I dag fikk jeg en mail fra en bekjent som var lei all musikken sin, all musikken til vennene sine, og ville ha meg til å anbefale fem plater. Jeg vil neppe få et bedre spark bak til å fullføre posten nedenfor, som har bodd i min folder of shame i et års tid. Så:
Det var en tid da jeg kjøpte rundt hundre plater i året, leste 4-5 musikkmagasiner fast, og ikke gjorde stort annet enn å bry meg om musikk. Da var jeg naturlig nok veldig oppdatert, noe jeg ikke er mer. Det er kanskje fire år siden jeg fant ut at jeg var lei ca. hele platesamlinga mi, og til min store frustrasjon klarte ikke nye plater å engasjere meg så mye som de burde gjøre.
Det siste drøye året har det begynt å komme litt tilbake til meg, på den måten at jeg igjen klarer å bli mer enn middels engasjert av musikk, og her er noen av de platene jeg har likt best siste to-tre år.
The Blueprint av Jay Z: Sist gang jeg var å besøkte min musikkredaktørende kompis fikk jeg med meg en gigabyte med hip-hop. Jeg har alltid har hatt lyst til å like hip-hop, men aldri helt klart det.
Dette er nå nærmere to år siden, og en av de platene jeg har hørt mest på siden da er denne og The Black Album. Jay Z liker jeg nå av samme grunn som jeg liker Marvin Gaye. Det er stort og flott og souly og kult. Resten av gigabyten jeg fikk fenget mindre, så tips mottas gjerne! Bonusvideo: Encore, live.
In a Silent Way av Miles Davis: Jeg har likt Miles Davis i mange år, men først og fremst Kind of Blue og Sketches of Spain. Disse to, samt denne, er de jeg liker best av han. Ikke på nært så anmasende som mange andre (gud vet hvor mange ganger jeg har prøvd å forstå Bitches Brew for eksempel), men veldig behagelig og veldig, veldig tøft.
Venice og Endless Summer av Fennesz: På samme måte som hip-hop har jeg ønsket å like elektronisk musikk i mange år, men aldri helt klart det. Har flere plater av Autechre, og prøvd meg på Matmos sine mer kritikerroste også. Stort sett har jeg klart å se at det er interessant, men ofte bare ut fra et heller kjølig og akademisk synspunkt.
Fennesz derimot, riktignok svært minimalistisk og dronende og for spesielt interesserte, har noe mer mennesklig og følsomt med i musikken som jeg faktisk klarer å sette meg ned å høre på, og like veldig godt samtidig. Bonusvideo: Fennesz – Live at the Fluc.
Summer in The Southeast av Bonnie ‘Prince’ Billy: Nå er Will Oldham / Bonnie ‘Prince’ Billy en av mine favorittartister, og har vært det i en årrekke allerede. Det hadde dabbet noe av, men da denne plata kom i forfjor skjønte jeg igjen hvorfor. Det er en live-plate og består utelukkende av tidligere utgitte låter, men i mer uptempo-versjon og mer, vel, live, og den minner meg konstant om at Will Oldham er en av de få av mine favorittartister som jeg aldri har klart å få se live. Bonusvideo: Wolf Among Wolves, live.
Det er ikke alt jeg liker på denne samleplata, men det som er bra er noe av det beste jeg har hørt innenfor pop/punk på lang tid. Da skal det også sies at jeg ikke er spesielt glad i punk, og at jeg hater det meste av melodisk lekepunk som Green Day og desslike, men få på denne siden av Pixies klarer å være mer hardtslående og melodisk briljant enn Les Savy Fav er på sitt beste. At de leverte suverent beste konsert for meg på årets Øyafestival trekker heller ikke ned. Bonusvideo: The Sweat Decends, live. Får du sjansen, se disse live!
Dette er hva jeg vil trekke frem som mest fengende de siste par år, men boblere inkluderer The Milk Eyed Mendor av Joanna Newson. Man må bli sjarmert av harpespillende jenter med skingrestemme som synger om hvordan hun dreper middagen sin med karate (bonuspromovideo). Clap Your Hands Say Yeah! sin selvtitulerte plate, som er veldig friskt akkurat da man trodde indie var helt oppbrukt (bonusmusikkvideo). Og i siste uka spesielt, Smile av Brian Wilson. Har aldri vært veldig stor Beach Boys-fan, men det er noe med ekstremproduserte og -arrangerte pop-plater som alltid gjør deg glad!
Har du plater eller artister som har engasjert mer enn gjennomsnittlig siste par år, kom med dem →
3 kommentarer:
-
Personlige favoritt artister og grupper innen Hip-hop som du kanskje også liker:
The Roots, dette er band-hip-hop på sitt beste
NAS – en svært dyktig østkystsrapper i stil med Jay-Z, selv om jeg selv liker NAS bedre enn Jay-Z.
Her er en video: http://www.youtube.com/watch?v=5gWD4g63RNIKanye West – han liker du, eller så hater du ham. Om ikke annet hadde han baller til å si hva han syntes om Bush etter New Orleans tornadoen og skandalen.
-
Takk for tips, The Roots er et de bandene jeg vet jeg egentlig liker, men ikke har kommet meg til å sjekke ut ordentlig enda. Men YouTube har masse videoer, så nå skal jeg få det gjort!
Har begge platene til Kanye West, og liker det, selv om jeg blir mye fortere lei av han jeg gjør av f.eks Jay-Z. NAS bør jeg høre mer på, og liker også noe 50 Cent.
Tror kanskje feilen jeg har gjort med hip-hop er at jeg har tatt for gitt at det beste ligger i undergrunnen, mens alt jeg faktisk har likt er multimillionselgende artister :)
-
Dette er vel definitivt undergrunns-hip hop, men Dälek er verdt en lytt. Har en plate som heter Absence (fra 2003, tror jeg). Veldig mørkt og vrengt. Høres nesten litt ut som en blanding av Wu-Tang Clan og My Bloody Valentine eller annen klassisk støy.
Hvis man har eller har hatt sansen for Black Sabbath og deres utallige arvtakere (inkl Kyuss, Queens of the Stone Age, Fu Manchu og ikke minst Melvins, osv osv), og i tillegg ikke har store problemer med ekstrem musikk generelt, vil Sunn 0))) trolig være iallfall litt fascinerende. Deres 00 Void (2000) krever tålmodighet, men gir deg faktisk sjansen til å meditere til lyden av to/to og et halvt veldig seige, “drone/doom/power riffs” fremført på gitar og bass som er amplified til tusen. De bruker ikke trommer, men feedback, synth og bittelitt vokal skaper ekstra stemning. Det høres nok ikke lovende ut sånn på papiret, men deres 15-20 min lange øvelser i minoritetssporten “power ambient drone” er iallfall verdt å sjekke ut for gamle/nye fans av den ekstreme gitar/bass.
Sa Toffa Saturday 23. September 2006 klokka 7:31 | #
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2006/09/siste-ars-musikk/trackback/