Da jeg bodde i København hadde jeg lenge en plan om å lese flere danske forfattere, men av ulike grunner kom det nå aldri til det. Hundehoved fikk jeg imidlertid anbefalt av en gjenboende kompis sist gang jeg var der, og har nå endelig fått meg til å lese den.
Hundehoved har solgt over 200.000 eksemplarer i Danmark, har vunnet en rekke danske priser, og er en av de største romansuksessene der de siste år. Jeg kjøpte og leste den på dansk, men ser at den er oversatt til norsk også nå.
I boka møter vi en hovedpersonen som jeg i farta ikke husker navnet på. Vår mann er for tiden kunstner i Amsterdam, og er av ukjente grunner blitt familiens kronikør som prøver å samle trådene i slektens gang, knytte historiene sammen og få mening ut av det hele.
Og det er disse historiene som er bokas omdreiningspunkt. Vi følger familien fra hans farfars flukt fra tyske blodhunder, bak til hans foreldre, og frem til vår fortellers generasjon. Fra 30-tallets Bergen, via Stavanger, Kristiansand, Oslo, Lofoten og til vi ender i 1990-tallets Odense og Ålborg.
Boken er veldig medrivende, der vi får fortalt familiens historier gjennom masker av forfatterens egne erindringer, tredjeparts gjenfortellinger og en god porsjon fri fantasi. Karakterene er tidvis strålende, og det er underholdende lesning, om enn med et underliggende alvor.
Weekendavisen har kaldt det en «realistisk magisk slægtsroman». Dette er jo en sub-sub-sjanger hvor «100 års ensomhet» er fasiten, og samtidig en av mine favorittbøker, og Hundehoved fikk meg flere ganger til å tenke tilbake på denne. Ramsland er ikke helt Marquez, men absolutt en fyr man kan holde et øye på fremover, og Hundehoved absolutt noe man kan lese for se hva som rører seg hos brodefolket.
Én kommentar:
-
Dette ble plutselig en favoritt-bok! Stakkars Anne-Katrine som ikke fikk noen kjærlighet eller forstod livet riktig, foreldreløse Laila, Niels junior – eller Flapøre – som sleit seg gjennom vold og mørke skoger, engelen, Knut som ikke holdt det han lovet, fru mors sorg og gleder, mormor som bare ikke kunne bli frisk og den farlige og plutselige tumøren til farfar…oldefar Thorsten, halvgale herlige Marianne Quist, fulle farfar som manglet en halv pekefinger som stadig løp fra blodhunder i Tyskland…ja og alle de skildringene fra liv og bygninger i Bergen, Nordland og jyske deler av Danmark. Dette er en sann slektsroman uten idylliske, irriterende overflødige ord men full av vendinger og plutselige åpenbaringer som gjerne har med følelser å gjøre. Takk for lånet!
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2011/04/hundehoved-av-morten-ramsland/trackback/