Når jeg er i stuss over hva jeg skal lese har jeg en, neppe uvanlig, tendens til å lese forfattere jeg hører mye om, og som er regnet som gode. Ofte er dette relativt kjente navn, og gjerne vinnere av litteraturpriser eller kåringer. Philip Roth blir regnet for å være helt i tet i amerikansk fiksjon, og er et av de navn som dukker opp hele tida. Sist jeg så var da New York Times nylig kåret beste amerikanske fiksjon siste 25 år. Roth vant ikke, men 6 av 26 bøker som var runner up til førsteprisen var skrevet av han.

Den observante leser har nå forstått at jeg har plukket opp en Philip Roth-bok!

Bokhandelen jeg var i hadde flere alternativer, så jeg leste litt bak på bøkerne, og landet på Ghost Writer da det er den første i en slags firedels trilogi (!) om Roths alter-ego Nathan Zucherman. Boken handler om Zucherman, en ung og lovende skribent, fortryllet av litteratur og store forfattere, og i boken får han besøke en av sine store litterære helter, bo i hans hus og sosialisere med han over et par dager. Huset gir rammen for fortellingen som i bunn og grunn handler om en ung forfatters oppvåkning på hva det vil si å være en forfatter, og hvordan et forfatterskap griper inn i hverdagen til seg selv, og de man er glad i.

Jeg hadde ganske store forventninger til boken, siden Roth er så hyllet, og boken er også en typisk “bra bok”. Når det er sagt engasjerte ikke boka meg nevneverdig, så det blir en stund til jeg eventuelt plukker opp en av han. (Og kanskje plukket jeg opp feil bok å begynne med. Dette er en av hans tidlige bøker, fra 1979, og heller ikke en av de 6 runner ups snakket om innledningsvis.)

8 kommentarer:

1. Jeg har enda ikke lest noe av hr. Roth, men de fleste jeg snakker med anbefaler at man leser de siste romanene. Har hørt mye spennede om forfatteren så jeg gleder meg til å lese ham.

   Forresten har bloggen din blitt riktig så fin!

   
   Sa beatbop Thursday 8. June 2006 klokka 16:17 | #

2. Tror du har rett i dette. American Pastoral fra 1997 har jeg hørt mye bra om, og den vant også Pulitzer-prisen i 1998. Var den jeg så etter opprinnelig, men bokhandelen jeg var i hadde den ikke inne.

   Fint at du synes bloggen har blitt fin, dog blir jeg sikkert å forandre den enda mer i løpet av sommeren :)

   
   Sa Vegard Friday 9. June 2006 klokka 11:51 | #

3. American Pastoral er absolutt anbefalelsesverdig! Den er et glitrende stykke litteratur.

   
   Sa Øyvind Hoven Oftedal Friday 9. June 2006 klokka 21:18 | #

4. Roth er en av relativt få gjenlevende grand old men i amerikansk litteratur – vi får vel regne Updike og Mailer sammen med ham. Han er kanskje fortsatt mest kjent for sin “Portnoy’s Complaint” fra 60-tallet, som visstnok har onani som et sentralt tema, men også i seinere år har Roth gjort seg bemerket. I romanen “The Plot Against America”, som ble utgitt tidlig på 00-tallet, gjør han et interessant “what if…?” eksperiment med å plassere fascist-vennlig president i Det hvite hus på 1930/1940-tallet. Ikke usannsynlig at Roth mener at fascistiske krefter er på ferde i USA i dag, men romanen er i alle fall en betimelig påminnelse om at de seirende parter i WWII også hadde sine svin på skogen. Joseph Kennedy, faren til John (skutt 1963) og Robert (skutt 1968) og ambassadør i London rundt krigsutbruddet, ville gjerne sett at Roosevelt ga opp Europa og inngikk en slags avtale med Hitler. Før Pearl Harbour hadde slike synspunkter en viss støtte i politiske kretser i USA. Flere europeiske land, også skandinaviske, hadde fascist/nasjonalistbevegelser med betydelig folkelig oppslutning. Kanskje kan Roths “Plot Against America” også minne oss om at WWII ble ført som realpolitikk, ikke idealistisk politikk, fra vestmaktenes side – akkurat som krigene vi seinere har sett på TV.
   Roth er, som jeg kjenner ham, en relativt konvensjonell historieforteller. Han har lite til felles med de store amerikanske modernistene/postmodernistene som DeLillo og Pynchon. Begge disse for øvrig skrevet glimrende bøker om hhv den kalde krigen (DeLillos “Underworld” og Pynchons “Gravity’s Rainbow”).

   
   Sa Toffa Friday 16. June 2006 klokka 0:34 | #

5. Hm det skulle altså være hhv om den kalde krigen (og dens etterdønninger), DeLillos “Underworld”, og Den andre verdenskrig, Pynchons “Gravity’s Rainbow”. For øvrig ingen nedvurdering av Roth som “konvensjonell historieforteller”, for all del, det er god bruk for forfattere som vet når de bør sette punktum og som har leserens velbefinnende i mente. Samtidig er det, etter undertegnedes mening, liten tvil om at postmodernisten David Foster Wallace med “Infinite Jest” på ca 1000 sider har gitt oss den ultimate beskrivelsen av det moderne amerikanske/vesteuropeiske samfunn. Denne romanen fra 1996 rommer egentlig alt – besk satire, løpsk oppfinnsomhet, sjelden ordkunst og mange lattervekkende påfunn. Som en ekte postmod, a la Eco osv, røper forfatteren sin sans for både høy- og lavkultur. I tillegg har den anerkjente, og noe mer konvensjonelle, forfatteren Joyce Carol Oates skrevet en absolutt tankevekkende roman om den amerikanske Hollywood-myten. Med Marilyn Monroes sørgelige livshistorie som bakgrunn skildrer “Blonde” hele det fæle maskineriet som siden 1910/1920-tallet har holdt “landsbyen” Hollywood gående.

   
   Sa Toffa Friday 16. June 2006 klokka 0:59 | #

6. William Gaddis’ “The Recognitions”, først utgitt i 1955, er også en sentral amerikansk roman. Ca 40 år før Bret Easton Ellis og hans likesinnede skildrer den falskheten i det hyper-urbane og moderne New York med utgangspunkt i virksomheten til en kar som forfalsker klassisk kunst. Romanen er – dessverre – omtrent like “tung” som “Ulysses”, men om man ignorerer et utrolig antall referanser til myter, litteratur og kunst står man igjen med et gallesurt portrett av et fullstendig platt og tilgjort samfunn.

   
   Sa Toffa Friday 16. June 2006 klokka 1:18 | #

7. Takk for tips. Har tidligere lest Cosmopolis av deLillo, men Underworld har stått på lista mi lenge. Tittet på Infinite Jest av Wallace i en bokhandel i går, og den så også interessant ut (om enn uhorvelig tykk..)

   
   Sa Vegard Tuesday 20. June 2006 klokka 8:17 | #

8. Roth er en fantastisk forfatter. Mitt første møte med ham ble Sabbath’s Theater som nå også finnes på norsk. En ekstremt morsom roman om sex, kjærlighet, død og familie som prøver å bevege seg bakover i tid. Den fikk meg til å lese Roth videre, og nå har jeg med få unntak lest alt av ham. Selv hans “dårlig” romaner er jo bedre enn det aller meste som gis ut. Alle “Zuckerman” bøkene, det ble vel 9 av dem tilslutt, anbefales. Den lille boken The Prague Orgy, er kanskje et lite høydepunkt. Og Operastion Shylyck, der Roth bruker seg selv som hovedperson er også en stor anbefaling. Aldri lært så mye om israel som etter å ha lest den, og aldri trodd at det kunne være så gøy å lese om konflikten der nede!

   
   Sa Martin Monday 19. April 2010 klokka 9:30 | #

Kom med en kommentar

Trackback? http://vaj.no/2006/06/the-ghost-writer-av-philip-roth/trackback/

Navn (obligatorisk)

E-post (vises ikke, gis ikke bort) (obligatorisk)

Websted