Jeg var nylig på langtur med flymaskin, og trengte noe passende lesestoff til anledningen. Uri sin spenningsroman er satt til universitetsmiljøet i Oslo, nærmere bestemt Institutt for Futuristisk Lingvistikk (høhø). Som tidligerer student og ansatt på universitet vet man jo at det ligger en del deilige historier i de veggene, så jeg gledet meg.

Rammehistorien er om tre fremdragende forskere ved instituttet, Pål, Nanna og Edith, og de ofte mindre fremdragende forskerne rundt dem. Vi følger dem rundt i gangene og kantina, i senga, til meningsløse konferanser, over hemmelige dokumenter, og sladrende om andres kvalifikasjoner, seksualliv og ubrukelige personligheter. Selv om alt er oppspinn, er det historier som alle som kjenner forskningsmiljøer kjenner seg igjen i. Og det er kanskje noen språkforskere ved Blindern som kjenner seg mer igjen enn andre, da dette er Uris egen bakgrunn – hun sluttet visstnok grunnet en lederkonflikt.

Ut over morsomme intriger ga den meg imidlertid ikke mye. Den er flott for fly, hele tiden velskrevet, og jeg humret en god del. Likevel fant jeg ikke spenningsdelen, eller selve historien, særlig spennende. Karakterene er troverdige nok, men jeg bryr meg ikke mye om dem, og mest av alt synes jeg boka var for lang. Med 437 sider blir det mye prat og gjentakelser, og jeg ble ganske lei av å lese den.

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2007/03/de-beste-blant-oss-av-helene-uri/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted