De to over fra Malecon – Havanas promenedagate ved havet.
En park i Havana
En bar i Havana. Da damen (ja) nede i venstre hjørne skulle gifte seg med oss måtte vi gå.
Et av Cubas mange snikende orkester. Dette fra Playa Santa Maria, en av strendene i nærheten av Havana.
Tre servitører i Havana.
En rasjoneringsbod i Trinidad.
Typisk bygning i Havana, med typisk cubansk reklame under.
De tre over fra Malecon, på lørdager og søndager bader havaneserne der.
Årets sommerferie gikk til Cuba – det rareste landet jeg så langt har besøkt. Vi oppholdte oss først og fremst i Havana, med et par arrangerte bussturer ut på landsbygda, og til andre byer. Lite spansk kunne vi også. Vi hadde med andre ord én av de feriene man kan ha på Cuba: bodde på relativt dyrt hotell, og de turene vi tok var veldig arrangerte. (De har tre turisbyråer der. Alle med samme tilbud til samme pris).
Neste gang skal jeg prøve på den andre ferien man kan ha: bo privat, leie bil med eller uten sjåfør, og snakke litt mer spansk.
Cuba var tidvis absurd å oppholde seg i. Havana ville vært en av verdens fineste byer, om det ikke hadde vært for de bekmørke, tidvis kloakkfylte, gatene, og bygningene som er som tatt ut fra et krigsspill (jeg har ikke opplevd noen krig eller krigsområde, så jeg må ta referansene derifra). Det ser farlig ut, men er helt trygt. Folkene er utdannede, reflekterte, snakkesalige, og ofte sigarselgende (“Heloo, what’s your name? Where you from? Wanna buy cheap cigar?“) , men tjener ikke på nær nok til å overleve. Restaurantene, offentlige eller private, serverer den samme maten, med samme kvalitet, uansett hvor man går og hva det koster. De har på papiret et klasseløst samfunn, men de med tilgang på turistpenger, eller eksilkubansk slekt, har det ufattelig mye bedre enn de som ikke har det. Den jevne cubaner har det ganske kjipt, uten ytringsfrihet eller bevegelsesfrihet, og man synes av en eller annen grunn ikke den gamle Che-plakaten sin er så tøff lengre etter et opphold der.
Vi tok en fyr vi møtte med på middag, og han spurte beskjemt om han kunne pakke inn halvparten av fisken sin i en serviett for å ta med til barna. Etterpå var vi i tre rasjoneringssjapper og så etter melk til barna, men alle var utsolgt. En annen ble rørt da han så gressplenen på hotellet vårt, og inviterte oss i bursdag (vi dro selvsagt, og det var veldig hyggelig). Alle jentene ville gifte seg med oss, hele tiden (“You girlfriend? Yes. In Cuba? No, Noruega. BUT IN CUUUBA?!?“). Vi ga bort alle pengene våre, hele tiden.
Etter to uker var jeg noe lei snikende orkestre, som alltid dukket opp hvor enn man satt seg ned, alltid med en versjon av Guantanamera på lur. Også litt lei av ihjelstekt kjøtt og ihjelkokte grønnsaker med bønner og ris (som dog smakte som bønner og ris skal smake).
Alt i alt vil jeg gjerne tilbake. Det er den beste og verste ferien jeg noen gang har hatt.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2007/07/to-uker-pa-cuba/trackback/
Abonner på innlegg