Det slo meg at noen økter kjedelig søking, klipping, liming og telling ville kunne besvare både mitt behov for å høre platene mine, og disse spørsmålene, så jeg spotifiserte likegodt listen over platesamlingen min;

Her, hør i vei!

Noen tall og observasjoner:

Platesamlingen min består av 245 artister, og av disse finnes 162 av dem på Spotify, eller 66%. Platesamlingen består samtidig av 461 plater (hele plater og EP-er er talt med, ikke singler), og av disse finnes 227 av dem på Spotify, eller 49%. Jeg har også rundt 70 samleplater fra plateselskap eller magasiner eller annet som ikke er talt med, og forøvrig heller ikke finnes på Spotify.

En observasjon er at jo smalere bandet er jo mindre sjanse er det for at det er på Spotify per i dag (sett bort fra noen få store unntak, som Beatles, som ikke er der i det hele tatt).

En annen er at det i noen tilfeller ikke betyr en døyt at en plate ikke er der. Eksempelvis har jeg en (kun én altså) plate av James Brown som heter “Live”. Den ene finner jeg ikke på Spotify, men ca. en million andre av han er det. Samme så jeg med mange samleplater jeg har.

En tredje er at det legges fort til nytt på Spotify. I løpet av de få dagene som har gått siden jeg ble ferdig med listen har jeg tilfeldigvis kommet over to plater jeg har som hadde blitt lagt til i mellomtiden.

En fjerde er selvsagt at selv om Spotify er fantastisk så mangler det enda en del der, for min del rundt 80 artister jeg liker, og 230 plater jeg har kjøpt, så det er enda ikke helt unødvendig å samle plast, bare nesten – for min del kan det ikke skje fort nok!

Ille. Men som et hell i uhellet sammenfalt mitt samboeri veldig med Spotifys revolusjonering av musikkindustrien. Som et annet hell i uhellet trakk min gamle trådløsrouter sin siste byte omtrent samtidig, og måtte skiftes.

En bedre mulighet til å eksperimentere med trådløs musikk i stua finnes knapt, og det viste seg å være mye lettere enn først trodd. Her er oppskriften:

1. Kjøp en Airport Express, trådløs basestasjon med minijack-utgang (790 kroner).
2. Kjøp en kabel du kan bruke mellom denne minijack-utgangen og stereoanlegget. Jeg hadde en fra før, men de burde koste under 100 kroner.
3. Plugg sammen Airport Express og forsterkeren med kabelen.
4. Kjøp programvaren Airfoil til 25 dollar, eller 170 kroner. Finnes beklageligvis bare til Mac og Windows, men om noen har en løsning for Linux så legg igjen en kommentar!

Resultatet blir dette, bare med veldig mye større forskjell i lydkvalitet enn kameraet mitt klarer å formidle:

Og siden jeg er i videomodus, her er en liten komponentsfilm som bonus:

Du må legge til Spotify som lydkilde i Airfoil, og ja, nettverket mitt heter “flyplassekspressen”. Om noen har andre måter å gjøre dette på, eller har klart å gjøre det for Linux, legg igjen en kommentar!

Andre gangen er altså nå. Jeg har konto på mange musikkrelaterte tjenester, som last.fm og pandora, men har nesten aldri brukt det selv om jeg er veldig glad i musikk, og selv om tjenestene er kule. Twitterøret mitt fanget imidlertid nylig opp litt snakk om Spotify, og i tillegg fikk jeg er personlig anbefaling, så jeg måtte se litt nøyere på det. Da jeg også forsto at jeg måtte bli invitert inn for å få være lamme, tok angsten meg umiddelbart (min tidligere manglende Underskog-konto plagde meg i månedsvis).

Snille Twitter-venner fikset heldigvis invitasjon fort, og gjø og fyse, hvorfor er ikke verden i fyr og flamme over dette enda? Her har alle store plateselskap, og indie-distributører, undeskrevet lisensavtaler med denne tjenesten. Og tjenesten lar meg så streame.. alt! Dette er en revolusjon.

Altså, jeg finner 99% av alt jeg søker etter, uansett om jeg jobber hardt med å lete etter de mest obskure bandene jeg kjenner til. Når jeg har funnet det kan jeg spille det, men en gang! Ingen ventetid, ingen hakking, ingen pes Jeg kan legge det i spillelister! Jeg kan dele spillelistene! Vi kan samarbeide på dem! De er linkbare! Jeg har hele diskografiene til Dylan, Bowie, Neil Young tilgjengelig på to sekunder. Jeg har alt tilgjengelig! Mohaha!

Under er brukergrensesnittet i applikasjonen man laster ned. Jeg har søkt på det utmerkede bandet Luna. Jeg får en boigrafi hentet fra Allmusicguide eller Wikipedia. Jeg får oppgitt at Spiritualized, The Comas, Ultra Vivid Scene, The American Analog Set og Beat Happening er lignende artister (og kan selvsagt gå dit).

Jeg får så en liste over “top hits” (som jeg ikke vet hvordan de bestemmer), så får jeg plater av bandet, og under det igjen en liste over andre plater bandet er med på. Typisk samleplater fra musikkblader og lignende.

Luna er ett av de bandene som er dårlig representert. Jeg får bare opp tre av de åtte platene som finnes, to singler, og syv (hele) samleplater som de er med på.

For meg endrer dette alt. Selv om jeg har mange, mange hyllemeter med CD-er og alltid har hevdet at den fysiske samlingen har en stor verdi i seg selv, så bytter jeg det fort med dette. Jeg eier ingen av låtene mer, jeg kan ikke laste dem ned heller, og om jeg ikke betaler meg inn må jeg til og med høre på reklame en gang i timen eller så, men jeg kan høre alt som faller meg inn å høre, med en gang.

Andre fun facts

• En grunn til at man ikke har hørt mye om dette enda er at det er en svensk tjeneste, i beta, og enn så lenge er gratisversjonen bare tilgjengelig i Sverige, Norge, Finland, Spania og Frankrike. Betalversjon i det meste av Europa, ingenting i USA enda.
• De bruker visst en kombinasjon av p2p-teknologi og sentral streaming, men det er lite info ute om dette. Det blir interessant å se hvordan det skaleres, når dette tar av.
• Noen band har lagt ned veto, Metallica, Pink Floyd og Beatles er de store. Det blir veldig interessant å se hvor mange andre som følger, når dette tar av.
• …samtidig, det mest imponerende for meg er hvor utrolig mye som er langt utenfor mainstream som er med!
• Et par ganger har jeg fått beskjed om at et spor ikke har vært tilgjengelig i Norge, det blir interessant å se hvordan dette vil utvikle seg, når dette tar av.

Bli med?

Jeg har ingen invitasjoner, så kan desverre ikke spre det til andre på den måten. Du kan imildertid bruke 9 kroner på å sjekke det ut i et døgn, 99 for en måned (som i desember vil gi deg en invitasjon om dagen, så du blir den mest populære i vennekretsen din), eller vente på en gratis.

Tjenesten er for god til å være sann. Jeg håper veldig det fortsetter sånn!

Siste webprosjekt jeg har jobbet med er Anders sin Trondheim Underground Radio – navnet sier det meste, det er en side hvor undergrunnsband fra Trondheim kan legge ut sin musikk til streaming, og hvor det også finnes en del informasjon og diskusjon relatert til musikkmiljøet i Trondheim.

De gamle sidene var litt slitne og ustrukturerte, og hele boksen var i ferd med å gå ned for telling. Så når boks likevel skulle skiftes var det en god anledning til å gjøre noe med sidene samtidig. Vi begynte å lage sidene på nytt med WordPress som base, men det viste seg å ikke være kraftig nok til det vi ville gjøre, så vi gikk over til Drupal. Det er første gang jeg har brukt Drupal, men er ganske imponert over hva man kan få til, om man bare tar seg tid til å plages i noen dager først. Forumet (Phorum) er integrert, så når du lager en brukerkonto på Drupal kan du poste der, poste evenementer i kalenderen, og om Anders vil, skrive i Fanzina, legge opp bilder i galleriet (Gallery2), invitere venner etc. Ganske tøft altså, og utelukkende basert på open source.

Min rolle har vært å lage det CSS-baserte designet (sett bort fra grafikken), få det inn i publiseringssystemet, samt tilpasse og styre med diverse andre ting. Hverken jeg eller Anders har voldsomt mye tid til å bruke til dette, og sidene er heller ikke helt ferdige, så kom gjerne med kommentarer og innspill på ting som kan forbedres og / eller videreutvikles! Kommentarfeltet er åpent her, eller bruk annonserings-tråden i forumet!

Det var en tid da jeg kjøpte rundt hundre plater i året, leste 4-5 musikkmagasiner fast, og ikke gjorde stort annet enn å bry meg om musikk. Da var jeg naturlig nok veldig oppdatert, noe jeg ikke er mer. Det er kanskje fire år siden jeg fant ut at jeg var lei ca. hele platesamlinga mi, og til min store frustrasjon klarte ikke nye plater å engasjere meg så mye som de burde gjøre.

Det siste drøye året har det begynt å komme litt tilbake til meg, på den måten at jeg igjen klarer å bli mer enn middels engasjert av musikk, og her er noen av de platene jeg har likt best siste to-tre år.

The Blueprint av Jay Z: Sist gang jeg var å besøkte min musikkredaktørende kompis fikk jeg med meg en gigabyte med hip-hop. Jeg har alltid har hatt lyst til å like hip-hop, men aldri helt klart det.

Dette er nå nærmere to år siden, og en av de platene jeg har hørt mest på siden da er denne og The Black Album. Jay Z liker jeg nå av samme grunn som jeg liker Marvin Gaye. Det er stort og flott og souly og kult. Resten av gigabyten jeg fikk fenget mindre, så tips mottas gjerne! Bonusvideo: Encore, live.

In a Silent Way av Miles Davis: Jeg har likt Miles Davis i mange år, men først og fremst Kind of Blue og Sketches of Spain. Disse to, samt denne, er de jeg liker best av han. Ikke på nært så anmasende som mange andre (gud vet hvor mange ganger jeg har prøvd å forstå Bitches Brew for eksempel), men veldig behagelig og veldig, veldig tøft.

Venice og Endless Summer av Fennesz: På samme måte som hip-hop har jeg ønsket å like elektronisk musikk i mange år, men aldri helt klart det. Har flere plater av Autechre, og prøvd meg på Matmos sine mer kritikerroste også. Stort sett har jeg klart å se at det er interessant, men ofte bare ut fra et heller kjølig og akademisk synspunkt.

Fennesz derimot, riktignok svært minimalistisk og dronende og for spesielt interesserte, har noe mer mennesklig og følsomt med i musikken som jeg faktisk klarer å sette meg ned å høre på, og like veldig godt samtidig. Bonusvideo: Fennesz – Live at the Fluc.

Summer in The Southeast av Bonnie ‘Prince’ Billy: Nå er Will Oldham / Bonnie ‘Prince’ Billy en av mine favorittartister, og har vært det i en årrekke allerede. Det hadde dabbet noe av, men da denne plata kom i forfjor skjønte jeg igjen hvorfor. Det er en live-plate og består utelukkende av tidligere utgitte låter, men i mer uptempo-versjon og mer, vel, live, og den minner meg konstant om at Will Oldham er en av de få av mine favorittartister som jeg aldri har klart å få se live. Bonusvideo: Wolf Among Wolves, live.

Det er ikke alt jeg liker på denne samleplata, men det som er bra er noe av det beste jeg har hørt innenfor pop/punk på lang tid. Da skal det også sies at jeg ikke er spesielt glad i punk, og at jeg hater det meste av melodisk lekepunk som Green Day og desslike, men få på denne siden av Pixies klarer å være mer hardtslående og melodisk briljant enn Les Savy Fav er på sitt beste. At de leverte suverent beste konsert for meg på årets Øyafestival trekker heller ikke ned. Bonusvideo: The Sweat Decends, live. Får du sjansen, se disse live!

Dette er hva jeg vil trekke frem som mest fengende de siste par år, men boblere inkluderer The Milk Eyed Mendor av Joanna Newson. Man må bli sjarmert av harpespillende jenter med skingrestemme som synger om hvordan hun dreper middagen sin med karate (bonuspromovideo). Clap Your Hands Say Yeah! sin selvtitulerte plate, som er veldig friskt akkurat da man trodde indie var helt oppbrukt (bonusmusikkvideo). Og i siste uka spesielt, Smile av Brian Wilson. Har aldri vært veldig stor Beach Boys-fan, men det er noe med ekstremproduserte og -arrangerte pop-plater som alltid gjør deg glad!

Har du plater eller artister som har engasjert mer enn gjennomsnittlig siste par år, kom med dem →

Og med litt inspisering av bildet må jeg nok si meg enig i at dette høyst trolig er et bilde av meg som scenevakt under Polar Music Festival i 1995, på daværende Brygga, nåværende studenthus Driv. Dette er før de reiv taket til andreetasjen og lagde en messanin.

Litt morsomt indeed, samt at jeg begynner å se et klart mønster i mine medieopptredener.

Tidligere har jeg lest Vulgær og vidunderlig av Rolness, samt at jeg liker hans skriverier i Dagbladet. Rolness er sosiolog og skriver stort sett om forholdet mellom lavkultur og høykultur, camp eller kitch, eller hva du vil kalle det. Og han er alltid en forsvarer av “den dårlige smak”. I tillegg er han lidenskapelig Elvis-fan, noe som er spesielt tydelig i det 70-siders appendixet med personlige anbefalinger i denne boka.

Boka handler om flere ting. Den er et forsvar for Elvis og hva han sto for, på bakgrunn av hvor utskjelt han er som en ultrakommersiell, mindre intelligent og rasistisk pillenarkoman. Samtidig er det biografisk over hans liv og innflytelse på musikk og populærkultur da han levde, og videre en mer sosiologisk refleksjon og analyse over hans status som symbol og kulturpersonlighet i (den vestlige) verden, ikke minst etter hans død.

Jeg liker boka av alle grunnene, men først og fremst fordi Rolness skriver veldig godt og veldig morsomt, og fordi Elvis-historien i seg selv er veldig morsom. Favoritten er, ikke overraskende, da han troppet opp i det hvite hus for å be Nixon om å få bli FBI-agent, grunnet hans inngående kunnskap om narkotika og kommunistiske hjernevaskmetoder. Med gud vet hvor mange piller i seg. Og nesten ble det. Definitivt god, lett og morsom (jule)lektyre.

Men jeg tok feil. 31 Songs handler i liten grad om de 31 låtene og deres universelle viktighet, som jeg trodde, men er en samling inspirerte og morsomme essays om den evnen musikk kan ha for selvidentifisering og utvikling, til å bety og artikluere ting andre kulturutrykk ikke klarer, og ikke minst gleden av å ha et langt forhold til musikk. Den handler om musikk på samme måte som The Pollysyllabic Spree handler om bøker, med en rekke observasjoner man som noe-over-middels musikkinteressert ikke klarer la være å kjenne seg igjen i. I tillegg fikk den meg til å ta frem gammel Teenage Fanclub og Richard & Linda Thompson igjen, og mer skal man ikke forlange av en bok.

Min utgave består i tillegg av delen “..and 14 albums” som er mer standard musikkjournalistikk, tidligere publisert i The New Yorker. Den delen er ikke så interessant, og nærmere det jeg fryktet av boka i begynnelsen. Dette kan man droppe å lese, men om man likevel gjør det bidrar det mest til å sette resten av boka i et bedre lys.

Boka tar for seg populærmusikkens historie, i et vestlig perspektiv, med utganspunkt i de musikkformer som oppsto i USA på 1800-tallet med bakgrunn i slavehandelen og den europeiske innvandringen. De første kapitlene beskriver hva populærmusikk er og hvordan man skal tilnærme seg det, samt at den ser på hvordan teknologi for både skapelse og spredning av musikk har innvirket på historien.

Resten av boka er rent historisk hvor vi går gjennom historien til de forskjellige former for blues, country, vauderville, tin pan alley-musikk, rock’n'roll, soul, funk, rock, folkrock, psykedelia, britpop, grunge, hiphop m/m. En gjennomgående distinksjon er den mellom svart og hvit musikk, og mellom urban og rural musikk.

Boka er lettlest og morsom, og anbefales om man ønsker et overblikk over populærmusikkens historie. Likevel er det umulig å skrive en så omfattende historie på knappe 500 sider, så det blir aldri noe annet enn nettopp et overblikk. Men det er greit. Skal man utsette noe på boka er det at det i høy grad er den kjente historien som fortelles, og at de som er over middels interessert i denne historien fra før av neppe får så mange nye perspektiver eller navn å sette seg inn i. Men det er også greit, boka gir seg ikke ut for å være noe annet enn hva den er.

Jeg leste utgaven fra 1996, og der er kapitlet om 90-tallet naturlig nok veldig ufullstendig. Det kom en ny utgave av boka i 2001 hvor alt fra 70-tallet og ut er skrevet om, og det er typisk denne utgaven man bør lese i dag.

In other news: Jeg har fått ny og lettere gips og feirer i år jul og nyttår ute på landet for første gang. Fikk noen bra julegaver og spiser og spiser og spiser og spiser. God jul til alle!

Konserter sett i halve 2004

• David Eugene Edwards med Sufjan Stevens og Broder Danielson. 04.06.04. Lille Vega, København.
• Schtimm. 31.05.04. Folkets Hus i Stengade, København.
• Preston School of Industry og Beulah 18.04.04. Loppen, København.
• Emmerhoff and the melancholy babies 26.03.04. Huset, København.
• Sophia 20.03.04. Lille Vega, København
• The Appleseed Cast 05.03.04. Loppen, København
• A Silver Mt. Zion 19.02.04. Lille Vega, København.
• Speaker Bite Me 30.01.04. Stengade 30, København.

Konserter sett i 2003

• The Strokes 16.12.03. KB-hallen, Københanvn
  → Se eget blogginnlegg
• Diverse på Kalas Kopenhagen 29.11.03. Ungdomshuset, København.
  → Se eget blogginnlegg
• bob hund 27.11.03. Store Vega, København.
• Sixteen Horsepower 05.11.03. Amager Bio, København.
  → Se eget blogginnlegg
• Damien Rice 28.10.03. Loppen, København.
• Diefenbach (med venner) 25.10.03. Loppen, København.
• Larry Barret og The Walkabouts 10.10.03. Loppen, København
• Willard Grant Conspiracy 30.09.03. Loppen, København.
  → Se eget blogginnlegg
• Nina Hagen 30.08.03. Den Grå Hal, København.
• Thomas Dybdahl 28.08.03. Loppen, København.
• The Opposition. 31.07.03. Blå Rock, Tromsø.
• Grandaddy. 15.06.03. Lille Vega, København.
  → Se eget blogginnlegg
• Cat Power. 13.06.03. Lille Vega, København.
  → Se eget blogginnlegg
• St. Thomas. 30.05.03. Loppen, København
  → Se eget blogginnlegg
• Schtimm. 09.05.03. Basement, København.
• Howard Becker. Foredrag og konsert. 29.04.03. Copenhagen Jazzhouse, København.
• Calexico. 23.04.03. Amager Bio, København.
• Stephen Malkmus & The Jicks. 12.04.03. Lille Vega, København.
• Woven Hand. 22.04.03. Loppen, København.
• Grant Lee Philips. 04.02.03. Lille Vega, København.
• Beth Gibbons & Rustin Man. 02.02.03. Store Vega, København.