Jeg har alltid hatt en viss facinasjon for bøker om unge menn det går dårlig med, og som lever i armod eller blir gale. Moon Palaces hovedperson M.S. får i første del av boka det veldig dårlig, blir tvunget ut i armod, og blir nesten gal, så jeg ble selvsagt oppslukt. Hele første tredjedel av boka er engasjerende (og forøvrig ikke ulik Hamsuns “Sult”).
Problemet mitt kom først i andre (og tredje) del, da andre karakterer blir introdusert. Historien blir fortsatt fortalt av M.S., og karakterene og historien er fortsatt høyst viklet inn i hans historie, men jeg synes fokus forsvant, og at disse nye karakterene hverken var spesielt troverdige eller interessante. Flere plasser blir boka beskrevet som veldig smart og overraskende, men med dette i bakhodet synes jeg ikke slutten var overraskende i det hele tatt. Jeg hadde en sterk mistanke tidlig i andre del av boka, og den viste seg faktisk å stemme. Og jeg er vanligvis helt elendig til å gjette den slags ting.
Austers skrivestil er veldig direkte, noe jeg liker, men han hopper samtidig så mye fra første- til tredjeperson at det kan virke ganske slurvete, noe jeg ikke liker. Boka er ikke dårlig, men heller ikke voldsomt interessant. Noe som er akkurat det jeg syntes om hans “Timbuktu” som jeg leste for noen år siden. “New York Triology” er forøvrig den Auster-bok alle anbefaler, og er regnet som hans beste, så om jeg orker å lese mer av han blir det nok den.
2 kommentarer:
-
Hmm… det er mange år siden, jeg har læst Moon Palace, men jeg husker, at jeg var vildt fascineret af den (kun overgået af Leviathan). Så, jeg er helt uenig med dig :-)
Håber at det går godt i det norske.
Sa Christian Staalby Saturday 18. September 2004 klokka 14:04 | # -
Staalmannen! Siden det er deg skal du ha lov til å være uenig, bare det ikke blir en vane :) Og ja, det går fint i det norske, men abstinensene vil vel melde seg etterhvert.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2004/08/moon-palace-av-paul-auster/trackback/