Jeg leste første halvdel av denne boka for nærmere et år siden, og siden har den blitt liggende på sofakanten til jeg fullførte siste halvdel nylig. Dette kan tyde på at boken er nitrist, og i visse forstander er den også det. Riktignok nitrist i form av “trøstesløs fortelling”, ikke i form av “dårlig bok”.
Boka handler om en kvinne som blir isolert på en fjellhytte i Østerrike, av en usynlig vegg. Alt utenfor veggen dør, og kvinnen er tvunget til å leve isolert på hytten, kun i selskap av en hund, noen katter, en ku og en kalv. Narrativt er den skrevet ned i ettertid, og vi gis hele tiden små drypp om at selv om situasjonen er håpløs og vanskelig hele tiden, så blir den bare verre etterhvert.
Som omslaget sier: man kunne knapt hatt et verre utgangspunkt for en bok. Likevel er det noe med naturskildringene, dyrefortellingene, stemningen i boka, hennes streben og hennes selvrefleksjon – som inneholder en del kritikk av hennes tidligere liv og moderne samfunn – som gjør det til en flott bok. Riktignok trøstesløs, men ikke spesielt mørk, og man får faktisk lyst til å isolere seg selv på en hytte litt. Men kanskje bare for en ukes tid, da.
Jeg hadde en lang pause fra denne boka, mest grunnet rene tilfeldigheter, men var aldri i tvil om at den skulle fullføres. Det er en av de mer spesielle bøker jeg har lest på lang tid, og anbefales!
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2006/09/veggen-av-marlen-haushofer/trackback/
Abonner på innlegg