Jeg orket ikke å ta fri på årets filmfestival, som jeg stort sett har brukt å ha, men fikk med meg 10 filmer likevel. Alt i alt fikk er jeg rimelig fornøyd da filmene jeg valgte stort sett ikke var kjedelige, men samtidig var det ingen speisielt store opplevelser. Du kan lese om de offisielle prisevinnerne og publikumsvinneren på TIFF sine sider.
- Land of Plenty av Wim Wenders.
- Wim Wenders, en av mine favorittregissører, sin nye film er et portrett av et paranoid Amerika etter 9/11. Filmen kretser seg rundt unge, snille og bymisjonsarbeidende Lana, og hennes dypt paranoide onkel Paul, som bruker tida til å jakte terrorister. Filmen blir et slags komediedrama, og er klart verd å se, men det er langt fra den beste fra Wenders.
- Punk: Attitude av Don Letts
- Musikkdokumentar om den muskikken som begynte å skapes da folk ble lei av hippiene, og hvorfor. Filmen går gjennom rock, punk, new wave, no wave, hard core og mer eksperimentell musikk, og avsluttes med starten av grunge. Underveis er det skurrete liveopptak, mye god musikk, mye dårlige tenner, og gullkorn på gullkorn, spesielt servert av Henry Rollins. Selvsagt så unyansert som man forventer av en musikkdokumentar, men på alle måter veldig morsom og veldig verd å se.
- Pie in the Sky: The Story of Brigit Berlin av Shelly Dunn Fremont og Vincent Fremont
- Dokumentar om Brigit Berlin, en av de mer ytterliggående av Warhols hangarounds. Dokumentaren er satt sammen av nylige intervjuer av Brigit, kombinert med mer eller mindre sjeldne opptak fra Warhols Factory, samt noen av filmene som kom derifra. Artig dokumentar, men hvorfor den ble hypet som frastøtende og ytterliggående kan jeg ikke forstå. Er det sjokkerende for noen at man tok dop og pulte rundt på 60-tallet?
- Summer in Berlin av Andreas Dresen
- Om to venninner en sommer i Berlin som har diverse mer eller mindre heldige kjæresteopplegg, kanskje drikker litt mye, sliter litt med jobbene sine, eller mangel på sådan. Alt i alt en av de ganske fine festivalfilmene som du er glad du så, men som kanskje ikke gjør et uutlsettelig inntrykk over tid.
- Metal: A Headbangers Journey av Sam Dunn og Scot McFadyen
- Sam Dunn er sosialantropolog og metallhode, og har laget et dokumentar som søker å svare på hvorfor heavy metal alltid har vært sett ned på. Intervjuer med mange kjente musikere, en god presentasjon av metals subsjangre, og en mye bedre musikkdokumentar enn Punk: Attitude over, selv om musikken ikke ligger mitt hjerte så veldig nær nå.
- The City of the Sun av Martin Sulik
- En slags arbeiderklassekomedie om fire fabrikkarbeidere som starter et eget flyttebyrå etter at de får sparken. Og det er interne konflikter, og det er rare episoder, men alt i alt en film som var svært ordinær og mest av alt kjedelig.
- Lonesome Jim av Steve Buscemi
- Jim kommer tilbake til en ingenstedsby i USA fra New York, for å få et nervøst sammenbrudd. Problemet er at familien hans er så dysfunksjonell at han ikke får tid til det. Samtidig innleder han en romanse med en sykepleierske (Liv Tyler). Filmen er tidvis veldig morsom, og godt laget på alle måter, men det var litt skuffende når det går opp for deg at historien som sådan er omtrent så ordinær og lite overraskende som den kunne bli.
- Le Couperet av Costa-Gavras
- Bruno er høyt kvalifisert innenfor papirindustrien, men har mistet jobben grunnet outsourcing. I desperasjon for å få en ny jobb velger han den nette løsning å drepe sine konkurrenter på arbeidsmarkedet (!) En mørk og morsom komedie om en familefar som altså går rundt å dreper andre arbeidsledige familifedre, mens han forsøker å opprettholder fasaden som far, ektemann og arbeidssøkende.
- Oljeberget av Aslaug Holm
- Sikkert den mest omtalte av festivalfilmene, og altså en dokumentar om Jens Stoltenberg i de to årene som ledet opp til valgseieren. Filmen var absolutt god, og et morsomt innblikk i politiske prosesser, men den skulle vært klippet ned en god del.
- Wrong Side Up av Petr Zelenka
- Om Petr, som vil ha tilbake dama som dumpa han. I grunn handler den ikke om så mye mer enn det, men har diverse løse bihistorier om foreldre, naboer og venner som er såpass langt ute at man stort sett sitter og småler i kinosalen hele tida. Om jeg husker den i mer enn en uke er mindre sikkert, men det er greit nok det.
Tidligere festivaler på herværende blogg: 2004, 2005.
Kom med en kommentar
Trackback? http://vaj.no/2006/01/tiff-06-oppsummert/trackback/
Abonner på innlegg