de bli fjernet, og det er ganske synd: Ønsker noen å skrive den estetiske eller formidlingsmessige historien til web (som jeg selv ønsket under hovedfag), er det særdeles lite tilgang på orginalkilder der man selv kan se hvordan man tenkte design, formidling, interaksjon og informasjonsariktektur den gang. Man er henvist til gamle designbøker og manualer, gjenfortellinger fra de som var der, eller Internet Archives Way Back Machine. Et veldig godt prosjekt, som desverre ikke fungerer spesielt godt i praksis. Eksempelvis finnes bare seks sider fra dagbladet i 96 / 97, mye mangler, mye grafikk mangler på det som finnes, det er tregt, og gamle kodenutter har en tendens til å kræsje webleseren min.

Dette er et problem for mye mediehistorie, mange kunstverk har forsvunnet, svært mye litteratur, mye radio, mens filmen er rimelig godt bevart.

Flinkere er jeg (selvsagt) ikke selv, jeg har et par skjermbilder fra tidligere design her, og sist gang jeg lekte webarkeolog var det mine egne sider jeg fant. De har også forsvunnet siden da.

Oppdatering: noen bonusbilder:

Bildet over er dagbladet.no sin header i 1995.

Og dette er dagbladet.no sin nettguide-seksjon. Legg merke til den tidstypiske artikkelen Internett reddet kinesisk baby.

Oppdatering II: Da Dagbladet feiret sitt tiårsjubileum på nett kjørte de en bildeserie med forskjellige design, men ingen av de over var med.

Det handler om, *trommevirvel*, nettverksorganisering og hvordan man kan bruke en nettverksmodell til å løse noen problemer med organisering, behandling og presentasjon av data på webm og tar utgangspunkt i, *trommevirvel*, tre sentrale fenonemer på web. Nemlig søkemaskiner i form av Google, personalisering i form av Amazon og nettfellesskaper som sett gjennom blogger. Om noen skulle finne på å lese den og vil kommentere, stille spørsmål, lovprise meg (not very likely) eller skjelle meg ut er det bare å bruke kommentarfeltet eller mail!

Og man takker Mikkel Weider for veiledning, og de brukervennlige hos Grey Digital for mange andre ting!

(ellers: jeg prøver å få det til å gå opp for meg selv at jeg har flyttet fra København for denne gang, at jeg er hjemme i Tromsø på relativt ubestemt tid, og har begynt på jobb igjen.)

Og hva er så dette, om ikke beviset på at jeg har levert hovedfagsoppgaven, og dermed ikke kan kalle meg student mer?! Mahaha. Jeg fikk et gammelt drops og et “til lykke” på veien, før jeg syklet hjem, lett som en fjær, og uten å klare å slutte å glise. En veldig merkelig, men så langt helt utmerket følelse!

Alt dette har fungert utmerket for meg, men i går ble likevel endelig punktum for hovedfagsoppgaven satt, og utskrifter gjort! Kuliminasjonen av fem-seks år på universitetet er som man kanskje forstår ikke et verk jeg er hysterisk fornøyd med, men man er alltid for hard mot seg selv, og veileder virker dessuten mer fornøyd enn meg. Det kunne vært bedre men det kunne også vært verre, og jeg ble i det miste ferdig!

Mandag står jeg opp, drar inn til universitetet for første gang på et års tid, og leverer. Først da klarer jeg nok å slippe jubelen løs.