Det eminente musikkmagasinet Pitchfork har nettopp publisert sin reviderte liste over nittitallets beste plater. Vil du lese noe fornuftig om disse platene så hopp over til Pitchfork. Vil du ikke det så bli her. For ingen grunn: hvilke jeg eier, og hva jeg mener!
- 095: Massive Attack – “Mezzanine” (1998)
- De andre Massive Attack-platene er jeg i grunn dødens lei av, men denne kan jeg fortsatt høre på. Selv om den er litt ujevn er jeg tilbøyelig til å si at det er den beste de lagde. (Noe som minner meg på at jeg slettes ikke har hørt den aller nyeste platen).
- 093: Bob Dylan – “Time Out of Mind” (1997)
- Har aldri vært noen hard-core Dylan-fan, så jeg utroper lett denne til hans beste plate! I alle fall hans beste av de jeg eier. Like mørk og langsom som nettene i nordnorge på denne tida, men mye mer engasjerende. Og en favoritt med headphones.
- 091: Tortoise – “TNT” (1998)
- Groovy jazz / elektronica, og postrockpensum, men så engasjerende er den ikke. Dog god til sitt bruk.
- 088: Wilco – “Being There” (1996)
- Alternativ country-pensum. Men jeg finner den kjedelig. “Summerteeth” er betraktelig bedre, og befinner seg på plass 31 i denne listen, men den eier jeg ikke selv.
- 085: Massive Attack – “Blue Lines” (1991)
- Hadde vært rart om denne plata ikke fantes på en liste som dette, og den er veldig bra. Men for meg har disse platene blitt overspilt på diverse fester siden, vel, 91 (eller for min del, siden ca. 94). Bra, men jeg hører aldri på det frivillig mer.
- 078: Stereolab – “Mars Audiac Quintet” (1994)
- Stereolab har stort sett gitt ut den samme plata med repetitiv elektronika hele tiden, og alle har sin sjarm. Alt tilsier at jeg skulle vært stor Stereolab-fan, men det er jeg ikke.
- 077: Primal Scream – “Screamadelica” (1991)
- Klassiker innenfor bl.a house, og kjent for å blande mange sjangrer på et tidlig stadium. Og pensum blant alle som begynte med Extacy i England på starten av nittitallet. Personlig har jeg aldri likt house, eller tatt Extacy, for den del.
- 076: Mercury Rev – “Deserter’s Songs” (1998)
- En åpenbaring for meg da den kom. Svært melodiøs, pompøs, og veldig syrete, med noen fantastiske låter. Gjorde meg til beinhard Mercury Rev-fan, noe jeg fortsatt er. Alt anbefales av dette bandet.
- 061: Pulp – “Different Class” (1995)
- Jeg siterer bare Pitchfork: In the UK, an oft-asked question throughout the summer of 1995 was “Blur or Oasis?” The correct answer was “Pulp.” Utrolig flinke til å skrive gode enkeltlåter, og et band det er rart jeg ikke eier mer av.
- 060: Palace Music – “Viva Last Blues” (1995)
- Jeg har nesten alt Will Oldham noen gang har rørt ved, etter min mening den beste låtskriveren verden har sett i (minst) de siste ti år. Nesten alt han har gjort er pensum innenfor alternativ country.
- 055: Spiritualized – “Ladies and Gentlemen, We Are Floating in Space” (1997)
- Svært pompøs, vakker og svevende elektronika. Jason Pierce er perfeksjonist og en av de som (mest åpenbart) har tyllet i seg mest stoffer i nittitallets England. Begge deler høres godt.
- 049: Tom Waits – “Bone Machine” (1992)
- Personlig er jeg mest glad i den ikke-eksperimentelle Tom Waits. Noe som gir et solid ballespark til min kredibilitet i disse kretser, men av hans plater på nittitallet synes jeg også denne er best
- 048: Portishead – “Dummy” (1994)
- Sammen med Massive Attack det bandet som definterte trip-hop, og jeg var gal etter denne i 94/95. Som Pitchfork skriver er det en plate man ikke tror holder seg så godt i dag, men det gjør den i høy grad. Og Beth Gibbons klarer å fortsatt være relevant i dag med sitt soloprosjekt. Kanskje mest grunnet at hun har en fantastisk stemme, nærmere bestemt har hun min favorittkvinnevokal. Uansett godt jobba.
- 046: Air – “Moon Safari” (1998)
- Hva denne gjør så høyt på lista forstår jeg ikke. Den er jo god nok, men i motsetning til bandet over synes jeg den har tapt seg veldig, på kort tid.
- 045: Godspeed You Black Emperor! – “F# A# Infinity” (1998)
- Kanskje postrockens ultimate album? Mørkt, skremmende, vakkert, dystert, eksperimentelt. Og alt på en gang. Som Pitchfork sier: If “F# A# Infinity” taught us anything, it’s this: the Apocalypse will be beautiful.
- 043: R.E.M. – “Automatic for the People” (1992)
- Etter å ha sett tv-reklamen for den nye samleplata som fôres til julegavekjøperne har det, nok en gang, gått opp for meg at R.E.M er et ganske enestående band. Umulig å mislike, både for mor og meg. En utrolig prestasjon, bare dét.
- 037: Magnetic Fields “69 Love Songs” (1999)
- Av og til lurer jeg på om det bare er meg som mener dette burde vært en enkeltplate, og ikke en trippelplate. Og selv da synes jeg ikke den fortjener en så høy plass på lista. Den er ok, men det er heller ingenting ekstraordinært bra med den.
- 028: Pixies – “Bossanova” (1990)
- Ikke den beste, da de beste kom på 80-tallet. Men det er jo Pixies. Det er umulig å ikke elske Pixies. Et av tidenes beste band, og indierockpensum extraordinaire.
- 026: Weezer – “Weezer” (1994)
- Gitarrock som gjør deg glad, og noen fantastiske poplåter. Jeg kan til og med nesten være enig i den høye plasseringen!
- 018: Smashing Pumpkins – “Siamese Dream” (1993)
- Jeg var gal etter denne plata i flere år, helt til jeg bare ikke klarte mer av stemmen til Corgan, i det hele tatt. Jeg har neppe hørt på denne siden ca. 96, men det var vel en grunn til at jeg likte den så godt.
- 014: Belle & Sebastian – “If You’re Feeling Sinister” (1996)
- Nolduspop som en kamerat av meg kaller det. En ypperlig beskrivelse. Selv om det av og til kan bli for mye av det, er det tross alt helt uimotståelig pop. Vet ikke med nummer 14, men platen hører med.
- 013: Nirvana – “In Utero” (1993)
- Hva kan man si, mye mørkere og mer desperat enn “Nevermind”, fortsatt med fantastiske låter og en av tidenes beste rockevokaler. Nirvana betydde enormt for meg og min musikksmak, som for så mange andre, derfor siterer jeg bare Pitchfork her også: a lot of us were never the same after they were gone.
- 012: Slint – “Spiderland” (1991)
- Pensum for avanserte postrockere, da denne alltid blir namechecket i disse kretser. Tørt, desperat og temmelig engasjerende. Men jeg sier igjen som Pitchfork: The record’s reputation can at times seem more ubiquitous than its songs. De er ikke enige i det, jeg er tilbøyelig til å være det. Men platen er god. Veldig god.
- 011: Talk Talk – “Laughing Stock” (1991)
- Organisk ambient lenge, lenge før noen begynte å omtale det som en egen sjanger. Og en utrolig plate, ikke minst grunnet Mark Hollis vokal. Lydlandskap har aldri klart å engasjere meg mer enn dette, og det er en opplagt favoritt i headphones. Platen fortjener minst posisjon 11. Minst.
- 009: Bonnie “Prince” Billy – “I See a Darkness” (1999)
- Som sagt, jeg har nesten alt Will Oldham har hatt fingrene borti, og dette er det beste han noensinne har gjort. Jeg har nevnt den før, og sagt: En av de såreste, tristeste, morsomste og beste platene jeg har. Det står jeg for.
- 008: Pavement – “Crooked Rain, Crooked Rain” (1994)
- Ved siden av Pixies dét bandet du ikke kommer utenom på indierockskolen. Kjent for sine skjeve gitarer, disharmonier og fantastiske poplåter, ofte kamuflert av deilig støy. Indierock ble aldri bedre enn dette.
- 007: DJ Shadow – “…Endtroducing” (1996)
- Platen som fikk meg til å revurdere hele min indierockidentitet. Består utelukkende av samples, og fikk meg til å kjøpe et lass plater fra sjangre jeg aldri hadde vurdert før. Som Pitchfork sier: one of the most dark, foreboding, and original musical statements ever. To date, the album still sounds like no other..
- 006: Nirvana – “Nevermind” (1991)
- En av mine favoritter, og kanskje den plata som har betydd mest for meg. Pitchfork sier alt jeg har å si: This band proved to a whole new generation that technical prowess has no bearing on quality, inspired their fans to seek out the music that slipped beneath the commercial radar, and then had the balls to be ridiculously, unthinkably fucking brilliant. Anyone who hates this record today is just trying to be cool, and needs to be trying harder.
- 005: Pavement – “Slanted & Enchanted” (1992)
- Skrev om Pavement der oppe (↑). Denne plata er lik “Crooked Rain, Crooked Rain”, bare mer støyende. Jeg liker førstnevnte en anelse bedre.
- 004: Neutral Milk Hotel – “In the Aeroplane Over the Sea” (1998)
- Dypt orginal og veldig spesiell. Første gang jeg hørte den ville jeg mest le, men klarte heller ikke å la vær å høre på den. Etterhvert hørte jeg på den hele tiden. Utrolig (altså utrolig) skramlete pop, fullstendig avhengighetsdannende og med noen hysterisk morsomme tekster. Det er en klassiker, en veldig rar klassiker.
- 003: The Flaming Lips – “The Soft Bulletin” (1999)
- Tsk, tsk. Denne plata ble i den tiden alltid nevnt i sammenheng med Mercury Revs “Deserters Songs” (nummer 76) grunnet at det likt Mercury Rev er syrete og popmøs pop/rock. Problemet er bare at Flaming Lips ikke er i nærheten av Mercury Revs kvaliteter. IMO.
- 002: My Bloody Valentine – “Loveless” (1991)
- Her begynner vi derimot å komme opp på nivå igjen. En utrolig plate, perfeksjonert, monoton, dronete gitarøs som det tar litt tid å bli vant til, men som du etter det aldri klarer å gi slipp på. Jeg vet ikke hvorfor den treffer så bra, men jeg må spille denne med jevne mellomrom, og det fungerer alltid like bra. En velfortjent andreplass.
- 001: Radiohead – “OK Computer” (1997)
- En ok plate, men oppskrytt, og på ingen måte nittitallets beste.
Om noen, mot formodning, skulle ønske å vite hva mine favorittplater er kan de lese innlegget “Ti plater“. En liste jeg ser også burde revideres litt.
2 kommentarer:
-
Jeg får alltid trøbbel når det kommer til slike kåringer. Samme med film, som med musikk. Typisk er at hva som til enhver tid er best, avhenger så veldig av tidspunktet man spør. Godt å se at i alle fall Pixies er med, men er det noen særlig norske som har vært vurdert? Har ikke rukket å se så veldig på lista, men neppe… Hvor er Turboneger?
-
Joda, og lister som dette er alltid bare for gøy, og bør aldri tas autorativt (selv om det er en tendens til å fremstille lister som nettopp dét).
Det avhenger veldig av *når* du spør – selve grunnen til at Pitchfork har laget en revidert liste, fire år etter deres opprinnelige liste. Og det avhenger selvsagt enda mer av *hvem* du spør.
Man kan videre spørre seg om hvor Turboneger er, men også hvor jazz er, hvor soul er, hvor elektronisk musikk er etc. Pitchfork sin liste er skrevet utfra den musikken de typisk dekker (alle typer indie), og for dem som er inne i dét kan slike lister være hjelpsomme, da man kan få tips om plater man ikke visste at man likte. For de som *ikke* er inne i det, eller liker helt andre typer musikk, vil denne listen sannsynligvis være enormt irriterende. Begge deler har sin verdi spør du meg :)
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2003/11/pitchfork-karer-igjen-nittitallets-beste-plater/trackback/