Jeg leste denne i forrige uke, og det startet med at jeg hadde tre uleste bøker foran meg, med tanken å lese noen sider av hver for så å bestemme hvilken jeg skulle begynne på. Jeg leste to-tre sider i den første, plukket opp denne med samme tanke, og tre-fire timer senere hadde jeg lest rundt 150 sider. Så det ble altså denne jeg begynte på.
Poenget med å si dette er selvsagt at Reisen til nattens ende er en svært medrivende bok, og en av de bøkene som har fenget meg mest på lang tid. I boka møter vi legen Bardamu, og følger hans opplevelse fra første verdenskrig, til de franske koloniene i Afrika (i Nedre Kongos Utsugningskompani), til USA, til Parisiske forsteder og videre. Boka begynner med å si at den kun er oppspinn og fantasi, og er skrevet som om handlingen godt kan være en drøm – ting er ofte svært absurde og overganger og skift i handling skjer svært brått.
Mange ser visst på boka som et mørkt mareritt best egnet til å forandre livsanskuelsen din til det definitivt verre, da det ikke finnes noen lyspunkter i Bardamus opplevelser og verdensansuelse. Det kan godt være det er sånn for noen, eller var sånn da den kom ut i 1932, men personlig synes jeg det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den beksvarte humoren, og dette var noe av det som gjorde den så fornøyelig å lese for min del.
Uansett er det en sann klassiker, og for de av oss som fortsatt mener klassikerne har blitt klassikere fordi de er svært gode, og ikke fordi de er kjedelige og dreper leselyst, er dette en bok som må leses. Den har så mange gode enkeltavsnitt, et så medrivende språk og historie at det er få bøker som har gitt meg så mye leselyst på flere år.
Og de som sverger til forfattere som eksempelvis Bukowski og Selby Jr. bør definitvt lese Céline, da jeg vanskelig kan tenke meg at noen andre kan ha inspirert denne type litteratur mer enn han.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2005/02/reisen-til-nattens-ende-av-louis-ferdinand-celine/trackback/
Abonner på innlegg