Jeg har lenge hatt et litt snodig forhold til Auster. På den ene siden har jeg blitt anbefalt han mange ganger, og har på følelsen at jeg burde like han. På den andre siden fikk jeg ikke spesielt mye ut av å lese Moon Palace eller Timbuktu.
New York Trilogy er imidlertid den han er mest kjent for, og jeg har sagt at om jeg noengang skulle lese mer av han, så måtte det bli den. Og da jeg en gang kom over en utgave med et finere cover enn vanlig kjøpte jeg den, og la den i hylla et par år.
Nå. Det er altså tre bøker i én her, og alle handler på en eller annen måte om privatdetektiver, skrevet som klassiske detektivromaner med både femme fatales og hyppig sigarettrøyking. Gjengangeren er at detektiven, eller forfatteren, på en eller annen måte kommer bort fra seg selv i prosessen med å finne andre. Gitt dette blir den gjengse tolkningen av romanene er at det er en postmodernistisk meta-greie, der forfatteren skriver om det å skrive. Karakteren Paul Auster figurerer også i forskjellige former i boka, noe som understøtter dette.
Jeg kan ikke si at metafiksjonen her gir meg det helt store. Auster har noen poenger og refleksjoner om skriving som er greie nok, men ikke akkurat mindblowingly so. Når det er sagt er historiene, som rene historier, tildels veldig bra. Det er veldig godt og konsist skrevet, medrivende å lese og jeg ble genuint overrasket og fornøyd med noen av de vendingene som ble tatt. Og det er et bra persongalleri, fine skildringer av New York, og akkurat så detektiv-aktig som de bør være.
Jeg tror konklusjonen min er at dette er den beste Auster-boka jeg har lest, men at han fortsatt ikke har blitt noen favorittforfatter. Han får neppe noen nye sjanser med det første heller. En side i boken kan forøvrig leses i min spennende konkurranse om side 123.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2008/06/the-new-york-trilogy-av-paul-auster/trackback/
Abonner på innlegg